Arkitektnytt

Mandelas første boligminister het Joe Slovo. Han var inderlig hatet i apartheidtida; hans hode hadde en høy pris fordi han både var hvit og kommunist. Regimet utførte mange drapsforsøk, og hans kone ble faktisk myrdet med en brevbombe ment for ham. Da han overtok boligministeriet var han alvorlig syk, men rakk å legge fram en komplett boligmelding (White Paper) til parlamentet før han døde i 1995. Den ga grunnlag for en offensiv boligpolitikk, som blant annet førte til innføring av et subsidiesystem for de fattigste boligsøkerne og oppretting av både sosiale boligselskaper og offentlige låneinnretninger. Nå framstår Sør-Afrika som det mest progressive landet på kontinentet når det gjelder boligforsyning og byutvikling.

Ulike forhold
Men selvsagt er mye ugjort. Det er klart problematisk for folk flest å skaffe seg tak over hodet, og ikke minst for myndighetene å holde tritt med den galopperende byveksten. Boligproblemet er langt fra løst, og uformelle bosettinger preger storbyene. Høy arbeidsledighet og kriminalitet setter i tillegg sitt utrivelige preg på bymiljøene. Ett ligger i bydelen Langa i Cape Town, og har – trolig som en hyllest – fått navnet Joe Slovo. Det består av en blanding av forskjellige boligtyper, og folk bor her, som de ofte gjør i afrikanske storbyer, under meget ulike forhold og med en bekymringsfull sanitær standard. Området er under ekstra press i og med at det ligger langs innfartsveien fra flyplassen, og myndighetene ønsker å foreta en opprydding her før fotball-VM i 2010.

I dette området har fire studenter fra NTNU brukt ett semester til å sette seg inn i den uformelle bosettingens topologi. Det er ingen spøk, spesielt når de kommer fra et meget rikt land med glissen befolkning, en velregulert boligsektor og verdens høyeste boligstandard. Afrika – også Sør-Afrika – blir et brutalt, men lærerikt motstykke med stor fattigdom og befolkningsvekst, kraftig innvandring både fra landsbygda og nabolandene. Og med store forskjeller; det er økonomi og hudfarge som fremdeles dessverre bestemmer klasseskillene i regnbue-landet.

Det å ikke ha noen bolig
Studentene har brukt tida godt. De har observert og registrert, intervjuet, analysert, drøftet, og ikke minst sammenfattet stødig og profesjonelt. De er i utgangspunktet overrasket over at så lite faglig oppmerksomhet tidligere i studiet har vært rettet mot de utbyggingsmåtene og formuttrykkene som faktisk dominerer i verden. Det å ikke ha noen bolig er nok den vanligste globale boformen, dersom en med en bolig mener en permanent og lovlig konstruksjon av tak, vegger og gulv tilknyttet minimal teknisk og sosial infrastruktur. Det er ikke de arkitektfriserte og komplette – hvis noen skulle ha blitt forledet til å tro det – men tvert imot de improviserte, spontante, ulovlige og uferdige omgivelsene flertallet bor i. Selvsagt ligger det en fare i å idyllisere slike omgivelser, som på mange måter kan være direkte livstruende som bo- og oppvekstområder. Dette er en vanskelig faglig balansegang, og selvsagt faller studentene i entusiasmen fra tid til annen i idylliseringsgrøfta.

Men det er allikevel avgjørende spørsmål en sitter igjen med etter gjennomlesing av den velredigert rapporten som ble levert til sensur: Hva kan en som profesjonell aktør bidra med av forbedringstiltak i slike områder, som verden er full av? Har vi som arkitekter i det hele tatt noe å gjøre der, og har vi relevant begrepsapparat og tilpassa arbeidsmåter? Hovedoppgaven er knyttet til syntesen, og analysen blir ofte sett på bare som en oppstart for å komme fram til de nesten hellige løsningene. Studentene har satt ut i verden for å forstå – det er viktig i studietida og det er nødvendig seinere – og det viser seg at tiltak som er knyttet til det å skaffe seg tak over hodet, fikser folk stort sett på egen hand i det uformelle.

Best mulige virkemidler
Studier i slummen kan bidra til å få bedre oversikt over motsetningene som verden er full av, og slike studier burde – i globaliseringens tid – snart bli obligatoriske på en hvilken som helst arkitektskole. Dessuten er det sunt tidlig å bli tvunget til å ta stilling til viktige ting som forskjeller på og kombinasjoner av ovenfra-og-ned kontra nedenfra-og-opp-tilnærminger, til forholdet mellom medvirkning og styring, til selvbygging og utforming – eller om en vil til demokrati og ensretting. Dessuten til å rette faglig innsats mot riktig nivå og med best mulige virkemidler – som ikke alltid er knyttet til design i vanlig forstand.

Det uformelle
Under alle omstendigheter har studentene foretatt et seriøst dykk (i motsetning hva de fleste arkitekter makter når de drar på fagturist-reiser sydover og kaller det etterutdanning) i et spennende område med stort utviklingspotensial – faglig, stedlig og menneskelig. Hvis de fortsetter på den smale vegen i det uformelle, vil de finne ut at det spesifikt arkitektfaglige – de designete løsningene – tross alt bare er en del av yrkesutøvelsen; underlaget og forståelsen sammen med prosessen er minst like viktig. I det uformelle er mange profesjonelle utfordringer, og det er et område med stort behov for entusiaster, talent og ikke minst innsikt og kunnskap. Studentene har med innsatsen i området Joe Slovo bekreftet påstanden om at jo lengre bort fra studiestedet en drar, jo større er sjansene for realistiske møter med virkeligheten og for betydelig økt faglig innsikt.