Sveitsiske bygningsperler
Norske Thomas Meyer har levd hele sitt yrkesaktive liv i Sveits. Som arkitekt og fylkeskonservator med hovedkontor i landets eldste by, Chur, har han fått boltre seg i talløse historiske og verneverdige prosjekter.
«Denkmalpflege» er et viktig ord, sier Thomas Meyer og ser ut over Chur. Fra verandaen i den selvdesignede leiligheten han deler med sin sveitsiske kone, er utsikten over byen upåklagelig.
Denkmalpflege, som betyr minnesmerkepleining, er noe Thomas Meyer har viet større deler av sitt liv til. Han har alltid interessert seg for å sidestille det gamle med det nye slik at det gamle skal ha en sjanse til å leve videre og ikke bli revet bort av uvitende generasjoner.
– Min kjepphest har vært rehabilitering og ombygging av historiske bygg, og det er så mye verneverdig her i Kanton Graubünden at jeg virkelig har hatt det som fisken i vannet.
Bergen, Ringerike og Bærum
Thomas Meyer ble født i 1941 og bodde sine aller første leveår i Bergen. Derfra stammer et av hans første minner:
– Flyalarmen hadde gått og alle husets beboere satt nede i kjelleren. Jeg satt på en kjelke med et pledd rundt meg og kan tydelig huske at alle de voksne gråt, enda jeg bare var to-tre år gammel.
Det gikk bra med unge Meyer, og etter noen år i Bergen flyttet familien hans til Ringerike, der Thomas har en hytte den dag i dag.
– De fire-fem gangene i året jeg er i Norge, drar jeg alltid opp til hytten min på Ringerike, i tillegg til at jeg drar til Bærum der jeg bodde fra jeg var tretten år og til jeg tok eksamen artium ved Valler Gymnasium i Sandvika.
21 år gammel kom Thomas Meyer inn på linjen for arkitektur ved høyskolen i Zürich. Syv år senere ble han utskrevet med graden diplomarkitekt på rullebladet. Deretter underviste han i flere år på Høyskolen i Zürich og senere i Chur, der han etter hvert slo seg ned.
Lucky Luke
I Chur startet Meyer i jobben som konservator og arkitektonisk rådgiver.
Store deler av jobben hans innebar å kjøre rundt i hele Graubünden, som for øvrig er Sveits’ største kanton, og undersøke om restaurerings- og byggeplanene folk hadde for sine private hus, var i tråd med husets verneverdighet. Svært mange av husene som ligger i Graubündens landsbyer, er ofte så gamle at de kan inneholde elementer helt fra romertiden.
– Det er litt mer komplisert å få byggetillatelse i Sveits enn i Norge, sier Meyer og forteller at når man i Sveits sender inn papirer og opptegnelser til kommunen over hva man har tenkt å gjøre med huset sitt, så «sladrer» på en måte kommunen til konservatorene, som så kommer på inspeksjon i huset for å se om huseierens planer er i orden i forhold til husets verneverdighet. Dersom huseierne følger konservatorens råd, kan de få et bidrag på opptil 40 prosent av byggekostnadene.
Perioden som fylkeskonservator ble en tid da Meyer stadig var på farten rundt omkring i Graubünden, som inneholder drøssevis av småsteder og samfunn, «dorfer», der det kan bo under tyve mennesker per sted.
– Jeg var som Lucky Luke. Alltid på hesteryggen der jeg kjørte inn i daler til isolerte alpelandsbyer, gjennom fjellpass på isete veier og opp på høye fjelltopper, sier Thomas og forteller at han alltid hadde med seg nødproviant, sovepose, lommelykt og en bok i baksetet.
– Satt jeg fast i en snøstorm, var det bare å legge seg godt til rette og vente.
Rettssaker
Til tross for en spennende arbeidshverdag fikk Thomas Meyer en dag nok.
– Det ble jo en god del krangling med fastboende, bønder og feriehuseiere når jeg kom med andre forslag enn de i utgangspunktet hadde tenkt seg, sier Meyer og forteller om alle rettssakene han etter hvert måtte være med på. Derfor sluttet han i jobben som konservator og arkitektonisk rådgiver for fire år siden og startet som selvstendig næringsdrivende arkitekt.
– Frem til da hadde jeg egentlig gjort svært lite av den typen arkitektarbeid folk forbinder med arkitekttittelen, sier Meyer og forteller at han nå utfører oppdrag på bestilling fra ulike byggherrer. Og når det gjelder Meyers arbeidsmetode, er den helt fri for bruk av computer.
– Setter man dataen opp mot menneskenes utvikling gjennom 10 000 år, synes jeg ikke PCen er så mye å skryte av.
Nytt i det gamle
Etter en kort kjøretur til Churs naboby Haldenstein står vi utenfor et av Thomas Meyers nåværende prosjekter, en tidligere bondegård der blant annet låven holder på å bli omgjort til leiligheter.
– Det er jo slik at dersom noen i det hele tatt skal ha lyst til å bo i disse gamle husene, må man gjøre noe med dem slik at de passer til de kravene folk har i dag. Kunsten er imidlertid å gjøre dette på en slik måte at man med ett øyekast kan se hva som er de nye elementene på et hus. På den måten blir det lettere for kommende generasjoner å se i hvilken tid ulike deler av huset er blitt påbygget, sier Meyer. Han viser inngangsdøren til leilighetene som tidligere var en låvedør som førte inn i en gjennomgang, en såkalt suler, der hestene gikk tvers gjennom huset og inn i låven som alltid lå bak huset.
– Istedenfor å legge skjul på husets historie og late som om det aldri var noen låvedør her, har jeg latt den opprinnelige åpningen forbli lesbar ved å lage glassvinduer helt opp. Slik blir minnet om en gedigen låvedør stående igjen.
Feilbarlige mennesker
Tilbake i Chur vandrer vi inn i gamlebyen. Meyer kan fortelle noe om hver minste detalj på hus og i gater vi går gjennom og forbi.
– Jeg ser for så vidt på Chur som min by, sier Meyer og opplyser at han fortsatt har norsk pass.
– Allikevel har jeg ingen planer om å vende tilbake til Norge, selv om det skjer mye spennende på den arkitektoniske fronten der for tiden, men også ting som kan være vanskelige å forstå, sier han og sikter til den nye operaen.
– Jeg var nettopp i Oslo og så på den da jeg besøkte min bror. Har du sett den? Den ligger som en snøklatt i vannkanten og fører ingen form for dialog med omgivelsene. I Bjørvika-området fant man tidligere fabrikkenes og sjøfartens kultur. Dersom operaen på død og liv måtte ligge her, kunne denne kulturen fått speile seg i nybygget.
Thomas Meyer har engasjert seg sterkt gjennom offentlige debatter og forelesninger for å skape en holdningsendring blant folk når det gjelder synet på verneverdige bygninger. Han har blant annet sittet i byggekommisjonen i Chur i nesten 20 år.
– Svært ofte blir jeg bedt om å svare på hvorfor det i mange tilfeller er galt å rive det gamle og isteden bygge noe nytt, sier Meyer og bringer med det samme svaret på banen.
– Uten historien har vi heller ingen fremtid. Det gamle er en transportmulighet for historien, og hvis vi glemmer vår egen historie, så gjør vi gjerne de samme feilene om igjen. Og det er jo også det vi mennesker driver med hele tiden. Vi gjør de samme feilene om igjen og om igjen og om igjen.
