Snøhetta
Da Arkitektnytt besøkte avdelingskontoret til Snøhetta på Manhattan for to år siden, var byen inne i en byggeboom. Denne gangen havner vi midt i den lammende finanskrisen. Snøhetta, med 16 ansatte på New York-kontoret, har likevel ni prosjekter under arbeid i USA og Canada, i tillegg til Ground Zero-paviljongen.
FAKTA SNØHETTA AS
– Etablert i 1987, aksjeselskap i 1989.
– Firmaet har to majoritetseiere, Kjetil Thorsen og Craig Dykers.
– Har blant annet tegnet biblioteket i Alexandria og Den norske opera & ballett.
– Avdelingen i New York ble etablert i 2004, og ledes av Craig Dykers.
PÅGÅENDE PROSJEKTER I USA
– National September 11 Memorial Museum på World Trade Center tomten i New York.
– James B. Hunt Jr. universitetsbibliotek, North Carolina
– Performing Art Center, Virginia
– SLAM Theater, Williamsburg, New York
– Ashland Center for Dance, Brooklyn, New York
– Ny brannstasjon, Brooklyn, New York
– Paviljong i Dallas, Texas
– Wolfe Center for the Collaborative Arts, Ohio
Vi møter arkitekt og kontorleder Craig Dykers, landskapsarkitekt Knut Bjørgum og arkitekt Elliet Spring fra Australia i det travle kontorlandskapet på nedre Broadway. Kontoret har en staselig beliggenhet i det forhenværende hovedkvarteret til det engelske passasjerskipselskapet Cunard Line.
Stemningen i tegnestuen er merkbart febrilsk; samme dag har de hatt besøk av statsminister Jens Stoltenbergs kone Ingrid Schulerud, som er underdirektør i Utenriksdepartementet. Kong Harald og dronning Sonja har også vært der tidligere.
– Det selvsagt er oppmuntrende med den overveldende globale interessen for «filialen» i New York, men jeg innrømmer at pågangen av og til kan bli en belastning, sier Craig Dykers.
Amerikanske – og en rekke norske – kolleger og medier har åpenbart oppdaget fenomenet Snøhetta.
Særlig krevende har det kontroversielle arbeidet med The Museum Pavilion på Ground Zero vært. Prosjektet er en del av National September 11 Memorial & Museum. Det er et prosjekt som av ulike årsaker – siden Snøhetta vant konkurransen i 2004 – er blitt redusert fra 25 000 til 5000 kvadratmeter. Den bitre kampen om gjenoppbyggingen av World Trade Center-tomten er velkjent og har vært en prøvelse for mange involverte, også for Snøhetta. «Small is beautiful på Manhattan», uttrykker Dykers selvironisk.
Et inkluderende lite byggverk
Paviljongbygningen, som ble presentert på en pressekonferanse uken før vi ankom New York, medførte en flom av oppslag i mediene. Jeg ber Dykers gi en kort beskrivelse av bygningen.
– Bygget er lokalisert mellom de to minnesbrønnene, tegnet av arkitekt Michael Arad, som er nedsenkede «fotavtrykk» etter tvillingtårnene. Det blir en verdig glass- og stålstruktur som tjener som hovedinngang til Memorial Museum. Bygningen er integrert i skogen av trær som omkranser Memorial-brønnene, og beriker landskapet på Memorial Plaza. Man kan kanskje kalle den «minnesparken».
– Kan vi snakke om et «Less is more»-konsept her?
– Vi har ønsket å skape et inkluderende byggverk som hilser de besøkende – i første rekke barn og ungdom – velkommen til området og gi det en flyktig karakter, også for forbipasserende. Bygningen er diskret, samtidig som den tilstreber et tilgjengelig kulturelt nærvær blant de mange høye og omfattende boksaktige strukturene som omgir paviljongen.
– Hva er byggets hovedfunksjoner?
– Paviljongen tjener forskjellige bruksområder. Primært skal den gi informasjon om Memorial & Museums minnesmerker og utstillinger, orientere om forskjellige tilbud, drive billettsalg og service. Bygget rommer også et auditorium for utdanning, en café og et familierom til privat anvendelse for 9/11-ofrenes etterlatte.
– Dere har inkorporert bygningsdeler fra de falne tårnene til den japanskamerikanske arkitekten Minoru Yamasaki, som døde femten år før WTCs kollaps?
– Ja, et glassinnrammet atrium gjør det mulig for besøkende å se inn i museet hvor to forvridde stålsøyler fra World Trade Center-ruinen står utstilt. Den skal gi folk assosiasjoner til tvillingstårnenes skjebne, men selve bygget kan oppfattes på forskjellige måter og ikke kun som et tragisk minne.
Den norske kontormodellen
Da Craig Dykers (University of Texas, 1985), gründer og partner i Snøhetta AS sammen med Kjetil Trædal Thorsen, etablerte NYC-avdelingen i 2004, begynte han i det små og hadde hjemmekontor på kjøkkenet i sin leilighet. Den offisielle starten på Snøhetta i New York fant sted for halvannet år siden.
– Organiseringen og arbeidsmetodene våre har røtter i Oslo-kontorets praksis, påpeker Dykers.
– Vi streber mot å skape en åpen, ikke-hierarkisk og demokratisk struktur, uten sjefer, og samme lønnssystem, arbeidstider og ferier som i Norge.
– Blir dette godtatt i USA?
– Vi blir oppfattet som provoserende og utfordrende i enkelte kretser av det amerikanske arkitektmiljøet. Noen kaller oss desertører, mens andre har stor sans for den horisontale norske modellen for yrkesvirksomhet og kontordrift.
Dykers forteller at av seksten ansatte er elleve arkitekter, to landskapsarkitekter og tre jobber i administrasjonen. De fleste er amerikanske, men målet er å få flere ansatte både fra hjemlandet og resten av verden, som på Oslo-kontoret. Tidligere var tjenestetiden i New York for nordmenn ett år, men det har vist seg å være for kort tid. Det tar tid å akklimatisere seg, så nå går kontoret inn for et engasjement på tre år eller et inspirasjonsopphold på tre måneder.
– Er det andre trekk som er annerledes sammenliknet med amerikanske forhold?
– Vi prøver å komme inn som arkitekter i designprosessen før byggherren lager sitt romprogram. Vi bidrar med utarbeidelsen av romprogrammer og økonomiske kalkyler, og slik kan vi påvirke byggekostnadene på positivt vis. Dette er en uvanlig framgangsmåte i USA, hvor «stjernearkitekter» ofte har en ferdigsydd designidé som utgangspunkt. Egentlig er det utrolig at vår strategi tillates, men mange byggherrer har sans for ordningen. Etter hvert går jungeltrommen, og nå hender det at vi får direkte henvendelser fra interesserte oppdragsgivere.
«Vi prøver å komme inn som arkitekter i designprosessen før byggherren lager sitt romprogram.»
– Hvordan foregår prosessen fram mot tildeling av oppdrag?
– Den skjer i fire stadier. Først stiller vi opp til intervju, som kan lede til en prekvalifisering. Deretter presenterer vi tidligere prosjekter, og legger fram vårt faglige syn, og holdninger til konseptene. Så blir vi eventuelt engasjert. Til slutt begynner designarbeidet i tråd med dialogen med byggherren.
Brobyggere og ambassadører
Craig Dykers gir en gjennomgang av de ni prosjektene kontoret har under arbeid i tillegg til WTC-oppdraget. Blant annet dreier det seg om et universitetsbibliotek i North Carolina, et kunstsenter i Canada, en picnic-paviljong i Texas og en urban park i California. For ikke å glemme en kunsthøyskole i Ohio, deres største oppdrag hittil.
I skrivende stund vurderes det også om de skal få tegne et teaterbygg i Ashville i North Carolina og et designhotell på Manhattan.
– Dette er jo en imponerende framgang siden kontorets spede begynnelse for to-tre år siden.
Hvordan forklarer du denne suksessen?
– Ikke for å skryte, men jeg tror at mange klienter oppfatter oss som pålitelige og genuine, på grunn av den høye sosiale standard vi legger opp til i vårt arbeid. Folk kan snakke med oss. Vi satser på dialoger og vil gjerne være inkluderende.
– Dette er en sjelden egenskap i USA?
– Ikke overalt, men det finnes mange selvbevisste og egensindige arkitekter her. Vi prøver å være elementære, direkte og forutsigbare. Vi vil kunne forstås av alle. Derfor er det min overbevisning at Snøhetta har noe konstruktivt å bidra med på dette feltet.
Dykers uttrykker spesiell entusiasme for prosjektene kontoret har fått i nabobydelen Brooklyn, blant annet et dansesenter og en brannstasjon, fordi han selv bor på den andre siden av East River. Nærmere bestemt i det gentrifiserte området Dumbo mellom Brooklyn Bridge og Manhattan Bridge.
Craig Dykers forteller videre om hvor krevende det er å drive et kontor i New York. Konkurransen er hard – økonomisk sett opererer Snøhetta i en røff kultur.
– Men vi opplever oss som en brobygger og ambassadør i spenningsfeltet mellom norsk og amerikansk arkitekturkultur. Det er jo i seg selv en fascinerende utfordring. Kanskje vil noen oppfatte oss som hasardiøse, som opererer med så mange jern i ilden midt i Wall Street-krisen.
– Likevel er det mange som søker om jobb hos dere?
– Vi mottar omlag femti henvendelser fra hele verden hver uke. Jeg må tilstå at vi er stolte av denne populariteten.
«Under Craigs empatiske ledelse blir en bemerkelsesverdig demokratisk ånd utviklet.»
Demokratisk ånd
Den australske arkitekten Elliet Spring (Master fra Columbia University i New York) begynte å arbeide for Snøhetta tidligere i år.
– Kan du karakterisere hva som er spesielt med denne arbeidsplassen?
– Begrepet samarbeidsånd er ikke bare en talemåte på dette kontoret, fastslår Spring. – Det har det ofte vært på andre kontorer hvor jeg har jobbet, men her – under Craigs empatiske ledelse – blir en bemerkelsesverdig demokratisk ånd utviklet. Hver eneste ansatt blir respektert og våre ideer får likeverdig behandling.
– Hvordan foregår denne arbeidsmåten?
– Design er en kollektiv prosess, med workshops og videokonferanser. Craig er meget bevisst på denne teamwork-metoden. Vi samles regelmessig som et kontorfellesskap for å utveksle synspunkter, og fungerer gjerne i grupper. Slik føler alle seg involvert i de fleste prosjektene.
– Hvilke prosjekter arbeider du med?
– Et danseteater og studio i Brooklyn, og et konserthus i Virginia.
– Du står på reisefot til Oslo. Hva skal du gjøre der?
– Jeg reiser for å delta på en workshop med Lars Müller i forbindelse med en forestående bok om Snøhetta.
– Savner du hjemlandet ditt?
– Selv om jeg elsker Melbourne, synes jeg det er vanskelig å forlate New York på grunn av min engasjerende jobb hos Snøhetta. Kontorets kreativitet, energi og demokratiske atmosfære er helt uimotståelig, avslutter Elliet Spring.
Hard konkurranse i metropolen
Landskapsarkitekt Knut Bjørgum fra Trondheim fullførte sitt studium ved NLH på Ås i 2000 og gikk rett til Snøhetta i Oslo. Nå han har vært ansatt ved New York-avdelingen siden februar 2007. Ved nyttårstider skal han vende tilbake til moderkontoret.
– Hvordan fungerer du som enslig landskapsarkitekt sammen med kontorets arkitekter?
– Det er liten forskjell på våre gjøremål, tross ulik utdannelse. Vi «blander ofte kortene» i den daglige praksisen. Selvsagt anvender jeg min spesialkompetanse når oppdragene krever det. Som eneste landskapsarkitekt, er jeg innom de fleste prosjektene våre. Landskapsforståelse og stedskvalitet er en viktig basis i Snøhettas konsepter og idéutvikling. Mange av oppgavene vi jobber med er bygg som det forventes skal gjøre mer enn å huse et program. De er ofte premissgivere for hele universitetsområder eller bymiljøer.
– Tverrfagligheten er med andre ord vesentlig?
– Ja, vi forsøker å oppheve skillet mellom de ulike faggruppene på kontoret. Arkitekter, landskapsarkitekter og interiørarkitekter er yrkespersoner med ulik spesialkompetanse og erfaringsgrunnlag. Forskjellige innfallsvinkler er verdifullt, det gir gode diskusjoner og solide ideer. Det er derfor avgjørende at alle er med fra start til mål i prosjekteringen.
– Teamstemningen har åpenbart kreative virkninger?
– I den grad det finnes en spesifikk metode hos Snøhetta, er nok kollektive prosesser kjerneideen. Gruppearbeidet opplever jeg som meget fruktbart. Vi jobber i stor grad med gruppediskusjoner og workshops, og insisterer på å ha tilsvarende arbeidsprosesser med konsulenter og oppdragsgivere. Vi anvender også ulike medier i designarbeidet – fra 3d-modeller til fysiske modeller, skisser og tekst. Diskusjonene er viktige, så vi investerer mye tid på det. Ingen får sitte og isolere seg ved maskinen sin. Det handler om å utnytte et kollektivt kreativt potensial. Jeg deltar også på prekvalifiseringsintervjuer, i forbindelse med mulige nye oppdrag, og reiser en god del til byggeplasser og klienter omkring i USA.
– Det er tydelig at du setter pris på dette New York-oppholdet.
– Det er et privilegium å få være med å bygge opp Snøhetta her i New York, og det er stas å forvalte den kollektive arven fra hovedkontoret i Skur 39 på Vippetangen.
– Føler du deg som en del av New Yorks arkitektmiljø?
– Absolutt. Arkitekturdebatten i New York er en interessant forening av internasjonal og lokal diskusjon som få byer kan matche. Vi sørger for å få med oss flest mulig møter, utstillinger og andre begivenheter, og vi bidrar selv med forelesninger og gjesteundervisning. Vi merker også at det er stor interesse for Snøhetta og norsk arkitektur. Derfor prøver vi å si ja til så mange som mulig som vil besøke kontoret. I tillegg er selvsagt byens intense kulturliv en konstant inspirasjon.
