Nyheter
Stortingsgata 6 og bybildet
Poul Henningsen sto en gang i Oslo Arkitektforening foran et av sine lysbilder som viste en fasaderekke i en fransk by. Høye og lave hus med alle tenkelige fasader, om hverandre. Bildet lignet til forveksling «Mon oncle»s vandring til hjemmet i Jacques Tatis film av samme navn. «Slik bygger et fritt folk,» sa Poul Henningsen og klasket i lerretet med pekestokken.
1. februar 2005
Det var nettopp i den perioden da økologien ble oppdaget i arkitektur og planlegging, og debatten gikk endelig ut på tilpassing og bevaring i motsetning til de mange år med hardhendt sanering og nybygging.
Poul Henningsen hadde ikke vært den han var om han ikke reagerte på strømningene i tiden. Var han en bremse, så var han en bremse som stikker, og ikke en som stritter imot og vil stoppe opp. Og slike bremser har alle motestrømninger godt av.
Jeg står og gjør meg disse tanker i Studenterlunden og ser på Kristin Jarmund Arkitekters nybygg i Stortingsgaten 6. Og i bakhodet har jeg en liten artikkel som en arkitektvenn og jeg skrev (Aftenposten 4. febr. 02) hvor vi advarte mot det etter vårt syn noe brutalistiske hus som skulle bygges. Vi ønsket mer tilpassing til miljøet, husveggene som danner byens storstue.
Men nå står bygget der, i sin «brutalistiske» form, og innleggene i pressen har det vært mange av. For ikke å havne i den svarte reaksjon, har jeg lyst til å nyansere mitt syn. Sannheten er at jeg ikke er helt enig med meg sjøl. På en måte syns jeg det er et spennende og til og med forfriskende hus, men spør meg selv om en bygning så klart skal tilhøre vår tid, uten å se seg om, i betraktning av det unike miljø det ligger i. Mot Stortingsgaten tilpasser det seg sånn noenlunde høyden på nabogården, men mot Rosenkrantzgaten rager det skyhøyt over og spiller på kontrast mot det rehabiliterte Flaggfabrikk-huset. Men som jeg hørte sagt, nå kan en da virkelig se hvor fin Flaggfabrikken er. Et bygg en knapt la merke til før. Men litt synd er det nå at veggen er tett ned til gaten, ikke noe utstillingsvindu på et så sentralt hjørne.
Det hevdes jo stadig at en ønsker harmoniske byer og omgivelser. Det er sterkt forenklende. Vi har jo unektelig glede av byer der, om ikke det enkelte menneske har fått utfolde seg, så har kapitalistene hatt frie tøyler. Harmonien søker vi i enhetlige, historiske miljøer. Kontrasten som de ulike politiske systemer gir, er slående. New York er eldre enn St. Petersburg. Vi fascineres av dem begge, hver på sin måte.
I vårt sosialdemokratiske samfunn med sin blandingsøkonomi blir det bymessige uttrykk verken fugl eller fisk. For å sette det på spissen, slipper nye hus til uten sitater fra og tilpassing til eksisterende miljøer, mens en pålegger nye bydeler som Bjørvika restriksjoner i byggehøyder og volum etter vel etablerte reguleringsrutiner. Vi er ikke villige til å akseptere kreftenes frie spill som her kanskje hadde gitt små tomter med desto høyere hus. Som Manhattan med sine astronomiske tomtepriser og eiendomsskatt. En kan ane at resultatet neppe blir spennende.
Corbusier skriver et sted at da han kom til New York, ble han naturligvis spurt om hva han syntes om skyskraperne. «For små,» svarte han og utledet så hvor fint det ville bli med en by i pakt med hans ideer, slik som vi alle kjenner dem. Kjempeblokker på søyler, parkarealer og motorveier. I dag vet vi bedre, men selve planleggingstanken lever fremdeles. Et moment i fascinasjonen over Manhattan er at sky-linen gjenspeiler et hundreårs historie, med den variasjon det gir med blandingen av skyskrapere med forgylte spir og glass. Av den grunn kunne en jo håpe at Bjørvika ville ta like lang tid, og det er vel ikke helt utenkelig.
Det bør vel kanskje understrekes at mang en by er ganske kjedsommelig med sine skyskrapere, og at New York er kroneksempelet pga. sin beliggenhet og historie.
Men mitt poeng med å trekke frem Bjørvika og New York er å peke på den verdi som tid og historie gir i et levende bybilde. Det er nettopp det vesentlige i det miljø som Kristin Jarmunds bygg ligger i. Nyere norsk historie er representert, og nå også med et bygg som kvalitetsmessig er godt nok til å være vår tids uttrykk. Men vår tid skal ikke dominere bildet, det blir historieløst. Byens hjerte, for å bruke det forslitte uttrykket, skal vise kontinuitet, ikke byttes bort. Jeg har derfor et naivt håp om at det vil ta tid før nye bygg kommer. Sverre Fehn har sagt noe slikt som at bare ved å manifestere vår egen tid, kan vi vise respekt for andre generasjoner, og det gjelder vel for de som kommer etter oss òg. Om vi ikke helt har Paul Henningsens mot, så må vi akseptere bygg i pakt med de friheter og begrensninger som vårt samfunn gir.
Poul Henningsen hadde ikke vært den han var om han ikke reagerte på strømningene i tiden. Var han en bremse, så var han en bremse som stikker, og ikke en som stritter imot og vil stoppe opp. Og slike bremser har alle motestrømninger godt av.
Jeg står og gjør meg disse tanker i Studenterlunden og ser på Kristin Jarmund Arkitekters nybygg i Stortingsgaten 6. Og i bakhodet har jeg en liten artikkel som en arkitektvenn og jeg skrev (Aftenposten 4. febr. 02) hvor vi advarte mot det etter vårt syn noe brutalistiske hus som skulle bygges. Vi ønsket mer tilpassing til miljøet, husveggene som danner byens storstue.
Men nå står bygget der, i sin «brutalistiske» form, og innleggene i pressen har det vært mange av. For ikke å havne i den svarte reaksjon, har jeg lyst til å nyansere mitt syn. Sannheten er at jeg ikke er helt enig med meg sjøl. På en måte syns jeg det er et spennende og til og med forfriskende hus, men spør meg selv om en bygning så klart skal tilhøre vår tid, uten å se seg om, i betraktning av det unike miljø det ligger i. Mot Stortingsgaten tilpasser det seg sånn noenlunde høyden på nabogården, men mot Rosenkrantzgaten rager det skyhøyt over og spiller på kontrast mot det rehabiliterte Flaggfabrikk-huset. Men som jeg hørte sagt, nå kan en da virkelig se hvor fin Flaggfabrikken er. Et bygg en knapt la merke til før. Men litt synd er det nå at veggen er tett ned til gaten, ikke noe utstillingsvindu på et så sentralt hjørne.
Det hevdes jo stadig at en ønsker harmoniske byer og omgivelser. Det er sterkt forenklende. Vi har jo unektelig glede av byer der, om ikke det enkelte menneske har fått utfolde seg, så har kapitalistene hatt frie tøyler. Harmonien søker vi i enhetlige, historiske miljøer. Kontrasten som de ulike politiske systemer gir, er slående. New York er eldre enn St. Petersburg. Vi fascineres av dem begge, hver på sin måte.
I vårt sosialdemokratiske samfunn med sin blandingsøkonomi blir det bymessige uttrykk verken fugl eller fisk. For å sette det på spissen, slipper nye hus til uten sitater fra og tilpassing til eksisterende miljøer, mens en pålegger nye bydeler som Bjørvika restriksjoner i byggehøyder og volum etter vel etablerte reguleringsrutiner. Vi er ikke villige til å akseptere kreftenes frie spill som her kanskje hadde gitt små tomter med desto høyere hus. Som Manhattan med sine astronomiske tomtepriser og eiendomsskatt. En kan ane at resultatet neppe blir spennende.
Corbusier skriver et sted at da han kom til New York, ble han naturligvis spurt om hva han syntes om skyskraperne. «For små,» svarte han og utledet så hvor fint det ville bli med en by i pakt med hans ideer, slik som vi alle kjenner dem. Kjempeblokker på søyler, parkarealer og motorveier. I dag vet vi bedre, men selve planleggingstanken lever fremdeles. Et moment i fascinasjonen over Manhattan er at sky-linen gjenspeiler et hundreårs historie, med den variasjon det gir med blandingen av skyskrapere med forgylte spir og glass. Av den grunn kunne en jo håpe at Bjørvika ville ta like lang tid, og det er vel ikke helt utenkelig.
Det bør vel kanskje understrekes at mang en by er ganske kjedsommelig med sine skyskrapere, og at New York er kroneksempelet pga. sin beliggenhet og historie.
Men mitt poeng med å trekke frem Bjørvika og New York er å peke på den verdi som tid og historie gir i et levende bybilde. Det er nettopp det vesentlige i det miljø som Kristin Jarmunds bygg ligger i. Nyere norsk historie er representert, og nå også med et bygg som kvalitetsmessig er godt nok til å være vår tids uttrykk. Men vår tid skal ikke dominere bildet, det blir historieløst. Byens hjerte, for å bruke det forslitte uttrykket, skal vise kontinuitet, ikke byttes bort. Jeg har derfor et naivt håp om at det vil ta tid før nye bygg kommer. Sverre Fehn har sagt noe slikt som at bare ved å manifestere vår egen tid, kan vi vise respekt for andre generasjoner, og det gjelder vel for de som kommer etter oss òg. Om vi ikke helt har Paul Henningsens mot, så må vi akseptere bygg i pakt med de friheter og begrensninger som vårt samfunn gir.