Nyheter
Frank Lloyd Wright i Tokyo:
Skole fra 1921 med nytt liv
Vi senker skuldrene, tar toget fra Shiba Daimon, og flytter en stund fokus fra Tokyos overveldende sky-skrapere med de skinnende glassfasadene til en liten kulturperle i en grønn oase – Frank Lloyd Wrights nylig restaurerte skoleanlegg Jiyu Gakuen Myonichikan.
10. januar 2007
Frank Lloyd Wright og hans japanske assistent, Arata Endo, tegnet skolen i 1921 i det som da var en forstad til Tokyo, men som nå er en fem minutters spasertur fra Ikebukuro-stasjonen.
Mot alle odds og en truende utbygging av området, har Myonichikan, som betyr «morgendagens hus», levd opp til navnet etter jordskjelv, krigsherjinger og mangeårig bevaringskamp som ble kronet med hell og resulterte i totalrestaurering mot slutten av 1990-årene. I dag er anlegget fredet som «Important Cultural Property» og åpent for publikum, med nye funksjoner og aktiviteter i tidligere undervisningsrom.
Skolebygg på si'
Frank Lloyd Wright var i Tokyo, engasjert i byggingen av Imperial Hotel (revet i 1968, unntatt en del av lobbyen og fasaden, som ble overført til en arkitekturpark), da Arata Endo presenterte ham for ekteparet Motoko og Yoshikazu Hani, som ønsket å bygge en skole med en spesiell ideologi. Denne tiltalte øyeblikkelig Wright.
Etter å ha arbeidet som gymnaslærer i noen år, ble Motoko Hani Japans første kvinnelige journalist i den da største avisen, hvor hun også traff sin mann. Sammen startet de et tidsskrift for kvinner, upolitisk, men med det formål å frigjøre kvinner fra ignoranse og overtro og hjelpe dem til å utvikle en bedre og mer aktiv tilværelse, både hjemme og i samfunnet. De brukte endog tidsskriftet til å påvirke kvinner til å sende døtrene sine til den skolen de drømte om.
Da deres egne to døtre kom i skolealder, var de misfornøyde med de japanske skolene og styrket i sin tro på egne ideer. Motoko mente at utdanning ikke bare bør bestå av «kald» kunnskap, men hadde tro på et mer liberalt system som kunne gjøre elevene til selvstendige samfunnsborgere. Selv om kristne verdier lå i bunnen, var det ikke krav om slik tro hos elevene, og man behandlet alle religioner med samme respekt.
Klasseromsundervisning skulle bare utgjøre en liten del av utdanningen, og det ble forventet at elevene skulle delta i det praktiske arbeidet, som vedlikehold, matlaging og utsmykking, og også i administrasjon, problemløsning og hensiktsmessig samarbeid. Mange av prinsippene minnet sterkt om dem som Wrights egne tanter, Jane og Ellen Lloyd Jones, benyttet ved den progressive Hillside Home School de grunnla i Wisconsin i 1887. Så hvorfor skulle han ikke si ja til å bygge denne skolen i Tokyo?
Filosofien inspirerte
Pedagogikken og vekselbruket mellom det teoretiske, det praktiske og det psykologiske inspirerte både Lloyd og Endo. Det ligger i planløsningen, i de lavmælte dimensjonene, i lyset, i de varme trematerialene og ikke minst i detaljene. Den lave takprofilen for å framheve horisonten og den symmetriske plasseringen av vinduskarmer minner om Wrights præriehus-design fra begynnelsen av seklet.
Hovedbygningen rommer en sentral tre-etasjers seksjon med spiserom og galleri på toppen, en stor hall i første etasje og et kjøkken på mellomplanet. I hallen hadde elevene en samling hver morgen. En vegg ble dekorert med en freskomaling med motiv fra Det gamle testamente, som elevene utførte ved skolens tiårsjubileum i 1931. Denne var dekket med mørtel i mange år, men ble avdekket under restaureringen i 1999.
Spiseetasjen er et godt eksempel på Wrights geometriske interiørdesign med lysinnfall langs gulv og tak. Fra taket henger fire originale Wright-armaturer. Midt i 1920-årene ble tre balkonger, som var tilknyttet rommet, bygd om til mindre spiserom for å kunne gi plass til et voksende antall elever. De ti klasserommene var fordelt mellom hovedbygningen og sidefløyene. Da hallen ble for liten til å gi plass til alle elevene, ble det bygd et auditorium på den andre siden av den smale veien. Det ble designet av Arata Endo, som senere bygde tilsvarende auditorier ved andre skoler. Dette brukes i dag til kurs og andre arrangementer, liksom hele anlegget Jiyu Gakuen Myonichikan.
Levende igjen
Direktøren ved Frank Lloyd Wright-samlingene, Bruce Brooks Pfeiffer, sier til tidsskriftet Frank Lloyd Wright Quarterly at den omfattende restaureringen og organiseringen er spesielt verdifull, fordi Jiyu Gakuen er blitt levende igjen og på en håndgripelig måte viser Frank Lloyd Wrights hengivenhet for Japan, som han betraktet som sitt annet hjemland. Anlegget var for ham ikke bare arkitektur, men et kompleks som integrerte en undervisningsideologi og kulturelle idealer han likte.
Dette er følbart for den besøkende allerede ved inngangen, og mye av det formidles også i den historiske dokumentasjonen som er utstilt i huset.
Mot alle odds og en truende utbygging av området, har Myonichikan, som betyr «morgendagens hus», levd opp til navnet etter jordskjelv, krigsherjinger og mangeårig bevaringskamp som ble kronet med hell og resulterte i totalrestaurering mot slutten av 1990-årene. I dag er anlegget fredet som «Important Cultural Property» og åpent for publikum, med nye funksjoner og aktiviteter i tidligere undervisningsrom.
Skolebygg på si'
Frank Lloyd Wright var i Tokyo, engasjert i byggingen av Imperial Hotel (revet i 1968, unntatt en del av lobbyen og fasaden, som ble overført til en arkitekturpark), da Arata Endo presenterte ham for ekteparet Motoko og Yoshikazu Hani, som ønsket å bygge en skole med en spesiell ideologi. Denne tiltalte øyeblikkelig Wright.
Etter å ha arbeidet som gymnaslærer i noen år, ble Motoko Hani Japans første kvinnelige journalist i den da største avisen, hvor hun også traff sin mann. Sammen startet de et tidsskrift for kvinner, upolitisk, men med det formål å frigjøre kvinner fra ignoranse og overtro og hjelpe dem til å utvikle en bedre og mer aktiv tilværelse, både hjemme og i samfunnet. De brukte endog tidsskriftet til å påvirke kvinner til å sende døtrene sine til den skolen de drømte om.
Da deres egne to døtre kom i skolealder, var de misfornøyde med de japanske skolene og styrket i sin tro på egne ideer. Motoko mente at utdanning ikke bare bør bestå av «kald» kunnskap, men hadde tro på et mer liberalt system som kunne gjøre elevene til selvstendige samfunnsborgere. Selv om kristne verdier lå i bunnen, var det ikke krav om slik tro hos elevene, og man behandlet alle religioner med samme respekt.
Klasseromsundervisning skulle bare utgjøre en liten del av utdanningen, og det ble forventet at elevene skulle delta i det praktiske arbeidet, som vedlikehold, matlaging og utsmykking, og også i administrasjon, problemløsning og hensiktsmessig samarbeid. Mange av prinsippene minnet sterkt om dem som Wrights egne tanter, Jane og Ellen Lloyd Jones, benyttet ved den progressive Hillside Home School de grunnla i Wisconsin i 1887. Så hvorfor skulle han ikke si ja til å bygge denne skolen i Tokyo?
Filosofien inspirerte
Pedagogikken og vekselbruket mellom det teoretiske, det praktiske og det psykologiske inspirerte både Lloyd og Endo. Det ligger i planløsningen, i de lavmælte dimensjonene, i lyset, i de varme trematerialene og ikke minst i detaljene. Den lave takprofilen for å framheve horisonten og den symmetriske plasseringen av vinduskarmer minner om Wrights præriehus-design fra begynnelsen av seklet.
Hovedbygningen rommer en sentral tre-etasjers seksjon med spiserom og galleri på toppen, en stor hall i første etasje og et kjøkken på mellomplanet. I hallen hadde elevene en samling hver morgen. En vegg ble dekorert med en freskomaling med motiv fra Det gamle testamente, som elevene utførte ved skolens tiårsjubileum i 1931. Denne var dekket med mørtel i mange år, men ble avdekket under restaureringen i 1999.
Spiseetasjen er et godt eksempel på Wrights geometriske interiørdesign med lysinnfall langs gulv og tak. Fra taket henger fire originale Wright-armaturer. Midt i 1920-årene ble tre balkonger, som var tilknyttet rommet, bygd om til mindre spiserom for å kunne gi plass til et voksende antall elever. De ti klasserommene var fordelt mellom hovedbygningen og sidefløyene. Da hallen ble for liten til å gi plass til alle elevene, ble det bygd et auditorium på den andre siden av den smale veien. Det ble designet av Arata Endo, som senere bygde tilsvarende auditorier ved andre skoler. Dette brukes i dag til kurs og andre arrangementer, liksom hele anlegget Jiyu Gakuen Myonichikan.
Levende igjen
Direktøren ved Frank Lloyd Wright-samlingene, Bruce Brooks Pfeiffer, sier til tidsskriftet Frank Lloyd Wright Quarterly at den omfattende restaureringen og organiseringen er spesielt verdifull, fordi Jiyu Gakuen er blitt levende igjen og på en håndgripelig måte viser Frank Lloyd Wrights hengivenhet for Japan, som han betraktet som sitt annet hjemland. Anlegget var for ham ikke bare arkitektur, men et kompleks som integrerte en undervisningsideologi og kulturelle idealer han likte.
Dette er følbart for den besøkende allerede ved inngangen, og mye av det formidles også i den historiske dokumentasjonen som er utstilt i huset.
Frank Lloyd Wrights geometriske design rammer inn utsikten fra samlingshallen.
Stille stund ved den opprinnelige inngangsdøren.
Lysinnfall i samlingshallen. På veggen elevenes freskomaling fra 1931.
Spiserom med inventar tegnet av Wright.
Karakteristisk lysinnfall i spiserom.
Symmetrien er beholdt etter restaureringen, men rommene har fått nye funksjoner. Anlegget er ikke bare museum, men har også livlig kulturvirksomhet. Ill.: Myonichikan.