Nyheter
Sol, sand og mennesker på livets skyggeside
Det er noe velsignet makelig for oss med den globale økonomi. Den er der, og den er kommet for å bli. Alle med makt, innflytelse og forstand på den slags mener at den er en nødvendig forutsetning for vekst og fremgang. Og vekst må vi ha for å takle de problemer som den globale økonomi har skapt og skaper. Catch 22.
4. desember 2007
Likevel får vi i all vår makelighet mens vi gomler sommerens jordbær over bøyde polske rygger, en sjelden gang en støkk i samvittigheten: Jeg fikk en «invitasjon» fra min bank til seks dager i Dubai for 18 000 kroner, som annonserte for stedet med strender, sol, luksus og, – kultur. Kronprinsparet har vært der, må vite.
En avisoverskrift dukket opp i hukommelsen: «Sun, sand and slavery» fra The Guardian Weekly fra 1. juni i år.
Hva skjer egentlig i Dubai og i De forente arabiske emirater, UAE?
I Arkitektnytt 03 og 04 i år er det berettet om den storslagne satsing på kultur og arkitektur i Emiratene, kunstens nye Mekka. Og de store arkitektnavn og museer følger med, og prosjektene ser unektelig spennende ut, om en er i stand til å la skylappene begrense blikket til hus alene.
– I sitt vesen er egentlig turisme korttidsutleie av andre menneskers omgivelser, enten det nå er en kystlinje, en by, en fjellkjede eller en regnskog, sa ærlig nok en tidligere direktør for British Airways.
Det er likevel ikke de beduinstammer som bodde langs sydsiden av Den persiske gulf for 40–50 år siden, før oljepengene raste inn, som er mitt tema. Strømmen er vel ulikt fordelt mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Nei, det er «migrant workers», bygningsarbeiderne, pariakasten som hentes inn fra India, Pakistan og Bangladesh. For dem er det mange av, 1,2 millioner. Totalt er det 4,5 millioner utlendinger og 800 000 borgere, det tilsvarer 85 prosent av befolkningen og 99 prosent av arbeidskraften. Intet land i verden er så avhengig av importert arbeidskraft.
Farlig å bygge
I en video som kan hentes på nettet, forteller Mr. Kaabi, representanten for Arbeidsministeriet, hvorledes arbeiderne blir hentet inn på kontrakt fra sine hjemland, at lønnen er tre ganger høyere i Emiratene, at arbeiderne er innlosjert i egne boliger og blir kjørt frem og tilbake fra jobben i busser. Og at det nå er kommet en regel om at det ikke skal arbeides mellom kl. 12.30 og 15, når gradestokken lett kan komme opp i 43 grader.
– En sunn arbeider er mer effektiv, hevder han.
Så langt lyder jo alt såre vel. Nå er jo 3 x 0 fremdeles 0. Én arbeider som intervjues har 1000 kr og en annen 1500 kr måneden etter fem år, 14 timers arbeidsdag. Boligene det vises til, ligger i Sonapur, en halv times kjøring inn i ørkenen fra Dubai, et område med 3-etasjes kaserner. Støv, skitt og støy fra skyflende bulldosere og brølende trafikk fra busser med arbeidere i døgnskift. Ellers ingen tilbud. Opptil 15 mann pr rom, ikke et kjøleskap og naturligvis heller ikke airconditioning, noe som enhver turist oppfatter som en selvfølge for å holde ut i både bil og bolig.
Det er farlig å bygge skyskrapere i varmen. Statistikk innhentet fra de respektive lands ambassader, forteller at i 2004 var det 900 – ni hundre – dødsfall blant bygningsarbeiderne, og de offentlige tall er mangelfulle. Det er tusenvis av heteslag hver måned, noe som skal ha blitt noe bedre etter at arbeid på den heteste del av dagen ble begrenset, men påbudet er på ingen måte effektivt.
Bordet fanger
Arbeidskontraktene som undertegnes i arbeidernes hjemland, kan lyde forlokkende for desperate arbeidsløse, og det betales tusenvis av dollar for å få kontrakt, i den illusjon at lønnen er langt høyere enn den er. Og bordet fanger, du kan ikke skifte arbeidsgiver, men er bundet til tidsavtale og gjeld. «Human Rights Watch» beskyldte i fjor Emiratene for å snyte arbeiderne. Organisering er forbudt, «fagforeninger vil gi «bossene» kvelertak på økonomien,» sier Mr Kaabi. I fjor var det likevel arbeidsnedleggelser og protestdemonstrasjoner og naturlig nok et sjokk når trafikken ble blokkert og biler knust mellom de glassglatte skyskrapere der verdens høyeste bygning, som er tegnet av Skidmore, Owings og Merrill, Burj Dubai på 693 meter, nå bygges. For sosial harmoni og politisk ro er det bildet Emiratene vil selge seg med i verden. Resultatet ble den nevnte pausen midt på dagen, så noe ble oppnådd, men kontrollsystemene er svake.
Naturlig nok er Emiratene engstelige for mengden av «Migrant Workers» i seg selv; misnøye blant 1,2 millioner er ikke å spøke med. Hæren har da også blitt satt inn for å slå ned tilløp til uro. Men alternativet for arbeiderne er verre, for i deres hjemland er det nesten ikke arbeid i det hele tatt, og lønnen ligger som nevnt på 1/3 av det de tross alt oppnår i Emiratene. Etter de vel nokså sporadiske interjuer jeg har lest, aksepterer de sin livssituasjon fordi familien hjemme blir forsørget. Så får det heller være at de ikke ser dem på tre eller fem år.
Forfengelighetens marked
Kontrasten til turistenes liv er makaber, hotellrom til tusenvis av dollar, beduinkledde menn går rundt på stranden for å pusse dine solbriller, ifølge «Guardians» journalist. Og vi med vårt sosialdemokratiske sinnelag kan vemmes, men protesterer ikke engang som Ibsens Trompeterstråle mot all verden: «vi bliver med på ferden.»
Det er likevel ikke mitt hovedpoeng. Det er veien arkitekturen har gått, fra den gang pionerene mente at i den nye tid ville man sette menneskets behov i sentrum. Slutt var det på å tjene fyrsten, kirken og kapitalisten. Utnyttelse hørte til den foraktelige forgagne tid.
Og nå, aldri i historien har vi sett kontrasten av utnyttelse i en slik målestokk. Aldri har sammensmeltingen av underholdningsindustri i kunst og arkitektur vært klarere. Luksushoteller, kunstmuseer, innendørs slalombakker bygges i forfengelighetens marked.
Så til neste sommer spiser jeg vel mine jordbær med fløte, plukket av de bøyde polakker. Men jeg følger ikke min bank til Dubai. Ikke har jeg nå råd heller, også har jeg jo prinsipper...
En avisoverskrift dukket opp i hukommelsen: «Sun, sand and slavery» fra The Guardian Weekly fra 1. juni i år.
Hva skjer egentlig i Dubai og i De forente arabiske emirater, UAE?
I Arkitektnytt 03 og 04 i år er det berettet om den storslagne satsing på kultur og arkitektur i Emiratene, kunstens nye Mekka. Og de store arkitektnavn og museer følger med, og prosjektene ser unektelig spennende ut, om en er i stand til å la skylappene begrense blikket til hus alene.
– I sitt vesen er egentlig turisme korttidsutleie av andre menneskers omgivelser, enten det nå er en kystlinje, en by, en fjellkjede eller en regnskog, sa ærlig nok en tidligere direktør for British Airways.
Det er likevel ikke de beduinstammer som bodde langs sydsiden av Den persiske gulf for 40–50 år siden, før oljepengene raste inn, som er mitt tema. Strømmen er vel ulikt fordelt mellom Kong Salomo og Jørgen Hattemaker. Nei, det er «migrant workers», bygningsarbeiderne, pariakasten som hentes inn fra India, Pakistan og Bangladesh. For dem er det mange av, 1,2 millioner. Totalt er det 4,5 millioner utlendinger og 800 000 borgere, det tilsvarer 85 prosent av befolkningen og 99 prosent av arbeidskraften. Intet land i verden er så avhengig av importert arbeidskraft.
Farlig å bygge
I en video som kan hentes på nettet, forteller Mr. Kaabi, representanten for Arbeidsministeriet, hvorledes arbeiderne blir hentet inn på kontrakt fra sine hjemland, at lønnen er tre ganger høyere i Emiratene, at arbeiderne er innlosjert i egne boliger og blir kjørt frem og tilbake fra jobben i busser. Og at det nå er kommet en regel om at det ikke skal arbeides mellom kl. 12.30 og 15, når gradestokken lett kan komme opp i 43 grader.
– En sunn arbeider er mer effektiv, hevder han.
Så langt lyder jo alt såre vel. Nå er jo 3 x 0 fremdeles 0. Én arbeider som intervjues har 1000 kr og en annen 1500 kr måneden etter fem år, 14 timers arbeidsdag. Boligene det vises til, ligger i Sonapur, en halv times kjøring inn i ørkenen fra Dubai, et område med 3-etasjes kaserner. Støv, skitt og støy fra skyflende bulldosere og brølende trafikk fra busser med arbeidere i døgnskift. Ellers ingen tilbud. Opptil 15 mann pr rom, ikke et kjøleskap og naturligvis heller ikke airconditioning, noe som enhver turist oppfatter som en selvfølge for å holde ut i både bil og bolig.
Det er farlig å bygge skyskrapere i varmen. Statistikk innhentet fra de respektive lands ambassader, forteller at i 2004 var det 900 – ni hundre – dødsfall blant bygningsarbeiderne, og de offentlige tall er mangelfulle. Det er tusenvis av heteslag hver måned, noe som skal ha blitt noe bedre etter at arbeid på den heteste del av dagen ble begrenset, men påbudet er på ingen måte effektivt.
Bordet fanger
Arbeidskontraktene som undertegnes i arbeidernes hjemland, kan lyde forlokkende for desperate arbeidsløse, og det betales tusenvis av dollar for å få kontrakt, i den illusjon at lønnen er langt høyere enn den er. Og bordet fanger, du kan ikke skifte arbeidsgiver, men er bundet til tidsavtale og gjeld. «Human Rights Watch» beskyldte i fjor Emiratene for å snyte arbeiderne. Organisering er forbudt, «fagforeninger vil gi «bossene» kvelertak på økonomien,» sier Mr Kaabi. I fjor var det likevel arbeidsnedleggelser og protestdemonstrasjoner og naturlig nok et sjokk når trafikken ble blokkert og biler knust mellom de glassglatte skyskrapere der verdens høyeste bygning, som er tegnet av Skidmore, Owings og Merrill, Burj Dubai på 693 meter, nå bygges. For sosial harmoni og politisk ro er det bildet Emiratene vil selge seg med i verden. Resultatet ble den nevnte pausen midt på dagen, så noe ble oppnådd, men kontrollsystemene er svake.
Naturlig nok er Emiratene engstelige for mengden av «Migrant Workers» i seg selv; misnøye blant 1,2 millioner er ikke å spøke med. Hæren har da også blitt satt inn for å slå ned tilløp til uro. Men alternativet for arbeiderne er verre, for i deres hjemland er det nesten ikke arbeid i det hele tatt, og lønnen ligger som nevnt på 1/3 av det de tross alt oppnår i Emiratene. Etter de vel nokså sporadiske interjuer jeg har lest, aksepterer de sin livssituasjon fordi familien hjemme blir forsørget. Så får det heller være at de ikke ser dem på tre eller fem år.
Forfengelighetens marked
Kontrasten til turistenes liv er makaber, hotellrom til tusenvis av dollar, beduinkledde menn går rundt på stranden for å pusse dine solbriller, ifølge «Guardians» journalist. Og vi med vårt sosialdemokratiske sinnelag kan vemmes, men protesterer ikke engang som Ibsens Trompeterstråle mot all verden: «vi bliver med på ferden.»
Det er likevel ikke mitt hovedpoeng. Det er veien arkitekturen har gått, fra den gang pionerene mente at i den nye tid ville man sette menneskets behov i sentrum. Slutt var det på å tjene fyrsten, kirken og kapitalisten. Utnyttelse hørte til den foraktelige forgagne tid.
Og nå, aldri i historien har vi sett kontrasten av utnyttelse i en slik målestokk. Aldri har sammensmeltingen av underholdningsindustri i kunst og arkitektur vært klarere. Luksushoteller, kunstmuseer, innendørs slalombakker bygges i forfengelighetens marked.
Så til neste sommer spiser jeg vel mine jordbær med fløte, plukket av de bøyde polakker. Men jeg følger ikke min bank til Dubai. Ikke har jeg nå råd heller, også har jeg jo prinsipper...