Arkitektnytt

Vorarlberg, den nest minste staten i Østerrike, har bare 350 000 innbyggere, en brøkdel av de største byene i Europa, men arkitekturen i dette fjell- og dallandskapet i vestre delen av Alpene, hvor Østerrike møter Tyskland, Sveits og Liechtenstein, omtales i tidsskrifter, stilles ut og besøkes gjennom utallige studiereiser.

De unge viser vei
Den innovative arkitektur og planlegging, som først ble omtalt i bladene rundt 1980, kom ikke fra noen bestemt «skole». Det nye vokste ikke fram ved universiteter og akademier, men i opposisjon til det kulturelle og byråkratiske establishment, forteller Otto Kapfinger i «Constructive Provocation, Comtemporary Architecture in Vorarlberg» (Salzburg 2003). Miljøet bestod ikke bare av arkitekter, men også kunstnere, forfattere, lærere, musikere, grafiske designere og planleggere, som siden 1960-tallet hadde utprøvd alternative levemåter.

Hans Purin var en pioner blant arkitektene på 1960-tallet og ble «den åndelige rektor» for neste generasjon, som begynte å bygge rundt 1980 – modnet etter energikrisen i 1972–73. De var interesserte i økologi, solenergi, ny enkelhet og kommunalt fellesskap, og de hadde fordelen av å kunne praktisere i ly av en liberal bygningslov, og de bygde gjerne smått og økonomisk og i tre.
De unge tok seg til rette, organiserte seg, var ikke redde for å utfordre myndighetene, vant etter hvert konkurranser, etablert seg og ble anerkjente og førende på 1990-tallet.

Dietmar Eberle, en av de kjente arkitektene i denne andre generasjonen, har understreket betydningen av den økonomiske motivasjon som drivkraft bak utviklingen. Den nyskapende arkitekturen i Vorarlberg skyldtes ikke en spesiell interesse for økologi, trearkitektur eller moderne arkitektur, men alminnelige menneskers evne og vilje til å utnytte knappe ressurser på en best mulig måte, sa han under pressevisningen før åpningen av Vorarlberg-utstillingen på Tullinløkka for snart et år siden.

Hermann Kaufmann var blant de yngre arkitektene, født i 1955 og utdannet ved det tekniske universitet i Wien. Det var på denne tid ganske enkelt for en nyutdannet arkitekt å gå i gang med bygging, og Kaufmann opprettet eget kontor i 1983 i arbeidsfellesskap med den tre år eldre Christian Lenz.

Arbeidet med trekonstruksjoner og bekjennelsen til økologisk bygging har stått sentralt i kontorets virke. Kaufmann har bidratt til å utvikle den industrielle trebygging med rasjonelle og innovative strukturer for maksimert prefabrikasjon, og har siden 2002 undervist i trebygging ved det tekniske universitet i München. Kontoret flyttet inn i nye lokaler i 1999 og teller i dag 16 ansatte.

Egne prosjekter i tre
– Tre er et godt materiale, men er ikke så enkelt å bruke. Det må brukes klart og tydelig, slik snekkere har gjort. Arkitekter har mye å lære mye av dem, sa Kaufmann, som selv kommer fra et helt familiedynasti av snekkere. I Trondheim la han stor vekt på verdien av å ha vokst opp i et miljø med en rik materialkultur.

Han kalte seg spesialist i boligprosjekter og begynte med å presentere tre slike – Ölzbündt i Dornbirn fra 1997, Neudorfsstrasse i Wolfurt fra 2000 og det ferske Mühleweg i Wien.
– God planlegging er forutsetningen for rask byggetid. Strukturenes klarhet avgjør pris og effektivitet, påpekte han.

Den akustiske isolasjon var en utfordring, og kontoret hans testet derfor hvert eneste prosjekt for å lære mer om saken. Han nevnte videre behovet for å utvikle elementer som tåler regn i byggeperioden, nødvendig for store prosjekter.

Propstei-ridehallen i St. Gerold stod ferdig i 1997. Den har en ganske spesiell, spennende og klart eksponert innvendig takkonstruksjon.

– En trenger en god ingeniør som kan tenke for tre, kommenterte han med henvisning til at trebygging går rett til konstruksjonen.

Ridehallen blir nå brukt også til konserter, og arkitekten trodde at også hestene likte rommet, selv om brystningen var blitt litt for lav, slik at én var blitt fristet til å hoppe ut gjennom vinduet.
Gangbrua over grenseelva mellom Østerrike og Sveits i Gaissau, kalt Radwegbrücke, stod ferdig i 2000 – med tak over brubanen. Brurommet burde få tak, siden tre er et beskyttende materiale, forklarte arkitekten.

Kommunesenteret i Ludesch fra 2005 er et større bygg med mange funksjoner, som omslutter et torg på tre kanter. Torgtaket bæres oppe av stålsøyler. Arkitekten var ikke redd for å kombinere tre med andre eksponerte materialer, sa han.

Bygget er ellers i veldig lyst tre, uten tilsetting av kjemikalier eller overflatebehandling, noe som har gitt stor økonomisk innsparing gjennom fritak fra miljøavgifter. Det har også gjort bygget godt å puste i fra første dag.

Huset har passivhusstandard og et energiforbruk på 20–25 prosent av det normale, men kostet bare én prosent mer enn det gjennomsnittlige.

– Det er ikke noe økonomisk problem å bygge økologisk, avsluttet Hermann Kaufmann.
Mer om kommunesenteret i Lubesch er å finne i Erling Sommerfeldts rapport fra en energitur til Vorarlberg og Innsbruck, trykt i Arkitektnytt 08/06 side 30–31, hvor også Kaufmanns ti regler for design og bygging av trehus står. Kanskje kan de spikres på veggen i lønnkammeret.