Arkitektnytt

Før Geir Lundestad gikk av som direktør for Det norske Nobelinstituttet sa han: «Først når jeg går av vil jeg fortelle hva jeg egentlig mener». Det fikk vi oppleve i fullt monn. Uten videre sammenligning er jeg nå gått av som leder av Oslo Arkitektforening etter tre år, og i dette skrivet vil jeg ta for meg opplevelsen med utviklingen av den nye arkitektorganisasjonen.

Kim Skaara og jeg gikk i 2012 samtidig inn i våre lederverv. Han som president i NAL og jeg som leder av OAF. Kim gikk til valg på å utvikle og gjennomføre en ny, større arkitektorganisasjon og fikk NAL-styret med på det. Det gikk selvfølgelig mye prestisje i å foreta så omfattende endringer i arkitektenes organisasjonsliv, og det er brukt veldig mye tid og ressurser i nå tre år for å få til dette. Umiddelbart syntes ideen med en større arkitektorganisasjon som meget god.

Men dette prosjektet er i dag endt opp i en bedrøvelig tilstand: Den nye modellen har fått en marginal endring ved bare å innlemme interiørarkitektene og landskapsarkitektene. Etter min mening ble hele prosjektet brutalt svekket ved at Afag valgte å trekke seg ut. Her synes jeg arkitektene som arbeidsgivere viste en svært konservativ holdning til å se nye former for organisering. Det er en unødvendig fastlåst holdning å skille arbeidstakere og arbeidsgivere på den måten. Andre fagorganisasjoner viser at slike sammenslåinger går seg til for begge parter.

Det er heller ingen synlig målstrek i prosjektet lenger. To ganger har styringsgruppen for prosjektet utarbeidet beslutningsgrunnlag for en endelig uravstemning om saken. I kjølvannet av dette har man opplevet kritikk fra medlemmene om mangler og svakheter ved den nye organisasjonsmodellen. Dette har avslørt at beslutningsgrunnlaget ikke er godt nok gjennomarbeidet, blant annet med mangelfulle detaljer om lokalforeningenes rolle. Det materialet som foreligger i dag er utilstrekkelig som grunnlag for en uravstemning.

Det er bra at kritikken som er reist har avdekket feil og mangler, men kritikken har vært dominert av personer som liker å problematisere. Det er en kunst å problematisere, og iblant kan det være avslørende og nyttig, men det bringer ikke verden videre. Kritikerne har ikke en eneste gang kommet med forslag til løsninger. Arkitekter skal være så kreative, det har man ikke sett noe til her.

Etter disse tre årene og opplevelsen av at en opprinnelig god ide er blitt såpass svekket, har jeg derfor liten tro på at den nåværende modellen bør bli det endelige resultatet. De første intensjonene om en stor organisasjon bør tas på alvor. Det må merkes i Norges organisasjonsliv at de arkitektrelaterte yrkesgruppene har slått seg sammen med ny styrke og engasjement. Det skal ikke lenger være noen tvil om man skal være medlem av Tekna, Afag, NAL, NIL eller NLA. Det må være en organisasjon hvor tilhørigheten skal være en selvfølge.

En paraplyorganisasjon for NAL, NLA, NIL, Afag og Arkitektbedriftene kan løse dette. Også designerne må finne sin plass i et slikt forbund. Et paraplyforbund vil representere alle utad, samtidig som de nåværende organisasjonene kan bestå omtrent som de er i dag. De problemene man er blitt konfrontert med i den nåværende varianten blir løst med en slik modell.

For en så stor og viktig samling bør lokalisering av det nye Arkitekturens Hus avventes til den nye organisasjonen får sin endelige form. Arkitekturens Hus må da fremstå synlig i bybildet og være egnet for fagtilbud og aktiviteter for alle de arkitektrelaterte faggruppene. I tillegg kunne et slikt sted også huse andre aktiviteter som gallerier, forskning, arkitektkontorer og så videre. Dette vil ytterligere styrke ideen om et stort Arkitektforbund som den naturlige samlingsplassen for disse fagene og aktivitetene i Norge.

I en slik sammenheng bør ikke den nyvalgte presidenten i NAL være forpliktet til å videreføre den nåværende varianten av samorganisering, men tenke nytt med store og gode visjoner.