Arkitektnytt

Hun har vært engasjert medlem av NIL siden hun ble uteksaminert i 1976. I det første møtet med organisasjonen ble hun møtt av Cato Mansrud, NILs leder gjennom 20 år, sittende bak pulten sin med diktafonen i hånden.
 

– Hvis dagens nyutdannede har tilsvarende opplevelse av NIL som «utdaterte», har vi et stort problem, sier Elisabeth Paus, interiørarkitekt MNIL, daglig leder og partner i iARK
.

NIL er en nasjonal interesseorganisasjon for interiørarkitekter og møbeldesignere på masternivå. Tittelen MNIL er bransjens kvalitetsstempel og skiller medlemmene fra et hav med interiørdesignere og konsulenter. Fagideelle, solidariske og historiske argumenter er ikke lenger nok, NIL fremstår ikke like attraktiv lenger. Hva har skjedd?
 

Hos iARK er cirka halvparten av de 26 ansatte NIL-medlemmer. Elisabeth Paus jobber iherdig for å «omvende» den andre halvparten. Til samtalen med Arkitektnytt har hun invitert med seg en av de ansatte, interiørarkitekt Thea Røhrt. Hun var tidligere medlem og aktiv i lokalgruppen, men meldte seg ut igjen. 
 

– Jeg fikk aldri noe grep om hvordan de jobbet, og for hvem, sier Røhrt. Hun ble isteden medlem i Afag, hvor hun fant mer praktisk og individuell nytteverdi.
 

Røhrt gjorde et bevisst valg da hun valgte bort NIL fremfor Afag. Lønn var et viktig punkt. Elisabeth Paus og andre fagutøvere med lengre erfaring vet godt hvilket arbeid NIL har lagt ned for blant annet interiørarkitektenes lønnsnivå. 
 

Likevel spør flere enn Røhrt seg hva NIL kan tilby dem, mener Paus. Selv tror hun at interiørarkitektene ikke får en bedre organisasjon enn den de lager selv. 
 

– Spørsmålet er ikke hva NIL kan gjøre for meg, men hvordan jeg kan bidra til at visjoner og målsettinger oppnås, sier Paus.

 

Begge er enige om at NIL kanskje ikke er så synlige som de burde være. 

– Som fagideell organisasjon er vi for små, sier Paus. 
 

Røhrt oppfatter organisasjonen litt som et lukket selskap man egentlig aldri får et ordentlig innblikk i. 

– Skal man gjøre noe med dette, må man begynne allerede med utdanningen, mener hun.
 

– Mange oppfatter at NILs samarbeid med skolene ikke fungerer. Hva kan NIL gjøre for å bøte på den oppfatningen?
  – NIL må inn tidlig i utdannelsesforløpet som et kontrollsikrende organ, være tettere involvert og stille seg mer kritisk til lærerkreftene, sier Røhrt. 

 

Paus mener at utdanningens posisjon under kunstparaplyen også er en utfordring. Som synlig fagutøver er hun oftere å finne i avisenes næringslivsseksjon, enn på kultursidene. Fagets utvikling, utdanningen og NIL må følge hverandre.
 

Men hvordan skal NIL argumentere for det? Er det for lett å ty til en streng pekefinger for å få frem det viktige budskapet? 
 

Daglig leder i NIL, Mona Lise Lien, er enig i at dette ikke er noen vei å gå. 

– Vi kommer aldri til å bli de hippeste og kuleste, men vi jobber stødig og målrettet framover for kvaliteten på profesjonen og posisjonen. Det er dette vi jobber med å formidle.
 

– Vi klarer oss veldig bra på egen hånd, og fokuset blir naturligvis derfor også på våre individuelle behov og vinninger, sier Paus. 
 

I det daglige virket er det nok ikke så mange interiørdesignere som tenker over hvordan engasjerte kolleger jobber for å sikre profesjon, posisjon og rettigheter. 

– Det kan sammenlignes med det å si at 8. mars er noe tull, mener Lien. Hun påpeker videre at grunnen til at vi klarer oss godt, er fordi noen kjemper disse kampene for oss, og jobber for at vi skal være sterkere og tydeligere. 
 

– Fremdeles har interiørarkitekten både lavere lønn og status enn de andre arkitektfagene, sier hun. 
 

– I et samfunn som stiller stadig høyere krav, vil også vårt kvalitetsstempel MNIL bli av ennå større betydning, mener Lien. 
 

Hos iARK har Røhrt foreløpig ikke opplevd det manglende MNIL-stempelet som en hindring. 

– Utad er ikke dette noe som har blitt bemerket. Slik jeg opplever det, har det kanskje en større intern status, sier hun. 
 

NIL-leder Lien opplever derimot at enkelte medlemmer melder seg inn igjen når de søker ny jobb. 

– Det har åpenbart en verdi for dem, sier hun.

 

En organisasjon som kjemper kampene i bakgrunnen, og som opplever at argumentene for viktigheten av samholdet ikke strekker til, vil kanskje alltid oppleve en viss grad av usynlighet. Selv om man, som NIL, kan feire 70-årsjubileum i år og har en lang historie å skilte med. 
 

– Vi må ikke glemme at vi også har en historie å være stolt av og som vi må tydeliggjøre, sier Elisabeth Paus. 

Det har sine klare begrensninger å være en liten organisasjon, påpeker Paus. Hun mener NIL er for små til å synes og at de ikke har kapasitet til å slå gjennom alene. På den andre siden hadde ikke interiørarkitekter hatt noen stemme i det hele tatt om det ikke var for NIL og engasjerte medlemmer, understreker hun.
 

– Det hadde ikke gjort noe om utøverne også hadde deltatt litt barskere for å synliggjøre profesjonen, føyer hun til. 

– NIL er inne i en ny tid hvor samarbeid med de andre arkitektfagene er en del av hverdagen, og bildet ser også potensielt ganske annerledes ut med en mulig fremtid som én felles organisasjon, sier Mona Lise Lien. Hun sikter til arbeidsgruppen som siden 2013 har jobbet for å danne en ny organisasjon, nå med utgangspunkt i en sammenslåing av NAL, NIL og NLA. 
 

Paus tror ikke en potensiell sammenslåing er redningen for en liten organisasjon i seg selv, men at det gir muligheter og nødvendige ressurser til å bli ennå sterkere og mer synlige, både innad og utad.