Nyheter
Sortavala tretten år etter
En del av oss deltakere i tremåneders-kurset ved Nordplan – Nordisk institutt for samfunnsplanlegging – i 1992 er ute på vår årlige studietur til et interessant miljø i Norden, i dette tilfelle region Norden utvidet forstand.
18. august 2005
Denne gangen har vi valgt Nord-Karelen, den østligste regionen i Finland og EU, som deler en grense på 300 km med Russland. Vi vil tilbake til det russiske Karelen (den karelske republikken).
Det var den som Finland mistet i forbindelse med Vinterkrigen og Fortsettelsekrigen. Vi vil tilbake til Sortavala, i nordenden av Ladoga, som vi besøkte under feltperioden for 13 år siden. Vi vil se hva som har skjedd med den før krigen så vakre finske byen, og vi har ganske store forventninger. Har man klart å gjenopprette noe av den finske mønsterbyen med sine sagnomsuste bygninger ut fra alt det falleferdige og triste som vi opplevde for 13 år siden?
Nye bygg, gamle vaner
Det er bare noen timers busstur fra Jouensuu, Nord-Karelens hovedstad, til grensen, men der blir vi sittende lenge. Mange lange, velfylte tømmertog rekker å passere vestover på jernbanen parallelt med veien.
Fire timer ved grensestasjonen Värtsila med venting, venting og utallige kontroller og registreringer skaper irritasjon hos turister, særlig siden man har brukt mye tid på å skaffe seg visum i sitt respektive hjemland. Men det som i begynnelsen av 1990-årene var noen stusselige treskur, er blitt store, solide tollbygninger med rikelig bemanning. Det er bare effektiviteten det er noe å utsette på, kontroller skal tradisjonelt ta tid i Russland.
Opprustet vei
Så tar vi fatt på de 60 kilometrene inn mot Sortavala med vår finske buss. Veien er nå asfaltbelagt, i 1992 besto den av sand, grus og stein og støvet forferderlig, til tross for at bussen holdt en gjennomsnittsfart på 30 km i timen. Og vi slipper å ha et halehang av bilbårne tiggere og selgere som skulle fallby nips, vodka og sigaretter hver gang vi stoppet bussen.
Men alle steder er ikke tilgjengelige lenger. Forrige gang stoppet vi en god stund i den russiske delen av Värtsila, vi fotograferte landsbyen – hvor man kan se over til Finland – gikk rundt og så på et falleferdig fabrikkområde fra finsk tid med minimal aktivitet og på noen hus som ennå var bebodde. Dit fikk vi ikke lov til å kjøre denne gangen, ikke uten spesialtillatelse. Hvem vet, kanskje det ikke er noen landsby der mer.
Større vareutvalg, mye alkohol
Sortavalas flotte beliggenhet i skråningen ned mot Ladoga er like slående nå som da, og hovedgatene er også her asfaltert siden sist. Vi ser flere biler nå, og vi registrerer ganske snart at menneskene er bedre antrukket, og særlig de unge har annammet vestlig mote, inklusive bare mager, høye hæler, piercing etc. Har man penger, brukes det på egoet, ikke på omgivelsene, ser det ut til. Når vi går inn i noen forretninger, ser vi at vareutvalget er større og bedre. Det gjelder både matvarer, hygieneartikler og innbo.
På den annen side finnes det mange kiosker i byen, de er åpne også i helgene, og de er stappfulle av søtsaker og alkohol – en svøpe for den russiske befolkning. Det drikkes på gaten, i parken, på kafeen, i hjemmet... Vi ser ungdom og foreldre med små barn som sitter i parken på fredagskvelden og drikker. Tristessen er der fortsatt; vi møter ingen smil, ingen nysgjerrige blikk. Fattigdommen er stor, arbeidsledigheten er om lag 50 prosent. Vi blir fortalt om den kalde vinteren for halvannet år siden, da mange ikke en gang hadde råd til å kjøpe olje av den dårligste kvaliteten til boligoppvarming. Det gikk særlig utover helsen til gamle og barn.
De unge forlater byen, blir vi også fortalt, de får ikke jobb. Studielån eller stipend er det nesten umulig å bli tildelt, det blir gjerne med ti års skolegang. Antallet innbyggere som var 30 000 i 1992, er nå sunket til 23 000.
Manglende tiltakslyst
De gamle, toetasjers, opprinnelig fargerike trehusene står fortsatt nedslitte; mange er falleferdige, vinduer er knust, takrenner brukket, trappetrinn mangler, tak er ikke tette.
Boligblokkene i betong, som det finnes mange av, er i noe bedre forfatning, sett utenfra. Folk sitter og nyter kveldssolen på balkongen, men innimellom er tregelenderet ødelagt, og barn kan uten videre falle ut gjennom hullene. Hvorfor repareres de ikke? Tremateriale ligger henslengt mange steder, myndighetene ville vel neppe protestere hvis beboerne forsynte seg og ordnet opp.
De lave trehusene i utkanten ser ut til å få mer omsorg, fasader er fikset på og de inngjerdete forhagene bugner av grønt. Noen av de finske funkishusene har nyrenoverte, hvite fasader, men mørk og trist innredning.
For turister
Vi passerer dette på vei ut til innlosjeringsstedet, nybygde hytter på tomten til Villa Winter, et fritidshus ved Ladoga, tegnet av Eliel Saarinen i 1909, på oppdrag for en avholdt finsk lege med praksis inne i Sortavala. Det er nå under full restaurering med private og kommunale midler.
– Kanskje får vi også statlige midler, hvis vi kan gjøre det ferdige huset til et åpent museum, sier arkitekt Valentina Kiryanova. Hun arbeider som planlegger i Sortavala, og er vår guide sammen med sin finske kollega Kirsti Reskalenko, generalplanarkitekt i Jouensuu og engasjert i tilrettelegging av regionalt restaureringssamarbeid over grensen.
De har god faglig kontakt og er ganske optimistiske. Valentina uttrykker glede over kontakten med sin finske kollega, hun har bare to arkitektkolleger med lisens i Sortavala.
Samarbeid over grensen
De nevner det EU-støttede samarbeidet på flere områder, også næring og kultur – Euregio Karelia – som ble igangsatt for fem år siden og administreres av representanter for regionale institusjoner på begge sider av grensen.
Men det de begge brenner mest for, er direkte faglig kontakt og praktisk samarbeid over grensen, både når det gjelder fysisk planlegging, restaurering, renovering og vedlikehold.
Trehusbebyggelsen i Sortavala prioriteres. En del lokale aktiviteter er satt i gang; det kurses i renovering og vedlikehold av trehus, det informeres om nasjonale lover og regler, det bygges nettverk med representanter for myndigheter, bedrifter, håndverkere og kulturvernere. Man håper å kunne utvikle ansvarlighet for, «eierskap til», kulturarv, vedlikehold av kommunale bygninger, sysselsetting av arbeidsledige og fagutdanning, oppbygging av restaureringsfirmaer såvel som opplæring av beboerne i Sortavala.
Kirsti, som har videreutdannet seg og arbeidet seks år med bygningsrestaurering i St. Petersburg, vet at dette vil ta tid. Tid, diplomati og balansegang. Riktignok sier Valentina, når hun viser oss kartet av Sortavala fra 1939, at det er slik hun drømmer om at byen skulle gjenoppstå, at finsk arkitektur og byplanlegging er det store forbildet.
Men da glemmer hun hva som er skjedd med mange finske tettsteder de siste 30 årene, etter at kapitalinteresser og byplanmessige ødeleggelser fikk overtaket. Og hun vet at Finland aldri ville slippe til for å gjennomføre en eksemplarisk renovering av Sortavala. Da er det bedre å utvikle balansekunsten og samarbeidet. Sortavala er tross alt en russisk by nå.
Det var den som Finland mistet i forbindelse med Vinterkrigen og Fortsettelsekrigen. Vi vil tilbake til Sortavala, i nordenden av Ladoga, som vi besøkte under feltperioden for 13 år siden. Vi vil se hva som har skjedd med den før krigen så vakre finske byen, og vi har ganske store forventninger. Har man klart å gjenopprette noe av den finske mønsterbyen med sine sagnomsuste bygninger ut fra alt det falleferdige og triste som vi opplevde for 13 år siden?
Nye bygg, gamle vaner
Det er bare noen timers busstur fra Jouensuu, Nord-Karelens hovedstad, til grensen, men der blir vi sittende lenge. Mange lange, velfylte tømmertog rekker å passere vestover på jernbanen parallelt med veien.
Fire timer ved grensestasjonen Värtsila med venting, venting og utallige kontroller og registreringer skaper irritasjon hos turister, særlig siden man har brukt mye tid på å skaffe seg visum i sitt respektive hjemland. Men det som i begynnelsen av 1990-årene var noen stusselige treskur, er blitt store, solide tollbygninger med rikelig bemanning. Det er bare effektiviteten det er noe å utsette på, kontroller skal tradisjonelt ta tid i Russland.
Opprustet vei
Så tar vi fatt på de 60 kilometrene inn mot Sortavala med vår finske buss. Veien er nå asfaltbelagt, i 1992 besto den av sand, grus og stein og støvet forferderlig, til tross for at bussen holdt en gjennomsnittsfart på 30 km i timen. Og vi slipper å ha et halehang av bilbårne tiggere og selgere som skulle fallby nips, vodka og sigaretter hver gang vi stoppet bussen.
Men alle steder er ikke tilgjengelige lenger. Forrige gang stoppet vi en god stund i den russiske delen av Värtsila, vi fotograferte landsbyen – hvor man kan se over til Finland – gikk rundt og så på et falleferdig fabrikkområde fra finsk tid med minimal aktivitet og på noen hus som ennå var bebodde. Dit fikk vi ikke lov til å kjøre denne gangen, ikke uten spesialtillatelse. Hvem vet, kanskje det ikke er noen landsby der mer.
Større vareutvalg, mye alkohol
Sortavalas flotte beliggenhet i skråningen ned mot Ladoga er like slående nå som da, og hovedgatene er også her asfaltert siden sist. Vi ser flere biler nå, og vi registrerer ganske snart at menneskene er bedre antrukket, og særlig de unge har annammet vestlig mote, inklusive bare mager, høye hæler, piercing etc. Har man penger, brukes det på egoet, ikke på omgivelsene, ser det ut til. Når vi går inn i noen forretninger, ser vi at vareutvalget er større og bedre. Det gjelder både matvarer, hygieneartikler og innbo.
På den annen side finnes det mange kiosker i byen, de er åpne også i helgene, og de er stappfulle av søtsaker og alkohol – en svøpe for den russiske befolkning. Det drikkes på gaten, i parken, på kafeen, i hjemmet... Vi ser ungdom og foreldre med små barn som sitter i parken på fredagskvelden og drikker. Tristessen er der fortsatt; vi møter ingen smil, ingen nysgjerrige blikk. Fattigdommen er stor, arbeidsledigheten er om lag 50 prosent. Vi blir fortalt om den kalde vinteren for halvannet år siden, da mange ikke en gang hadde råd til å kjøpe olje av den dårligste kvaliteten til boligoppvarming. Det gikk særlig utover helsen til gamle og barn.
De unge forlater byen, blir vi også fortalt, de får ikke jobb. Studielån eller stipend er det nesten umulig å bli tildelt, det blir gjerne med ti års skolegang. Antallet innbyggere som var 30 000 i 1992, er nå sunket til 23 000.
Manglende tiltakslyst
De gamle, toetasjers, opprinnelig fargerike trehusene står fortsatt nedslitte; mange er falleferdige, vinduer er knust, takrenner brukket, trappetrinn mangler, tak er ikke tette.
Boligblokkene i betong, som det finnes mange av, er i noe bedre forfatning, sett utenfra. Folk sitter og nyter kveldssolen på balkongen, men innimellom er tregelenderet ødelagt, og barn kan uten videre falle ut gjennom hullene. Hvorfor repareres de ikke? Tremateriale ligger henslengt mange steder, myndighetene ville vel neppe protestere hvis beboerne forsynte seg og ordnet opp.
De lave trehusene i utkanten ser ut til å få mer omsorg, fasader er fikset på og de inngjerdete forhagene bugner av grønt. Noen av de finske funkishusene har nyrenoverte, hvite fasader, men mørk og trist innredning.
For turister
Vi passerer dette på vei ut til innlosjeringsstedet, nybygde hytter på tomten til Villa Winter, et fritidshus ved Ladoga, tegnet av Eliel Saarinen i 1909, på oppdrag for en avholdt finsk lege med praksis inne i Sortavala. Det er nå under full restaurering med private og kommunale midler.
– Kanskje får vi også statlige midler, hvis vi kan gjøre det ferdige huset til et åpent museum, sier arkitekt Valentina Kiryanova. Hun arbeider som planlegger i Sortavala, og er vår guide sammen med sin finske kollega Kirsti Reskalenko, generalplanarkitekt i Jouensuu og engasjert i tilrettelegging av regionalt restaureringssamarbeid over grensen.
De har god faglig kontakt og er ganske optimistiske. Valentina uttrykker glede over kontakten med sin finske kollega, hun har bare to arkitektkolleger med lisens i Sortavala.
Samarbeid over grensen
De nevner det EU-støttede samarbeidet på flere områder, også næring og kultur – Euregio Karelia – som ble igangsatt for fem år siden og administreres av representanter for regionale institusjoner på begge sider av grensen.
Men det de begge brenner mest for, er direkte faglig kontakt og praktisk samarbeid over grensen, både når det gjelder fysisk planlegging, restaurering, renovering og vedlikehold.
Trehusbebyggelsen i Sortavala prioriteres. En del lokale aktiviteter er satt i gang; det kurses i renovering og vedlikehold av trehus, det informeres om nasjonale lover og regler, det bygges nettverk med representanter for myndigheter, bedrifter, håndverkere og kulturvernere. Man håper å kunne utvikle ansvarlighet for, «eierskap til», kulturarv, vedlikehold av kommunale bygninger, sysselsetting av arbeidsledige og fagutdanning, oppbygging av restaureringsfirmaer såvel som opplæring av beboerne i Sortavala.
Kirsti, som har videreutdannet seg og arbeidet seks år med bygningsrestaurering i St. Petersburg, vet at dette vil ta tid. Tid, diplomati og balansegang. Riktignok sier Valentina, når hun viser oss kartet av Sortavala fra 1939, at det er slik hun drømmer om at byen skulle gjenoppstå, at finsk arkitektur og byplanlegging er det store forbildet.
Men da glemmer hun hva som er skjedd med mange finske tettsteder de siste 30 årene, etter at kapitalinteresser og byplanmessige ødeleggelser fikk overtaket. Og hun vet at Finland aldri ville slippe til for å gjennomføre en eksemplarisk renovering av Sortavala. Da er det bedre å utvikle balansekunsten og samarbeidet. Sortavala er tross alt en russisk by nå.
Flere biler og nye butikker på grunnplanet vitner om andre tider. Oppover i etasjene råder forfallet som før. Fotos: Magdalena Eckersberg.
Sortavala er en trehusby, og enkelte av bygningene er blitt pusset opp. Dette bygget huser nå en rekke små leiligheter.
Råteskader stopper ikke reklamen, vedlikehold kan vente.
Bakhagene brukes, her dyrkes årets forråd av grønnsaker.
Byens gamle rådhus, nå bibliotek. (F.A. Sjöström, 1885.)
Finske Kirsti Reskalenko (t.v.) og russiske Valentina Kiryanova, begge arkitekter, har tro på kollegial kontakt og samarbeid på tvers av landegrensene.