Arkitektnytt

Det var i hvert fall min og Nora Mellemstrands erfaring da vi i vår ville skrive masteroppgave om bærekraftig landskapsarkitektur. En spørrerunde resulterte i henvisninger til noen få personer her i Norge, og noen utenlandske artikler. Vi møtte mest begeistring over at det endelig var noen som tok tak i problematikken, og interesse for det endelige resultatet. I denne artikkelen vil jeg derfor klargjøre enkelte momenter ved bærekraft, som kan være grunnen til forvirringen som råder i landskapsarkitektmiljøet i dag.

Begrepet «bærekraftig»
Mange kjenner uttrykket «bærekraftig utvikling» som en metode å forvalte naturressursene på, som går ut på å ikke forbruke mer ressurser enn at man kan opprettholde samme forbruket i fremtiden. Brundtland-rapporten Vår Felles Fremtid fra 1987 satte begrepet i en mye bredere kontekst. «Bærekraftig» brukes som et sosialt-fysisk-økonomisk konsept knyttet til nivå av samfunnsmessig og individuell velferd, som skal opprettholdes og utvikles (Lafferty & Langhelle 1995). I «Norges strategi for bærekraftig utvikling» forklares ressurser som bestående av realkapital, menneskelig kapital i form av utdanning og kunnskap og natur- og miljøkapital pr. innbygger (Nasjonalbudsjettet 2008). Altså er det landets samlede ressurser, inkludert menneskelig kapital, som skal opprettholdes og utvikles.

Landskapsarkitektur er et arbeidsfelt et sted mellom politikk og naturforvaltning og må derfor forholde seg til begge synspunkt. Enkelte vil fortsatt snakke om opprettholdelse av en naturressurs når de sier «bærekraftig», mens flere forstår dette synonymt med «bærekraftig utvikling», basert på definisjonen fra Vår Felles Fremtid. 
Dette skriver også Chris Butters i sin artikkel «Et helhetlig verktøy for evaluering av bærekraft» for PLAN, hvor han har følgende definisjon av «bærekraft»: «Som en rund definisjon kan vi si at «bærekraft» betyr en langsiktig, sosialt og økonomisk positiv samfunnsutvikling innenfor rammen av økosystemenes bæreevne.»

Forholdet mellom de tre dimensjonene
Begrepet, slik det er definert av Vår Felles Fremtid, består av tre dimensjoner: den økologiske, den sosiale og den økonomiske. Disse tre avhenger alltid av hverandre. Fordi sammenhengene ikke alltid er like tydelige, er det viktig å påpeke hvilke positive konsekvenser hvert tiltak får, også innen de andre dimensjonene. Innenfor arkitekturen har man vært flink til å vektlegge den økonomiske fordelen av miljøvennlige løsninger, mens de økonomiske vurderingene innen landskapsplanen fortelles om mer indirekte, som for eksempel at det krever mindre vedlikehold.

En viktig del av vår masteroppgave var å undersøke arkitektkonkurranser for å se hvordan bærekraftbegrepet blir forstått i arkitektmiljøet i dag. I gjennomgangen av disse fant vi at «bærekraftige tiltak» får best uttelling om de underbygger de andre valgene gjort i prosjektet. Samtidig har «bærekraftige tiltak» ikke alltid blitt vektlagt av juryen som «bærekraftige» om de ikke ble presentert slik i forslaget. Generelt kan man si at selv om ønsket om bærekraft har vært uttalt, har de færreste en klar formening om hva det innebærer, og hva de ønsker oppnådd. De fleste bruker begrepet synonymt med «miljøvennlig» eller «økologisk», og de færreste har fått med seg at «bærekraft» er en helhetlig tankegang som innebærer alle tre dimensjonene.

Å måle bærekraft
Når bærekraft er blitt særlig evaluert i juryens bedømmelse, er det i hovedsak den arkitektoniske delen som blir trukket frem. Her har man utviklet spesifikke mål som energiforbruk per kvadratmeter, som kan måles og sammenlignes. For landskapsdelen ble «bærekraftige tiltak» vurdert som «troverdige» eller «basert på kjente og utprøvde metoder». Dette vitner om at de som evaluerer bærekraft ikke kjenner godt nok til ulike bærekraftige landskapstiltak, og at vi ikke har noe målbart og sammenlignbart materiale som tilsvarer det som arkitektmiljøet har utviklet.
Innenfor landskapsarkitektur er det kanskje ikke så mange åpenbare måter å måle bærekraft på. I motsetning til arkitektur forbruker ikke våre anlegg samme mengde energi og materialer, og vi planter grønt og håndterer regnvann, som kanskje oppfattes som godt nok? Men som tidligere nevnt rommer bærekraft så utrolig mye mer, som for eksempel sosialitet, fleksibilitet, det pedagogisk argument, holdbarhet, universell utforming osv.

Faren ved «bærekraft» som begrep er nettopp at det omfavner så mye, og mange interessegrupper bruker bærekraft som argument for å få gjennom tiltak som gagner dem selv. At det går inflasjon i et begrep er ikke bra for dets slagkraft. Det er mye som kan argumenteres å være bærekraftig ved å peke på at det som har kvalitet i dag, vil gagne den økologiske dimensjonen på lang sikt, ved at det da ikke trengs ressurskrevende endringer senere. Begrepet har blitt et misbrukt moteord, og faren ved å anvende begrepet på som er bra, er at fokuset flyttes fra økologi til kvalitet.

Enn så lenge brukes begrepet «bærekraft» omtrent synonymt med økologisk og miljøvennlig. Mens vi har ulike instanser som sertifiserer produkter som kaller seg miljøvennlig eller økologisk, finnes det per i dag i Norge ikke det samme for «bærekraftig». Arkitektmiljøer rundt om i verden utformer ulike kriteriesett, og i Norge har NAL utformet 10 krav til bærekraftig arkitektur, urbanisme og stedsforming. Disse henvender seg i hovedsak til arkitekter og planleggere, og er ikke like godt egnet for landskapsarkitekter. I tillegg er det vanskelig å se på dem som krav, siden enkelte er veldig generelle, som for eksempel «samfunn» og «utforming», og såpass abstrakte at det blir umulig å måle grad av oppfyllelse.

Bærekraft avhenger dessuten av teknologiske fremskritt, siden bærekraft måles utfra hva som er dagens praksis. Det vil kanskje derfor være lite fruktbart å sette store ressurser inn på hvordan man kan måle bærekraft, når man ikke engang kan sammenligne prosjekter bygget med 5 års mellomrom.

Dette er et problem vi har sett i de fleste evalueringsverktøy, ofte krever det særlig kunnskap innen bærekraft. Å kjenne til materialenes kretsløp og CO2-regnskap er en begynnelse, men man kan komplisere alt til det uendelige når man først begynner. Spesielt om man ser på bærekraft i et globalt perspektiv. Man kan for eksempel argumentere for at å hente materialer fra Kina veier opp for transportutslippene, fordi det er økonomisk fruktbart for oss, og bra for samfunnet i Kina siden det skaper arbeidsplasser. Når det er bra for økonomi og samfunn, med score på to av tre dimensjoner, er det da bærekraftig? I tillegg kan man bruke pengene man sparer på et miljøbesparende tiltak et annet sted i verden, som har langt større effekt enn om de samme pengene skulle bli brukt på miljøtiltak hjemme.

Man bør derfor dreie fokuset bort fra om hvorvidt noe er «bærekraftig», til innen hvilke områder man søker å oppnå bærekraft. Disse avhenger av hva det er man vil evaluere. Er det den sosiale eller den økologiske dimensjonen som skal telle mest? Skal man oppnå bærekraft i et lokalt eller globalt perspektiv? Det er nødvendig med en ny diskusjon hver gang man skal evaluere noe, noe som beviser at «bærekraft» ikke har noe fasitsvar. To verktøy som er nyttige for å synliggjøre ambisjonene i et bærekraftig prosjekt, er Chris Butters’ bærekraftrose og programmeringsverktøyet miljøprogram.no, som vi anbefaler alle å ta en titt på!

Hvordan oppnå bærekraft?
Vi har konkludert med at det ikke vil være hensiktsmessig å utvikle en sertifiseringsinstans for bærekraftige anlegg, men at det alltid bør være et mål å oppnå et mest mulig bærekraftig anlegg. For å oppnå dette har vi utarbeidet en veileder for prosjekterende landskapsarkitekter, som vi satser på vil være tilgjengelig fra NLA etter hvert. Generelle kriterier for et bærekraftig anlegg er at det baseres på økologiske og miljøvennlige prinsipper ved bygging, drift og avskaffelse (økologi), at det møter brukernes ønsker og behov (samfunn) og at man forvalter de økonomiske midlene på best mulig måte ved å oppfylle flest mulig aspekter ved de to ovennevnte kriterier (økonomi).
I konkurranseprogram bør man fastsette eksplisitte mål eller krav, gjerne kategorisert i forhold til de tre dimensjonene. Man burde også gi forslag til tiltak man anser som gode løsninger på disse målene, eller henvisning til referanseprosjekter. Konkurransematerialet bør i tillegg gi et oppsett på hvordan man ønsker at forslagsstillerne skal vise frem sine bærekraftige løsninger, slik at det blir enklere for juryen å vurdere forslagene i forhold til bærekraft. Etterhvert som flere lærer hvilke aspekter «bærekraft» inkluderer, vil det kanskje bli unødvendig å utheve disse, for juryen vil kunne kjenne igjen og evaluere dem på en like naturlig måte som de i dag evaluerer formgrep.
Utdannelsen i landskapsarkitektur burde ta dette innover seg, og fremheve «bærekraftige tiltak» under veiledning og ved presentasjon av prosjekter, slik at tankegangen om helhetlige, bærekraftige løsninger blir innarbeidet hos oss alle. Globale konsekvenser av valgene vi tar, bør diskuteres, både i forelesninger og under veiledning.

«Bærekraftig utvikling» er i dag en strategi for å sørge for at hele verden kan ha en sosial og økonomisk vekst innenfor naturens bæreevne. Skal de fattige landene utvikles for å nå vårt velferdsnivå sosialt og økonomisk, må de rike landene, som Norge, satse ekstra i den økologiske dimensjonen. I det minste må vi overholde internasjonale forpliktelser vi har underskrevet på, som for eksempel landskapskonvensjonen. I Norge henger vi langt etter innen for eksempel målene satt for biologisk mangfold.

Minstekravet for landskapsarkitekter bør være å kjenne til rødliste- og svartlisteartene. Ressursutvinning, material- og energiforbruk er også noe vi kan tenke på ved detaljering, som vil ha en positiv effekt i globalt perspektiv. Vår ekspertise består i å lage uterom med kvalitet som gleder brukerne. Vi må i tillegg kunne designe etter økologiske prinsipper. Det trenger ikke være vanskelig! Det burde være en selvfølge!