Arkitektnytt

– Paragraf 74.2 er vår hovedparagraf, sier Inger Kolseth. De fire har tatt meg med inn på et møterom for å forklare litt av arbeidsoppgavene. Lyset blir borte når vi har sittet rolig for lenge. Energisparing inngår i sertifiseringen av rådhuset som miljøfyrtårn, og belysningen styres av en sensor i taket. Lettere gymnastiske øvelser må til for å få lyset tilbake, noe som holder blodsirkulasjon og humør oppe.

God linje av arkitekter
Inger Kolseth, med eksamen fra NTH i 1994, kom til Fredrikstad fra Trondheim kommune i 1999, men er opprinnelig Hamar-jente.
Kjersti Grotle, med diplom fra NTNU i 2002, er også innflytter. Hun har arbeidet med byggesak siden desember 2003.
Benedicte Huuse, ferdig utdannet ved NTNU i 2004, har vært ansatt i Fredrikstad kommune siden august samme år. Hun bor i Oslo og pendler.
Kristine Klavina, som er landskapsarkitekt med eksamen fra NLH i 2003, påbegynte et halvårig vikariat i oktober. Hun kommer fra Latvia og er bosatt på Kolbotn. Også hun pendler, ofte i selskap med kollega Huuse på toget.

Grotle, Huuse og Klavina er avdelingsarkitekter. Inger Kolseth har høyere ansiennitet, får mer kompliserte byggesaker og reguleringssaker, og har tittelen overarkitekt.

De er drøyt et dusin saksbehandlere på avdelingen. De fleste er ingeniører – ikke sivilingeniører, men ingeniører med kortere utdanning. De får skussmål som dyktige av arkitektene. Noen av dem har gått kurs for å lære mer om estetikk. Det hender at de søker hjelp hos arkitektene når avslag etter § 74.2 skal formuleres.

Bygnings- og reguleringsavdelingen har seks arkitekter i alt. I tillegg til de fire nevnte, kommer faglig leder Anne Aude, som er landskapsarkitekt, og avdelingssjef Øyvind Aarvig, som er sivilarkitekt. Enda et trinn høyere opp, som sjef for hele plan- og miljøseksjonen, sitter Tor Anders Olsen, som er landskapsarkitekt.

– Det er ei god linje av arkitekter oppover, sier Inger Kolseth. Hun understreker tryggheten dette gir:

– Det arkitektfaglige miljø er godt, og vi blir hørt. Vi har gode faglige diskusjoner, og vi vet at vi har støtte i huset. Det er lett å være arkitekt i Fredrikstad kommune. Vi møter ikke motstand internt.

– Noe annet er ute, legger Kjersti Grotle til og lar ane konflikter.

Kunsten å kommunisere
Byggesak dreier seg om å vurdere byggesøknader i forhold til plan- og bygningslovgivningen. Arkitektene bedømmer tiltakene spesielt opp mot den såkalte skjønnhetsparagrafen – § 74.2 – som fastsetter at tiltak skal ha en god estetisk utforming med respekt for bygde og naturgitte omgivelser.

I tillegg har de kommuneplan, vedtekter, kommunedelplaner, utbyggingsprogram, reguleringsplaner, veiloven, oversikter over biologisk mangfold og viltbestand og rikspolitiske retningslinjer som verktøy å bruke innenfor rammen av forvaltningsloven.

Byggesaksbehandling krever faglig dømmekraft, men også formuleringsevne. Det er viktig å ordlegge seg riktig i brev og samtaler. Avslag kan medføre klage. Det kan også godkjenning – da fra naboer.

I meldingssakene, som de tre ferskeste får mange av, er søkerne normalt vanlige privatpersoner. I større saker er arkitekter prosjekterende, noen ganger også søkere. Hvordan er det å møte arkitekter på andre sida av bordet?

– Det er stor forskjell på sivilarkitektene, både som søkere og prosjekterende, sier Kolseth og forteller at kommunen tilbyr reduserte gebyrer for kontorer som gjør en god jobb med søknaden. Noen utmerker seg – i begge retninger.

Det finnes en god del ikke-utdannede arkitekter i Fredrikstad, ingeniører og andre som driver enkeltmannsforetak og framstiller seg som arkitekter utad. Mange av disse har en bygningsteknisk tilnærming til prosjekter, og mindre kompetanse på estetikk og formgiving, noe som gjør dialogen vanskeligere.

– Noen har vanskelig for å se saken fra andre synspunkter enn sitt eget, sier Kristine Klavina.

– Det gjelder helst privatpersoner, ikke så mye arkitekter, supplerer Kolseth og forklarer at saksbehandlernes jobb er å ivareta allmennhetens interesser gjennom forvaltningen av vedtatte lover og bestemmelser. Prosjekterende arkitekter er ofte bundet opp av oppdragsgivers ønsker og behov.

– Vi har ulike roller å spille, men opplever at vi har en felles faglig forståelse, sier hun og forteller om den gangen hun sa nei til noen balkonger med en uheldig utforming, hvor arkitekten etterpå kom og takket henne for avslaget. Han likte heller ikke balkongene.

– Vi forvalter et komplisert lovverk, og det er lettest å kommunisere med personer som er kjent med det. Det vil normalt si profesjonelle aktører, sier Grotle. – Det er en utfordring å forklare problemene til søkere som ikke har noen forståelse av arkitektur og estetikk. Kongen på haugen-mentaliteten er sterk i Norge. Folk liker å bestemme på egen eiendom, og tenker ikke så mye på at deres hus er andres utsikt. Nå vil mange ha store, høye garasjer med arker på taket for å utnytte loftet, men svært få har en bolig og en tomt som kan «matche» noe sånt. Bevisstheten om arkitektur og estetikk er lav i store deler av befolkningen i Norge. En kan stille større krav i andre land. Det er en faglig utfordring å formulere seg slik at folk forstår og blir interesserte i hva det dreier seg om. Noen ganger kan vi fylle en oppdragerrolle siden mange ønsker råd og veiledning. Men vi må tenke pragmatisk og vurdere kravene i forhold til utbyggerens økonomi og oppfatninger. Det ville være enklere å forvalte lovverket hvis det var mer fokus på arkitektur i samfunnet.

Benedicte Huuse peker på den positive muligheten de har til å kunne påvirke utformingen av byen gjennom arbeidet i kommunen.

– Vi har muligheter til å forhindre uheldige prosjekter, sier Kolseth.

Et viktig sted å være
Hele plan- og miljøseksjonen er samlet på ett golvplan i rådhusets tredje etasje – også avdelingene for arealplanlegging, geodata og miljørettet helsevern.
De er mange ansatte, som utfyller hverandre og kan lære av hverandre, også over avdelingsgrensene. Det er en fordel ved jobben at en møter et bredt spekter av mennesker og kompetanse, mener Kolseth.

– De andre er hjelpsomme og kan alltid rådspørres, sier Klavina.

– Arbeidsmiljøet er godt, bekrefter Huuse. De to nyeste synes at de stadig lærer nytt. Arbeidet er ikke kjedelig. Ingen sak er lik den foregående.

Grotle mener at det har blitt større interesse for arbeid i det offentlige blant arkitekter i de siste årene, og selv takket hun ja til jobben uten motforestillinger da tilbudet kom. Hun opplever at jobben er lærerik, og at miljøet er bra.

– Kommunen er et viktig sted å være for arkitekter, sier hun.

Kolseth gikk inn i det offentlige som relativt nyutdannet arkitekt og nybakt mor. Hun legger stor vekt på den fordel det er at én i familien kan ringe til arbeidsgiver og si at noen må være hjemme hos barnet som er sykt, og oppleve aksept for dette. Det gjør det mulig å kombinere yrkesliv og familieliv. Hun har en forutsigbar og fleksibel arbeidstid, også når det gjelder overtidsarbeid.

Er de fagorganiserte? Klavina stiller seg litt avventende i forhold til organisering, siden hun bare har et vikariat, men hun vurderer saken.

Grotle meldte seg inn i AFAG som student, den gang først og fremst for å få billigere forsikring, men som ansatt i det offentlige ser hun at det lønner seg å være organisert, på flere måter. Hun er ikke medlem i NAL.

Huuse var studentmedlem i NAL, og er nå ordinært medlem, og er i tillegg organisert i AFAG.

Kolseth er medlem i NAL, selv om hun tviler iblant – spesielt når hun setter opp budsjettet. Hun får ikke alltid tid til å lese tidsskriftene. Rabattene på kurs har bare arbeidsgiveren fordel av, og initialene MNAL trenger hun ikke som kommunalt ansatt. Men skal NAL drive sitt arbeid for arkitektfaget, må noen være medlemmer. Hun er AFAG-medlem og har vært AFAGs tillitsvalgte på arbeidsplassen gjennom fire år. Hun er også Østfold-kontakt og forbundsstyremedlem. Kommunalt ansatte bør være fagorganiserte, aller helst i AFAG, mener hun og forklarer at arkitektene hører naturlig hjemme i en Akademiker-organisasjon med utdanningskriterier.