Arkitektnytt

Jeg har nettopp fortalt en ny bekjent hvor jeg jobber, og med et sukk begynner jeg igjen på en forklaring om at det ikke er kjedelig. Det innebærer mye bruk av kreative evner å jobbe som prosjektleder i en kommunal byggherreadministrasjon, når jeg i hvert nytt prosjekt skal sette meg inn i nye fagområder og finne gode og fremtidsretta løsninger for dem vi skal bygge for. Jeg synes ganske enkelt det er gøy! Jeg sitter i midten og har en finger med i alle prosessene som skal til for å få et godt resultat.

Som arkitekter kan vi formgi våre omgivelser og vårt samfunn i andre roller enn som den tradisjonelle prosjekterende. I det offentlige finner vi for eksempel prosjektlederen som setter premisser for hva som skal vektlegges i en konkurranse, planleggeren som skal sørge for helhet i byer og tettsteders utvikling gjennom å vurdere flere mulige framtidscenarier, og saksbehandleren som skal stille krav til gode uterom, god logistikk og bevissthet i forhold til omgivelsene. De er ikke nødvendigvis enige med arkitektene på andre siden av bordet, men med ulike roller og ansvarsområder skulle vel det godt gjøres. Men med samme bakgrunn tror jeg det gir det beste utgangspunkt for gode løsninger.

Og dette er bare eksempler fra det offentlige – det finnes mange andre private og offentlige aktører som i stor grad legger premisser for den fysiske utviklingen, hvor arkitekter bare i varierende grad er involvert før i siste ledd. Tenk bare på eiendomsutviklere, entreprenører og politikere! 

Under utdanningen lærer vi et bredt spekter av fag, med de tørreste statikkforelesninger til inspirerende foredrag av store arkitekter som har utfordret og bidratt til å forandre verden. Utdanningen gir en stor bredde, og et grunnlag for å tenke tredimensjonalt og tverrfaglig, være kritisk og finne ukonvensjonelle løsninger. Nettopp dette er egenskaper som gjør oss i stand til å mestre mange typer oppgaver, men likevel er det få som velger mer utradisjonelle retninger. Faktisk er det heller slik at arkitektkontor henter inn andre fagfelt for å ha større tverrfaglighet og helhet.

Mange har selvfølgelig funnet sin drømmejobb på arkitektkontoret, heldigvis for det. Men mange har også evner og interesser som kan være vel så viktige for andre typer jobber. Jo flere typer posisjoner arkitekter har, jo større påvirkning kan vi ha på arkitekturens rammevilkår. Tenk hvis kulturministeren, eller en av de fagansatte i kulturdepartementer, var arkitekter? Da hadde vi nok hatt en enklere vei fram mot en slagkraftig nasjonal arkitekturpolitikk!