Skravla går
Det skrives og det snakkes om arkitektur. Det er forunderlig hvor mye arkitekturen har blitt talemåter. Det er det ene. Det andre er det fotografiske. Tar denne bygningen seg godt ut på et bilde? Og som et datagenerert perspektiv?
Det er sagt at den gode arkitekturen, de gode bygningene, ikke lar seg fotografere. Det kan være sant. Alvar Aaltos bygninger må oppleves. Arne Jacobsens er muligens bedre på fotografier.
Det er slik at vi slett ikke ser slik et kamera ser. Ørnen har sin måte å se på. Kaninen har sin. Vi er ikke sentralperspektivisk seende slik optikken er. Det som interesserer oss, trekker vi nærmere. Om du fotograferer familie og venner, blir man ofte overrasket når bildet er fremkalt, «de er så langt borte».
Man kan gjøre en enkel prøve ved å veksle mellom søker og se uten søker. Det er overraskende. Vi lever ikke i virkeligheten sentralperspektivisk.
Slik er det med det.
Med skravla får vi også helt andre perspektiv. Ord erstatter arkitekturen. Virkeligheten blir tekst. Alt kan beskrives, forklares og forsvares. Konsepter, ideer og metaforer blir virkeligere enn bygningene vi går inn og ut av, og lever med og i.
Med dataprogrammenes hjelp spyr man ut kjedelige perspektiver, glatte abstraksjoner og dilettantisk snobbet skravel.
Man kan gi det som arkitekter skriver, til noen som er virksomme i nærliggende yrker – en bygningsingeniør, en lektor, en historiker. Man levnes da stort sett liten ære.
Blir arkitektur journalisme? Da er det ikke sagt at journalisme er dårlig, men at det å bli omtalt, blir det viktige. Sensasjon, sjokk, overraskelse, aldri sett før, nyhet.
Det er et museum i Bilbao. Er det for eksempel sant at den så meget omtalte Guggenheim-bygningen ikke lenger er interessant? «De amerikanske og japanske millionærene har vært der og er ferdig med den.» Ikke lenger nyhet.
Redd for ikke å være «en av de mange», har man entusiastisk vært interessert av tidsskriftenes oppslag. Beruset av merkverdigheter gir man bygninger betydning langt utover det de egentlig er verdt.
Hva er de egentlig verdt, alle de mest omtalte bygningene og de mest omtalte arkitektene? Behøver man et eget talent for å bli omtalt? For å kunne bli lagt merke til?
Det finnes bygninger som er morsomme å se på, men som ut over det gir få gleder når man er i dem. De finnes til i et mangfold av tidsskrifter verden over. Men er det der vi skal være? I tidsskriftene?
Nidarosdomen er ingen dårlig bygning. Faglig stolthet og glede, en kultur og utsøkte ferdigheter omgjort til bygning. Medmenneskelighet for evigheten. Æva. Ikke et resultat av selvforherligende narsissisme omgjort til news.
Men skravla går. Med mye tekst, mange spalter og utsøkte databruk kan alt gis mening og bli storartet.
Men noe skal være en påtagelig virkelighet. Sensuell, levende og brukbar.