Nyheter
Stein
Norge er stein. Stein som fjell og svaberg, stein i ur, stein i muld. Svart, grå, grønn, rød og blå stein.
27. august 2001
Noe av steinen er lagt opp i vakre murer. Særlig drev man visst med det i 1150. Ifølge NAFs veibok er alle våre steinkirker fra det året. Fra gammel tid har vi brukt mye stein i gulv og trapper, ute og inne. Det har holdt ganske bra. Vegvesenet syntes i mange år at stein ikke var noe fint, og gikk inn for asfalt og sement. Nå ser de litt mer nyansert på det. Særlig i rundkjøringene registrerer vi det. Midtsirkelen er full av runde rullesteiner som vi ruller rundt.
I gamle dager var de flinke med steinen. Man blir ganske stum av beundring foran en høy granittmur hvor kjempedigre steinkolosser med uregelmessige bruddflater er murt i forband, med jevntykke 2 cm fuger. Hvordan? Ikke for det, det er imponerende å se på i dag også, når steinen ligger i traktorskuffa og lirkes fint på plass i en forstøtningsmur. Men resultatet er jo likevel bare en billig kulisse som minner oss om hvor vakkert de greidde å få det til før.
Jeg vet om et skiferfjell. Hele fjellet er heller, lag på lag, i naturens merkelige orden. Akkurat de samme hellene som vi kjøper i steinbutikkene. Jeg har regnet litt på det, og det kan dreie seg om (cirka) 30.000.000.000 kvm heller. Hvis vi ordnet dem på menneskers vis, for eksempel ved siden av hverandre i stedet for oppå hverandre, og forutsetter at gjennomsnittlig tykkelse på hellene er 3 cm, kunne vi hellelegge 10.000.000.000.000 kvm. Det er da ganske mye?
Dette burde være god business. Slik som hellene ligger der oppe, til ingen nytte må man nesten si, er verdien null, men frakter vi dem 1000 meter ned er verdien steget til minst 500 kr/kvm, (ekskl. MVA).
Noen gjør det. Og vi kan få kjøpt heller i steinbutikken. De er ikke bare fraktet ned, men de er saget og slipt, kalibrert og polert så de er nesten like fine som linoleum. Og da koster de 800 kr/kvm. (ekskl. MVA).
Vi bygger en hytte i dette skiferfjellet. Letter vi litt på tyttebærlyngen ser vi hellene. I uorden naturligvis.
Vi tenkte at vi kunne ordne dem og bruke dem på kjøkkengulvet. Så enkelt er det ikke. Derfor dro vi til steinbutikken i dalen, selv om vi syntes det var bakvendt at de hellene som egentlig var hentet der oppe, skulle kjøpes der nede, for så å bli fraktet opp igjen og brukes der oppe. Det får jo være måte på verdiskaping, tenkte vi.
Dette ble kostbart. Vi var i ferd med å skrinlegge hele prosjektet, men stakk innom en annen steinbutikk. Samme der, blankt, polert og dyrt. Vi var på vei ut da ekspeditøren ropte: «Vi hajo denna brassilskifærn, den burteru se på.» Vi så på den, men likte faktisk enda bedre den kinesiske. Slik har det seg at vår norske laftestue, bokstavelig talt bygget på fjellgrunn, har 25 kvm kjøkkengulv med kinesisk skifer. Gråblågrønne nyanser, kvadratiske, kalibrerte heller, lagt i lim på gipsplater som seg hør og bør i disse tider. Hugget og saget i Kina, fraktet halve kloden rundt, og endelig solgt på Grünerløkka for en tredjedel av prisen på norsk skifer (ekskl. MVA).
Mange kan sikkert trekke en konklusjon av dette, basert på helt greie og lett forståelige økonomiske kriterier.
Det vil ikke jeg. Jeg nøyer meg med å si at det er pussig – og kanskje helt vanvittig.
I gamle dager var de flinke med steinen. Man blir ganske stum av beundring foran en høy granittmur hvor kjempedigre steinkolosser med uregelmessige bruddflater er murt i forband, med jevntykke 2 cm fuger. Hvordan? Ikke for det, det er imponerende å se på i dag også, når steinen ligger i traktorskuffa og lirkes fint på plass i en forstøtningsmur. Men resultatet er jo likevel bare en billig kulisse som minner oss om hvor vakkert de greidde å få det til før.
Jeg vet om et skiferfjell. Hele fjellet er heller, lag på lag, i naturens merkelige orden. Akkurat de samme hellene som vi kjøper i steinbutikkene. Jeg har regnet litt på det, og det kan dreie seg om (cirka) 30.000.000.000 kvm heller. Hvis vi ordnet dem på menneskers vis, for eksempel ved siden av hverandre i stedet for oppå hverandre, og forutsetter at gjennomsnittlig tykkelse på hellene er 3 cm, kunne vi hellelegge 10.000.000.000.000 kvm. Det er da ganske mye?
Dette burde være god business. Slik som hellene ligger der oppe, til ingen nytte må man nesten si, er verdien null, men frakter vi dem 1000 meter ned er verdien steget til minst 500 kr/kvm, (ekskl. MVA).
Noen gjør det. Og vi kan få kjøpt heller i steinbutikken. De er ikke bare fraktet ned, men de er saget og slipt, kalibrert og polert så de er nesten like fine som linoleum. Og da koster de 800 kr/kvm. (ekskl. MVA).
Vi bygger en hytte i dette skiferfjellet. Letter vi litt på tyttebærlyngen ser vi hellene. I uorden naturligvis.
Vi tenkte at vi kunne ordne dem og bruke dem på kjøkkengulvet. Så enkelt er det ikke. Derfor dro vi til steinbutikken i dalen, selv om vi syntes det var bakvendt at de hellene som egentlig var hentet der oppe, skulle kjøpes der nede, for så å bli fraktet opp igjen og brukes der oppe. Det får jo være måte på verdiskaping, tenkte vi.
Dette ble kostbart. Vi var i ferd med å skrinlegge hele prosjektet, men stakk innom en annen steinbutikk. Samme der, blankt, polert og dyrt. Vi var på vei ut da ekspeditøren ropte: «Vi hajo denna brassilskifærn, den burteru se på.» Vi så på den, men likte faktisk enda bedre den kinesiske. Slik har det seg at vår norske laftestue, bokstavelig talt bygget på fjellgrunn, har 25 kvm kjøkkengulv med kinesisk skifer. Gråblågrønne nyanser, kvadratiske, kalibrerte heller, lagt i lim på gipsplater som seg hør og bør i disse tider. Hugget og saget i Kina, fraktet halve kloden rundt, og endelig solgt på Grünerløkka for en tredjedel av prisen på norsk skifer (ekskl. MVA).
Mange kan sikkert trekke en konklusjon av dette, basert på helt greie og lett forståelige økonomiske kriterier.
Det vil ikke jeg. Jeg nøyer meg med å si at det er pussig – og kanskje helt vanvittig.