Arkitektnytt

Skjønt student... Grethe Løland tok riktignok sitt hovedfag ved Kunsthøgskolen i Oslo, designfakultetet, studieretning interiørarkitektur og møbeldesign, for halvannet år siden. Og med så mye oppmerksomhet, også utenfor studiemiljøet, rundt hovedoppgaven «Er funksjonens forfall estetikk i transformasjon? Et designverktøy for ombruk av oljeplattform», ville man tro at hun var moden for å kaste seg ut i ervervslivet. Men Grethe er usedvanlig ambisiøs og med faglig pågangsmot og nysgjerrighet søkte hun seg i fjor til Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, hvor hun stortrives som andreårsstudent.

Da Grethe skulle presentere seg selv i valgprosedyren på landsmøtet, sa hun at hun er spesielt opptatt av utfordringer som gjelder miljø og gjenbruk. Dessuten er hun engasjert i utviklingen av utdanningen – for sitt gamle institutts vedkommende ønsker hun først og fremst mer fokus på teori.

Når vi spør hvordan hun vil prøve å integrere disse sakene i organisasjonsvirksomheten fra sitt nye ståsted som styrerepresentant, svarer hun:

– For studentar som går ut av Kunsthøgskulen no, er miljø eit naturleg fokus. Det vert rett og slett sett på som pinleg å ikkje tenke miljø. Betre informasjonstilgang på gjenbruksmaterialar og -strategiar er difor eit interessant tema for både studentar og yrkesutøvarar. Men miljø er langt meir, og eg opplever eksempelvis at det designmessig både blant studentar og profesjonelle framleis er ein tradisjon for å overdimensjonere heller enn å (under-) dimensjonere eit produkt. Denne overdimensjoneringa er traust og usexy, og for meg eitt av hovudkjenneteikna på det vi med dagens samfunnsaktuelle fokus på god norsk design vil bort frå.

– Når det gjeld engasjementet mitt for teoriundervisning, kjem dette av eit uforståeleg lite fokus på teori ved designinstituttet på Kunsthøgskulen i Oslo. Som komande møbeldesignarar og spesielt interiørarkitektar er det heilt nødvendig med kjennskap til ulike romteoriar og generell arkitekturhistorie for å kunne skape relevant design som vert noko tyngre og meir framtidsretta enn berre samtidsikonografi. Som student ved Arkitektskulen i Oslo får eg endeleg tilgang til slik kunnskap, og meiner at desse to skulane bør dra meir veksel på kvarandre. På same måte som eg på Arkitektskulen saknar romstudiar i full skala, som er eit fag ved Designinstituttet på Kunstskulen i Oslo. Eg stiller meg undrande til mangelen på dialog mellom desse to skulane, og meiner dei begge ville tene grovt på større samarbeid.

Miljø/ressursbevissthet og dialog/samarbeid arkitekt- og interiørarkitektutdanningene imellom – sterke og viktige programsaker som kan bli god policy for NIL, vil vi tro!