Stengte dører i Oslo sentrum åpner for debatt
En flyktningeleir i Oslo sentrum er ikke dagligkost og enkelte har latt seg forargre av palestinere i telt mellom Jacobs kirke og DogA. Imidlertid burde vi takke dem. Først og fremst for å vise oss verden, men også for å holde liv i en vanskelig debatt om bruk av våre offentlige rom.
Guro Voss Gabrielsen har hovedfag i samfunnsgeografi fra Universitetet i Oslo. Hun sluttfører for tiden sin doktorgradsavhandling om Groruddalssatsingen ved institutt for urbanisme på AHO og er ansatt som rådgiver for Bylab i Norsk Form.?
Like før sommeren etablerte en gruppe palestinske flyktninger seg på tomta mellom DogA og Jacobs kirke. Beboerne har ulike erfaringer som asylsøkere, noen er avvist, mens andre venter på behandling av søknaden sin. Til felles har de at de ikke finner plass i det samfunnet vi har å by på. Verken det gamle vi, eller det nye vi synes å kunne romme den plassen i vår bevissthet disse menneskene krever.
Naturlig nok er det mange måter å diskutere problemstillinger denne bosettingen reiser på. En variant er å kjøre valgkampdebatt om forsøpling av det offentlige rom, en annen er helt uakseptable uttalelser om at leiren truer næringslivets interesser. Til felles har de at de forfekter et grunnleggende syn på mennesker der likhet kommer i veien for det åpne og rause samfunnet vi i det siste har snakket så varmt om.
Midt i byen, midt i verden
Dette området langs Akerselva er ikke ukjent med debatter av denne typen. I 2005 ble stien langs den ene elvebredden under Eventyrbrua stengt. Her hadde de lenge vært en møteplass med bål, overnatting og åpenlyst stoffsalg. Beboerne i området klaget til kommunen som kvitterte med å stenge tunellen i begge ender. Forslaget fra Blåkors om å bruke undergangen som kapell for rusmisbrukere ble møtt med en skepsis til ”privatisering av det offentlige rom” fra daværende byrådsleder Erling Lae. Fem år senere fikk noen ildsjeler gehør for ideen om å lage en kulturtunell der; GAK-tunellen (Grünerløkkas Alternative Kulturtunell). Kulturtunellen ble grunnlagt med støtte og tillatelse fra Friluftsetaten, men allerede året etter ga samme etat innovatørene beskjed om å legge ned. Igjen ble tunellen stengt.
Akerselva er en hovedpulsåre av et offentlig uterom i Oslo by. Den renner fra det blendahvite Maridalen, ned gjennom byens tidlige industrihistorie som nå huser samtidens utdanningshistorie, via de gamle arbeiderkvartalene med noen av byens høyeste boligpriser og ut til Oslos fremtidige speil på veggen der; Bjørvika. Her, nesten nederst mellom game Ny York og Legevakta er det imidlertid fremdeles noe uklart hvem som råder grunnen. Dopsalg finnes fremdeles, om enn av en annen gruppe enn de som holdt til i tunellen, romfolk sover ute på gresset i sommervarmen og palestinere har slått opp flyktningeleir for å vise sin fortvilte situasjon for all verden.
Debatten om våre offentlige rom
Og nettopp dette siste er det som burde tenne håp i hengende snøre for de fleste. For palestinerne har, omsider, vakt oppsikt. Ikke bare blant leietakere i nabolaget med et tradisjonelt syn på hva som er stygt og pent, men også blant samfunnsengasjerte naboer som ikke sier seg enig med verken Akerselva næringsforening eller Carl I. Hagen. Det betyr, med andre ord, at våre offentlige uterom er gjenstand for debatt hvilket i seg selv er et særdeles potent sunnhetstegn.
Så gjenstår det bare å se om det blir med debatten, eller om noen av naboene, foreningslivet og næringslivet har mot til å gjøre noe mer med situasjonen enn bare å kommentere den. De lokale ildsjelene som tok tunellen i bruk burde være et eksempel til etterfølgelse for oss alle, undertegnede inkludert. Måten de imøtegikk utfordringen på, ved selv å gå inn for å ta et område i bruk, er veien fremover. Å stenge dørene eller jage palestinerne vekk er en proteksjonistisk krok på døra for et reelt mangfoldig byliv.
Vi vet alle at byen rommer det vi liker – og det vi ikke liker. At palestinerne har fått slå rot så vidt lenge i et offentlig rom i Oslo er noe vi har all grunn til å være stolte av, ikke motsatt. At de bor der de bor løser for dem ingen problemer. Snart blir det kaldt og innvandrings- og flyktningepolitikken har mange uløste oppgaver foran seg. Deres bidrag til oss alle er imidlertid at de viser oss verden der vi bor. Så er det opp til oss hvordan vi håndterer den.
Relaterte saker: se også Karianne Bjellås Giljes lørdagsspalte i Dagbladet: http://www.dagbladet.no/2011/08/19/kultur/debatt/politikk/flyktningeleir/flyktninger/17746453/?