Arkitektnytt

I en tid der nasjonale og lokale interesser ofte må vike, globaliseringen skyter fart, verden urbaniseres, jordbruket intensiveres og stadig flere mennesker får mer fritid, har en ny interesse for landskapet oppstått.

I lys av at endringer i landskapet skjer stadig fortere, inviteres vi til å spille en aktiv rolle i utviklingen av det europeiske landskapet. En bærekraftig utvikling som forvalter og videreutvikler landskapets natur- og kulturverdier og estetiske verdier.

Den europeiske landskapskonvensjonen trådte i kraft 1. mars i år. Da hadde 13 land godkjent/ratifisert konvensjonen. Norge var det første land som 23. oktober 2001 godkjente konvensjonen, og fikk derved en ledende rolle innenfor Europarådet. Begrepet «Look to Norway» var etablert, og dette forplikter oss! Vårt regelverk og forskrifter knyttet til kulturminne- og naturforvaltning, areal- og ressursplanlegging og miljøkonsekvensvurderinger av planer og tiltak, gir godt grunnlag for å følge opp konvensjonen.

Landskapsarkitekter, arkitekter og andre fysiske planleggere har grunn til å ønske konvensjonen velkommen. Den gir en mer helhetlig og dynamisk tilnærming til landskapsspørsmål, i stedet for passivt vern.

Landskapsbegrepet
Landskap er et begrep som gjerne behandles under ulike overskrifter i forskjellige fagmiljøer, for eksempel kulturlandskap/-miljø, bymiljø, naturmiljø, biotop, sted, osv. Ordet landskap har vært lite benyttet, og i arbeidet med konvensjonen ble definisjonen av ordet diskutert. Konvensjonen har nå definert at «Landskap betyr et område, slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkning fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer».

Landskapsforvaltning involverer mange ulike aktører og en rekke fagfelt, og er i stor grad sektorovergripende.

Landskapskonvensjonen omfatter alle typer landskap, både «uberørt» natur, rurale og urbane landskap og overgangen mellom dem. Konvensjonen relaterer seg til vakre landskap og degraderte landskap, og erkjenner at landskapet stadig er i endring. Bildet av vårt «barndoms landskap» som kan være en frodig jordbruksbygd, et industristed eller en bygate, er ikke lenger slik vi husker det. Livet og aktivitetene har endret seg, og det samme har landskapet. Endringene påvirker oss, og berører både følelsen av tilhørighet og livskvalitet.

En demokratisk konvensjon
Det er to sider ved konvensjonen som er spesielle: Den gir befolkningen rett til bred medvirkning, og den fokuserer like mye på «hverdagslandskapet» og landskap i forfall som på det vakre og spektakulære landskapet. Intensjonen er å engasjere lokalbefolkningen slik at de som faktisk lever og bor i landskapet, skal delta i utvikling og forvaltning av det. Både det lokale, regionale, nasjonale og internasjonale nivået er viktig. Konvensjonen gir også begrunnelser for å arbeide med «landskapsreparasjoner», et felt som stadig blir mer og mer aktuelt. Et eksempel er omdanningen av de store industriområdene i det tyske Ruhr-distriktet til Emsher park, som inneholder grønnstruktur og parker med spennende kulturinnhold. Et annet og mer nærliggende eksempel er «restaurering» av elvelandskapet langs Akerselva og Alnaelva i Oslo.

De sentrale målene i konvensjonen kan sammenfattes i fire punkter:
• vern av landskap
• forvaltning av landskap
• planlegging av landskap
• europeisk samarbeid om landskapsspørsmål

Ansvar for gjennomføring
Miljøverndepartementet ved planavdelingen har koordineringsansvaret for å gjennomføre landskapskonvensjonen i Norge, og å samarbeide med de nordiske og europeiske land. Seniorrådgiver Audun Moflag trekker frem hverdagslandskapet og byer og tettsteder som to satsingsområder der økt innsats er nødvendig. Samtidig er bevisstgjøring og kunnskap omkring landskapsspørsmål essensielt, og her er kommunene en svært viktig målgruppe. Det er også viktig å engasjere forsknings- og utdanningsinstitusjonene i det videre arbeidet. Institutt for landskapsplanlegging ved Norges landbrukshøgskole som utdanner landskapsarkitekter, underviser i tråd med intensjonene i konvensjonen, og Forskningsrådet har for tiden et forskningsprogram med tittelen «Landskap i endring – bruk og forvaltning av kulturmiljø og naturressurser».

Ulike næringers interesser
De fleste departementene involveres i arbeidet med å implementere landskapskonvensjonen. I Landbruksdepartementet trekker rådgiver Anette Søraas frem areal- og kulturlandskapstilskuddet som betydningsfullt for utvikling av landskapet. Helt fra slutten av 1980-tallet har det vært et krav at det skal tas hensyn til kulturlandskapet. I dag er kommunene gitt et større ansvar gjennom de regionale miljøprogrammene til selv å prioritere fordeling av de økonomiske virkemidlene. Fra å være en produsent av mat, er bonden etter hvert også blitt en sentral landskapsforvalter og -utvikler. Søraas trekker også frem at det er viktig at folk lokalt engasjerer seg i hvordan landskapet utvikler seg, og at lokaldemokratiet fungerer. Landbrukspolitikken har og vil få stor innvirkning på hvordan det vil se ut i landet vårt, i Norden og Europa.

Også for turisme og reiseliv er levende bygder og et vakkert og velstelt kulturlandskap viktig for å «selge» landet. Baard Fiksdal i Reiselivsbransjens Landsforbund mener vi bør lære av europeerne og heve kvaliteten på våre omgivelser. Turisme er i dag en av våre største næringer, og den er avhengig av natur- og kulturlandskapet.

– Det er naturen i Norge turistene kommer for å se og oppleve, levende bygder og gårdsmiljø. Her har vi et stort potensial, og det er nødvendig at ulike sektorer samarbeider for å utvikle gode produkter, sier Fiksdal. Han trekker Den Norske Turistforening frem som en organisasjon som har «fått det til».

«Norge gror igjen – milliardtap i vente», har vært en av overskriftene i avisene i sommer. Skogen tar over der det tidligere har vært åpne beiter og slåttemark. Gjengroing av det norske landskapet og nedlegging av gårdsbruk, vil få konsekvenser for landbruksnæringen og bosettingen i landet. Andre utviklingstrekk er nedlegging av arbeidsplasser innen industri og fiskerinæringen, og fraflytting fra distriktet til byene som stadig vokser og sprer seg utover i landskapet. Utviklingen vil sette et nytt preg på landskapet og endre det fra hva vi er vant med.

Hvorfor en landskapskonvensjon?
Bakgrunnen for konvensjonen er et behov for større bevissthet og kunnskap om verdier i landskapet, og en erkjennelse av at landskapsendringer skjer i et tempo og omfang som skaper store utfordringer. Endringene påvirker oss ikke bare som enkeltmennesker, men også den samlede europeiske natur- og kulturarv.

Hvilke nytte kan vi ha av konvensjonen?
Nytten vil variere avhengig av de ulike lands evne og vilje til å bruke konvensjonen. Likevel er det viktig å etablere mål som alle land kan enes om og strekke seg etter. Konvensjonen supplerer konvensjoner om Europas natur- og kulturarv, og oppsummerer flere tiårs utvikling. Økt bevissthet og kunnskap om verdier i landskapet hos både allmennheten og fagfolk, kan bidra til å styrke lokal og regional forvaltning. Dette er igjen gunstig for økonomisk aktivitet og kan bidra til å skape nye arbeidsplasser.

Men først og fremst er den europeiske landskapskonvensjonen en utfordring til oss om å endre våre holdninger og handlinger i landskapet, slik at det blir til glede og nytte for alle.