Arkitektnytt

Med bakgrunn i privat praksis og arbeidserfaring fra stat, fylke og kommune, tillitsverv i våre fag- og yrkesforeninger samt politisk engasjement, mener jeg å være godt orientert om indre og ytre forhold som vedrører den arkitektfaglige virksomhet i landet. Også om hvordan faggruppen oppfattes blant folk.

Jeg er imponert over det organisasjonsarbeid som er utført i NAL. Ikke minst har noen få gjort en fantastisk frivillig innsats sentralt og lokalt, til beste for de mange. Arkitektnytt har vært et godt internt kommunikasjonsblad. Byggekunst, nå Arkitektur N, har kanskje tidvis fremstått som et noe «smalt» tilbud. Men også her er det mye bra å vise til.

Vårt forbund og våre tidsskrifter skal ha ære av å stadig sette aktuelle problemstillinger på dagsordenen. Det handler om å styrke bevisstheten om arkitekturens betydning for kvaliteten i de bygde omgivelser. Satsingen i skolen er et godt eksempel.

Når dette er sagt, så er likevel mitt hovedanliggende her å peke på vårt kanskje største problem og utfordring.

Jeg synes hele vegen å ha sett at det er et hav mellom det arkitekturteoretikere og enkelte «stjernearkitekter» uttrykker, og oss andre, lærd og lek. Mange av oss forstår ikke det som sies av enkelte toneangivende arkitekter. Det skapes avstand mellom avsender og mottaker som vår profesjon lider under.

Debatten om Christian Norberg-Schulz og hans stedforståelse er et slikt eksempel. Full av ord og uten at det synes mulig å trekke praktiske konsekvenser for arkitekturens fremtid. Hva skal beslutningstakere trekke ut av dette?

Planteoretikere blant oss snakker som om de har løsningen for god planlegging. Realitetene er vel at de hele tiden i ettertid kritiserer det som foregikk, og at ingen politikere hører på dem. Kanskje nettopp fordi de selv var så uklare i utgangspunktet. I tidsskrifter, triennaler og av og til i aviser synes arkitekturfilosofi å være en opphøyd diskurs for innvidde, uten forståelig relevans til samfunnet. Debatten viser ofte stor forakt for dem som likevel prøver å opponere. Det gis ingen holdbar veiledning og man bryr seg knapt om de daglige kamper som vi praktikerne har kjempet. Og ordene renner ut, side etter side.

Begrepet «stjernearkitekt» er dessverre innført i Arkitektnytts spalter. Typisk for dem synes å være at de lager seg sine egne teorier om det unike sted og sitt mesterverks spesielle uttrykk. De skriver bøker om seg selv og sine teorier, og de dyrkes i visse akademiske miljøer. Disse «stjerners» materialisering av teoriene er det vanskelig å forstå. Men deres ego er mer enn tydelig. Enkelte beskrivel­ser til arkitektkonkurranser er også tidvis beklemmende lesning.

Forsvar for egne arbeiders individualitet viser ofte en arroganse overfor fellesskapet og stedets identitet som gir flau smak når en vet det skal fordøyes av menigmann. Arkitekten vil selv sette grensen for hvordan stedet skal oppleves, og folk skal tilpasse seg arkitektens valg. Den sosiale og politiske sammenheng vi arbeider innenfor, synes nærmest å være til bryderi. Slik skapes det avstand og rom for «alternativarkitektene».

Det er flere ganger i disse spalter slått til lyd for en aktiv arkitekturkritikk. Ingvar Mikkelsen hadde en svært lesverdig artikkel om dette i Arkiektnytt 08/05. Men hver gang noen forsøker seg på en konkret sak, blir noen andre dødelig fornærmet. Og bråket er i gang.

NALs siste store arrangementbragd, Oslo Triennale 2007, ble ifølge referatene en til dels selsom sak. Det spørres om hvordan det står til med vårt vågemot i norsk arkitektur. Om vi tør bevege oss forbi det kjente og forutsigbare som ofte bare gir middelmådige resultater, om å ta risiko og om risikovegring.

Det er viktig å begeistre og utfordre. Som Lotte Sandberg sa i Aftenposten 15.09., så handler arkitektur «utvilsomt om nytenkning, om å ta sjanser, sette sin lit til at fagpersoner gjør jobben sin og støtte det som utfordrer». Men hvem som skal bære risikoen når resultatene blir middelmådige, hører vi ingenting om. Hvem er de som er «overbeskyttet»? At det var «lettare å arbeta i Kina eftersom man bara har att gøra med en beslutsfattare» (Cecil Balmond), får en håpe er uttalelser som ikke når utenfor egne vegger.

Det ble påpekt (Matteo Poli) at å velge å ta risiko ikke er en virkelig risiko. Jeg kan heller ikke skjønne at risiko for risikoens skyld, er en dyd. Ed Robbins innlegg her i spaltene i Arkitektnytt 10/07, synes svært berettiget.

At «det utrolig rike Norge må bruke opp oljefondet og utvikle landet til et Silicon Valley for Europa» (Gary Bates), er et utsagn som vitner om arroganse og skaper distanse til det politiske miljø som en vil påvirke. Videre at «norsk arkitektur har mer eller mindre stått stille etter den modernistiske gullalderen i mellomkrigstiden» og «mens andre land har vært gjennom en rivende utvikling med for eksempel metabolisme, konstruktivisme, postmodernisme osv., mener han at norske arkitekter frem til i dag – i mangel på konfrontasjoner og løpende debatt – har vært opphengt i en stadig mer inadekvat nasjonalromantikk og/eller en utvannet, falsk funksjonalisme», er også utsagn som det er vanskelig å kjenne seg igjen i. Det reflekterer en manglende forståelse for samfunnet og arkitektenes utfordring. Og det underkjenner mye god arkitektur og flere priser gitt av vårt eget forbund og andre.

Når NAL for eksempel utnevner Henrik Eggen til æresmedlem for «robust og lavmælt arkitektur, gjennomført med vilje og kraft og som har gitt varige verdier rundt folks liv og virke», så virker slike uttalelser som ovenfor nærmest provoserende.

Det klages over fravær av nasjonale føringer og ambisjoner for arkitektur og at ordet arkitektur ikke lenger brukes av politikere og andre beslutningstakere. Jeg mener at NAL delvis har skylden selv. Du kan ikke servere samfunnet tilbud om din jakt på dine egne utopier, og bli tatt på alvor. Michael Dee sier at «der finns enn avgrund som er djupt förankrad mellan arkitektvärlden och den utanför». Hans perspektiv på Triennalen var interessant, og konklusjonen likeså: «Den stora utmaningen torde ligga i hur debatten ska føras ut.»

I NALs strategiplan 2006–2011 er det gitt prioritet til utadrettet strategisk arbeid. Jeg mener at det viktigste vi her kan gjøre, er å få frem og betale dyktige folk som kan kommunisere utad på forståelig måte. Ved offentlige arrangementer bør stjernedyrkelsen dempes. Vi har folk med stor pedagogisk evne i NAL. Benytt dem. Jeg beundrer, blant andre, spesielt en kollega som Kjell Lund. På en eminent måte, uten ego-nykker, forklarer han hva arkitekturkvalitet er,s og klarer å skape det selv. Ingen sitter igjen og lurer på hvem det er som er dum. Her er noe å lære.