Stortinget: Åpen sikring
Kan sikringen av Stortinget ivareta bylivet og signalisere åpenhet? Og kan dette prosjektet fungere som forbilde for sikkerhetsløsningene i det nye regjeringskvartalet?
Fra papirutgaven Arkitektnytt 05/2015
Vi tenker annerledes om sikkerhet etter 22. juli 2011. Verken Storting eller regjeringsbygg var sikret mot kraftige bilbomber før terrorangrepet. Foreløpig består sikringen av en god del betonggriser, pullerter og senkbare skråplan utenfor de gjenværende departementene i regjeringskvartalet. Rundt Stortinget har man satt opp bommer og store blomsterpotter i metall.
Alt dette er midlertidig. Det vil for Stortingets del si to-tre år, mens regjeringskvartalet trolig vil være en byggeplass til bortimot 2025. Utformingen av de permanente løsningene er blitt gjenstand for debatt, og diskusjonen vil tilta i styrke de nærmeste årene.
Når det gjelder Stortinget, har man allerede kommet langt i arbeidet. I januar presenterte Stortinget og Oslo kommune sin «Mulighetsstudie for sikring av Stortinget», der man viste hvordan sikkerheten kan ivaretas på en måte som tilsynelatende ikke lager store hindringer for bylivet, i hvert fall ikke de myke trafikantene.
Mulighetsstudien er utarbeidet av sikkerhetskonsulenter i COWI og landskapsarkitektene i dansk-norske SLA, med direktør Ellen S. de Vibe i Plan- og bygningsetaten som studiens «ansikt utad». Hun kalte de foreslåtte løsningene et «columbi egg», en vinn-vinn-situasjon som vil sikre både Stortinget og bylivet.
Krever ny tenkning
Hvis vi skal sammenlikne med utviklingen i enkelte internasjonale storbyer, kunne man frykte at et sjokkskadet Norge ville la kravene om sikkerhet gå foran alle andre hensyn. I stedet er det tegn som tyder på at kravene om økt sikkerhet blir ledsaget av en høyere bevissthet om den åpenheten som sikkerheten skal trygge, inkludert den konkrete åpenheten i gatene for fotgjengere og syklister.
Til Arkitektnytt sier Ellen de Vibe at dette er et faglig utviklingsområde.
– I alle europeiske byer vil dette komme. Det krever en annen type sikkerhetsmessig tenkning.
Arbeidet med å sikre Stortinget er det første store prosjektet der den tradisjonelle sikkerhets-
tenkningen blir utfordret. I mulighetsstudien presenterer man flere alternativer for sperring av gatene rundt Stortinget, men i alternativet som anbefales, blir Karl Johans gate stengt for biler fra Egertorget til Rosenkrantz gate – men drosjer skal kunne kjøre fram til Grand Hotels hovedinngang. Akersgata bak Stortinget blir stengt fra Karl Johans gate til Prinsens gate, med unntak av varelevering tidlig om morgenen. Wessels plass er forbeholdt gående, i tillegg til trikken.
De gående vil med andre ord kunne ferdes fritt på alle kanter av Stortinget, mens privatbilene er stengt ute. Den nye sikkerhetstenkningen de Vibe snakker om, kommer inn i bildet når sperringene skal utformes. I stedet for en ørken av pullerter, vil sperringene i hovedsak utformes som bymøbler og andre «integrerte sikringstiltak», som vannspeil, lyktestolper og trapper. Eidsvolls plass foreslås løftet opp. Det vil si at plassen er den samme som alltid, med muligheter for å sitte på benkene i midtsirkelen og ligge på gresset, men i tillegg vil trappene ned mot gateplan fungere som sitteplasser. I Akersgata bak Stortinget foreslår man et vannspeil, og Wessels plass innbyr til et avtrappet parklandskap på begge sider av trikkeskinnene.
Ny problemstilling
Det sikkerhetsmessige målet for alt dette lar seg enkelt forklare: Man skal hindre firehjuls kjøretøy i å komme for tett på Stortinget. Det skal ikke finnes åpninger så store at en personbil eller kassevogn kommer seg inn på det sikrete området. En motorsykkel lastet med sprengstoff, derimot, vil lett kunne gli mellom sperringene, gi gass og parkere på Løvebakken før noen rekker å reagere. Sikringen tar heller ikke hensyn til angrep fra luften.
Og her er vi ved problemets kjerne: I hvilken grad skal vi la beskyttelse av våre nasjonale styringsfunksjoner begrense den frie bevegelse som de samme funksjonene er satt til å beskytte og fremme?
Dette er en relativt ny problemstilling. Gjennom historien har sikkerhet trumfet alt annet. I middelalderen laget man, i den grad man kunne, en festning rundt landsbyen, og rundt festningen la man en vollgrav. Tungt påkledde soldater måtte da svømme og deretter klatre opp muren, mens de risikerte en bøtte med tjære og påtente høyballer fra oven.
Stortinget har aldri vært en festning. Trafikken har gått fritt langs tre av bygningens sider og Løvebakken har vært lett tilgjengelig. Inntil nylig snakket ingen om at rikets nasjonalforsamling måtte sikres mot annet enn forstyrrede individer som ville inn og si noen sannhetenes ord til de folkevalgte.
Felles forståelse
Sikkerhetskonsulenter har tidligere i begrenset grad vært involvert i utformingen av de offentlig tilgjengelige arealene rundt Stortinget. Nå er altså konsulentene i COWIs Senter for risikoreduserende design med på utformingen av Stortingets «perimeter».
Landskapsarkitekt Marius Sekse, assisterende leder ved senteret, forteller at COWI har arbeidet med sikring i området i flere år. Det startet med et oppdrag fra Bymiljøetaten i Oslo kommune om å lage en løsning for den midlertidige stengningen av Akersgata og Karl Johans gate, det vil se bommene og «blomsterpottene» som står der i dag.
I COWIs oppdrag skulle man også utarbeide permanente løsninger, men konsulentene foreslo å ta et skritt tilbake i planleggingen for å se på de store påvirkningene dette ville gi for sentrum. Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune fikk så ansvaret og forespurte en gruppe arkitektfirmaer. COWI og SLA landskapsarkitekter fikk oppdraget med å lage mulighetsstudien for sikring av Stortinget.
– Det er viktig å skille mellom hvem som gjør hva i slike oppdrag. SLA står for designbiten, mens vi jobber med sikkerhetsaspektet, sier Sekse.
Sekse og COWI så tidlig at hvis man skal løse denne type oppgave på en god måte,
må man få tilgang til sikkerhetsbelagte opplysninger for å vite hvor sårbarhetene ligger. I dette tilfellet betydde det å samarbeide med Stortingets administrasjon.
– Stortinget var bevisste på sin plassering midt i Oslo sentrum, så vår rolle var å finne en balanse mellom sikkerhet og et velfungerende byliv. Det var godt for prosjektet at vi fikk en felles forståelse av at dette var noe som det vil bli en stor debatt om, hvis man ikke håndterer utformingen av byrommet på en god måte.
Det tar lang tid å planlegge en by, mener Sekse, men en forutsetning er at viktige prinsipper fastsettes i forkant.
– Man må ha prinsipper for tenkningen rundt sikkerhet og bymiljøprosjekt, siden disse behovene ikke alltid går hånd i hånd. Hvis det skal gå, må de ulike interessene snakke sammen.
Fra offentlig hold må man bestemme seg for en helhetlig tenkning. Man kan ikke ta hensyn til den og den gårdeieren, det og det inngangspartiet. Da driver man ikke byplanlegging, men flekkvis reparasjon, sier Sekse.
Har gått i bresjen
Utfordringen blir å gjøre de integrerte sikringstiltakene solide nok til å motstå relativt kraftige kjøretøy.
– Det er helt sikkert sikkerhetsrådgivere som vil si at det som er lagt fram i mulighetsstudien, ikke holder. Jeg ser at noen av løsningene våre kanskje ikke er gode nok, at noen trapper burde være kanter, for eksempel, sier Sekse.
SLAs og COWIs jobb her er å se muligheter og engasjere, siden dette er en mulighetsstudie.
– For oss er dette viktig, for når prosjektet tas videre, når det går til detaljprosjektering, blir det kanskje satt ut til noen som bare driver med sikkerhet. Da er det viktig at plan- og bygningsetaten har gått i bresjen og uttalt seg offentlig om hva som er mulig. Jeg tror ikke at en sperring rundt Stortinget nødvendigvis blir så preget av møblering og integrasjon som vi har foreslått, men det blir nok en kombinasjon av tradisjonell sikring og møbler.
Stortinget er tiltakshaver og skal bekoste sikringsarbeidene, og Stortingets presidentskap skal ta stilling til de foreslåtte tiltakene før de ulike plan- og byggesaksprosessene starter.
Direktør de Vibe i plan- og bygningsetaten mener samarbeidet med Stortinget har vært godt.
– Jeg opplever at hovedgrepet med gågate med begrenset varelevering, parkmøbler mot ytterkant, både rundt Eidsvoll plass mot Karl Johans gate, Rosenkrantz gate, Stortingsgata og på Wessels plass, graden av stengning, at vi er enige om dette. Jeg tror det er gode muligheter for at det anbefalte forslaget går igjennom. Forslaget er i seg selv et kompromiss, etter en rekke workshops med involverte parter.
– Kan det komme sikkerhetseksperter og si at det ikke holder?
– Nå er ikke disse elementene, som å løfte opp gressvollen på Eidsvolls plass, prosjektert ennå. Det er meningen at alt dette skal bli fundamentert og opparbeidet til å ivareta sikkerheten tilstrekkelig. Vi har eksempler i Madrid, London og Washington DC som viser at dette lar seg gjøre.
Kritisk handelsstand
Handelsstanden i området er mer kritiske til «vinn-vinn-prosjektet» og har kommet med detaljerte innspill om hvordan stengte gateløp vil påvirke varelevering.
Ellen de Vibe synes det er forståelig at handelsstanden har innvendinger.
– Vi tok initiativ til rapporten «Oslo sentrum – gatebruk og grunnsikring» noen måneder etter 22 juli. Det har vært en lang prosess, og vi har hatt mange møter med handelsstanden, sier PBL-direktøren.
– En by krever drift, vi trenger IT-folk, varelevering, servicepersoner og så videre. Dette er legitime behov. Men jeg opplever at logistikk-bransjen og handelsstanden har beveget seg i denne prosessen.
De Vibe understreker at det allerede finnes begrensninger på varelevering, og at det blir et spørsmål om på hvilke deler av døgnet man skal levere.
– Det kan ikke være slik at hver kjede skal ha store lastebiler inn i gågatesystemet for levering. På sikt må vi utvikle grønn mobilitet, det vi kan kalle et kollektivtilbud for varelevering. I London har man et system med leveringspunkter, der man laster varene over på egne små og miljøvennlige biler som leverer innenfor sonen.
Oslo Handelsstands Forening har på sin side vektlagt at ulike varetyper må ha ulik og mer spesialtilpasset levering. Mulighetene for rask og direkte levering påvirker hva slags handel og serveringssteder man får i området.
Positiv mottakelse
Terje Olsen, avdelingssjef for eiendom og sikkerhet på Stortinget, svarer i en epost at Stortingets administrasjon arbeider videre med utgangspunkt i alternativet som ble anbefalt av plan- og bygningsetaten i mulighetsstudien, som Stortinget mottok i februar. Med dette som utgangspunkt har administrasjonen nå startet «en prosess for planlegging og prioritering av tiltak, samt vurdering av behov for offentlige søkeprosesser, reguleringer mv.
De tiltak som påvirker omgivelsene planlegges i nært samarbeid med Oslo kommune ved plan- og bygningsetaten samt bymiljøetaten.»
Stortingets presidentskap har ennå ikke fått denne saken til behandling, og ifølge Olsen er det «generelt for tidlig å si noe om konkrete tiltak og installasjoner», men legger til at «mulighetsstudien peker på en del spennende muligheter som vil bli vurdert og som vi i Stortingets administrasjon er positive til».
Avdelingssjefen sier det er krevende å ivareta balansen mellom sikkerhet og omgivelsene i et bysentrum, og at dette vil kreve «tverrfaglige avveininger». En tidsplan er ikke utarbeidet, men det vil bli en trinnvis
implementering av tiltak parallelt med planlegging. Det er ennå ikke avklart hvilke «eksterne leverandører Stortinget vil benytte seg av i det videre arbeidet, men det vil være behov for blant annet arkitektfaglig og sikkerhetsfaglig ekspertise,» ifølge Stortingets avdelingssjef for eiendom og sikkerhet.
Forbilde for regjeringskvartalet?
Et nærliggende spørsmål er om løsningene man finner fram til ved Stortinget, kan få betydning for sikkerhetstenkningen rundt det nye regjeringskvartalet. Foreløpig snakker man mest om volumer og Oslos silhuett, og at det vil blir trangt. Sikkerhet vil komme høyere på agendaen senere, og da er det kanskje greit å ha vært gjennom en «minivariant» med sikringen av Stortinget?
– Mulighetsstudien og «Oslo kommunes prinsipplan for gatebruk og grunnsikring» har vært gode å få på plass. Det har fått mange til å tenke sammen, noe som kan bidra til at man sørger for å behandle regjeringskvartalet helhetlig, mener Marius Sekse i COWI.
– Det viktige er å vite hva som vil fungere. Man må ikke gjøre systemene for vanskelige og tekniske. Her har arkitekter og planleggere muligheten til å være med å påvirke, sier han.
Ellen de Vibe tror tenkningen er riktig.
– Den tar utgangspunkt i bylivet, hva som vil tjene funksjonene i nabobygg og det offentlige rom.
– Er det riktig å samle alle departementene på ett sted, slik man har planlagt?
– Oslo kommune har støttet det vedtatte «konsept øst». Prinsipielt er det nok best å samle alle departementene på ett sted. Hvis du velger å spre styringsfunksjoner flere steder i byen, kan sikkerhetsbehov medføre næringsliv- og bylivshemmende tiltak. Samtidig må vi ha en områdebasert tilnærming, der vi foretar trafikkregulering som likevel opprettholder flyt og bevegelse, og en tilnærming der vi ikke har for mange pullerter rundt det enkelte bygg.
