Arkitektnytt

Stikkord for skoleopplegget er arkitektur, urban utvikling, kunst, sosiologi og politisk vitenskap «for the curious, courageous and creative». Bak tiltaket står Studio Beirut og de nederlandske organisasjonene Archis Foundation, Volume, NAI (Nederlands Arkitektuurinstituut), Partizan Publik og Pearl. Av universiteter er foruten de tre største libanesiske universitetene også TU Delft, Centre for Conflict studies at the University of Amsterdam og NTNU engasjert.

I to uker vil en liten gruppe masterstudenter og unge fagfolk (15 fra Libanon og 10 fra andre land) arbeide med konsepter for det offentlige rom. Slike by- og stedsrom er en mangelvare i Libanon av politiske og sosiale/etniske årsaker, og følgelig en stor utfordring for sommerskolens deltakere.

Fra dyd til fare
Første målsetting er å forbedre aktørenes dyktighet og kunnskaper ved å gi oppgaver som dreier seg om områder langs det gamle jernbanesporet som går gjennom alle byene ved den libanesiske kysten. I tillegg ønsker arrangørene å skaffe fram forsknings- og arbeidsmateriale for en internasjonal arkitektkonkurranse som vil muliggjøre en plan for en serie offentlige rom langs denne jernbanetraseen.

Undervisning og workshops blir ledet av arkitekter fra en rekke land, bl.a. sivilarkitekt MNAL Ole Møystad, partner i hpLandskap i Oslo, som på 1990-tallet var professor ved American University i Beirut og nå er professor ved NTNU. (Se intervjuet «Gjenreisningsarkitektur i minefelt» med Møystad i Arkitektnytt 02/07.)

– Spørsmålet om det offentlige rom har vært et problem i Beirut siden borgerkrigen startet, sier Ole Møystad til Arkitektnytt.

– En borgerkrig er en krig som går innover i et samfunn, derfor er det første som skjer at det offentlige rom kollapser. Plasser og torg endrer seg fra møteplasser til kamparenaer. En balkong med panoramautsikt blir en farlig eksponering for fiendtlig ildgivning, men også en god posisjon for snikskyttere. Slike forandringer av forutsetningene for det offentlige rom innebærer en grunnleggende endring av arkitekturen.

– Hva slags endringer sikter du til?
– Arkitektoniske og urbane egenskaper som synlighet, åpenhet og transparens skifter fra å være dyder til å bli farer. Dette skaper fundamentalt nye måter å forstå og bruke byen på. Det påvirker også hvordan arkitekter, byggherrer og brukere former de fysiske omgivelser og definerer grensene mellom den offentlige og den private sfære.

Nye utfordringer
– Hvor spesiell er Beirut i så måte?
– Det er lett å tenke at dette bare gjelder krigsrammede byer som Beirut, Sarajevo og Mogadishu. Men forestill deg Gardermoen, Akershusstranda eller den amerikanske ambassade i Ibsens gate i Oslo. Globaliseringen har for lengst gjort synlighet og tilstedeværelse i det offentlige rom til en sikkerhetsrisiko som vi må ta inn over oss når vi skal forstå og forme fremtidens offentlige rom. «Architecture of Fear» er et vel etablert begrep i fagdebatten, og nærmest en genre i faglitteraturen. Dette stiller urbanisme og arkitektur overfor nye og helt grunnleggende utfordringer, sier Møystad.

– Som dere skal takle på sommerskolen?
– Sommerskolen i Beirut vil fokusere på hvordan det offentlige rom kan utformes under ustabile forhold, når spillereglene er annerledes enn under fredelige tilstander ved at ferdsel og opphold i den offentlige sfære blir farlig. Behovet for offentlige rom i Beirut er presserende. Men det er positivt at det arbeider arkitekter fra mange land i byen som har bred erfaring fra dette felt.

Risiko
– Hvordan oppfatter du triennaleprogrammet «Risk» i denne konteksten?
– Det er spennende at Oslo Triennale 2007 skal handle om «Culture of Risk». Temaet kan tolkes lokalt, som når kurator Gary Bates på triennalens nettsider henviser til Norge som en ung nasjon og kulturell risikovegrer, «god på alt og best på ingenting». Hvilken norsk arkitekt har ikke av og til etterlyst større vilje hos en oppdragsgiver til å ta sjansen på noe som ikke har vært gjort hundre ganger før? Men «Risk» kan også oppfattes som et globalt tema.

– Kan du utdype dette?
– Jeg tror det kan være interessant å drøfte «Risk» i forhold til Norges internasjonale engasjement og ønske om å fremstå som kunnskapsnasjon, og kanskje se dette i forhold til norske ambisjoner som humanitær stormakt. Her kunne man også komme inn på risikoene ved å gå ut og eksponere seg i et internasjonalt offentlig rom, et offentlig rom som også skal planlegges romlig, og som er utsatt for både terrortrusler og økende migrasjon drevet av politiske , humanitære og etter hvert klimatiske forhold Til syvende og sist spiller disse kreftene en stadig mer endrende og formende rolle også i våre offentlige rom og deres arkitektur lokalt.

– Hvilke rom tenker du på nå?
– Hva med stedsutviklingen i folkevandringstider som de vi nå opplever? Kan man forestille seg «her er du heime, Knut» bli til «her er du heime, Mohammad?» Hvorfor snakker man bare om å snu flyttestrømmen mellom landdistriktene og Oslo. Hva om man åpnet ikke bare landdistriktene, men hele landet for flyttestrøm fra andre deler av verden?

– Du har likevel tro på triennalen som relevant faglig forum?
– Det er klart at man ikke kan dekke alle aspekter ved et grunnleggende tema som «Risk» i et så beskjedent format som den forestående triennalen. Men her er det lille norske arkitektmiljøet i ferd med å etablere en internasjonal triennale, mot alle odds. Triennalen har potensial til å bli et viktig bidrag til nettopp Norges rolle i den internasjonale offentlige sfære. Da kunne man ha ønsket seg litt større risikovilje fra de bevilgende myndigheter. «Risk» er et tema som hadde fortjent det, avslutter Ole Møystad.