Arkitektnytt

Da Warzawapakten, under Sovjetunionens ledelse, invaderte Tsjekkoslovakia i 1968, led landet fremdeles av skadevirkningene etter naziokkupasjonen under andre verdenskrig, påfulgt av Stalins kommunisme. Jan Kaplicky flyktet da til London for å jobbe med sin fascinasjon for det futuristiske, og startet nesten umiddelbart et samarbeid med Richard Rogers og Renzo Piano om Pompidousenteret i Paris. Han var samboer og arbeidet med den tsjekkiske arkitekten Eva Jiricna. Kaplicky var i mange år lærer på Architectural Association, og ble etter hvert involvert i Shanghai Bank i Hong Kong sammen med Norman Foster & Associates.

I 1979 startet Jan Kaplicky Future Systems sammen med David Nixon. Amanda Levete ble partner i 1989. Prosjektene har siden variert fra boenheter i verdensrommet til midlertidige og mobile leskur, vindturbiner, økologiske skyskrapere, fremkomstmidler, møbler, bestikk og klær etc. I 1999 ble Natwest mediesenter ferdigstilt ved hjelp av tre skipsverft, som konstruerte de tredimensjonale kurvene i aluminium. Selfridges butikksenter åpnet i 2003 med en fasade bestående av 15 000 aluminiumsskiver, inspirert av Paco Rabannes «kroppssmykke-kjoler», bestående bare av knapper og vev i metall.

På Egertorgets Samson kafé
– Har teknologi i seg selv vært en motivasjon for Future Systems?
– Vår intensjon har aldri vært å «forske», men entusiasmen for nye teknologier har ført oss mot bedre og mer effektive muligheter. Valg av materialer og teknologi avhenger alltid av prosjektets helhetlige situasjon. Løsningene er alltid helt forskjellige.

– Hva er nøkkelfaktorene bak Future Systems kreativitet og originalitet?
– I ethvert prosjekt identifiserer vi noen få, men veldig konkrete mål som skal utføres systematisk i hver fase. Et butikkinteriør vi innredet i andre etasje hadde en inngangstrapp i rustfritt stål til gaten nedenfor. Hovedsaken her var å få folk opp fra gaten. Vi måtte gang på gang minne eieren på ikke å gjøre noe kompromiss på trappeelementet, da alt annet var avhengig av det.

– Tidligere prosjekter fra Future Systems var ganske annerledes enn de er nå. Til en viss grad har produktene vært avhengige av de personligheter som har kommet og gått oppigjennom årene. Navnet «Future Systems» gir rom for denne flyten. Anerkjennelse for gruppearbeid faller ikke bare tilbake på personligheter på toppen av kontorets hierarki.

Naturen inspirerer
– Prosjektene dere gjorde på 1980-tallet liknet på mer nøkterne ingeniørtekniske konstruksjoner. For eksempel huset på en mobil løftemekanisme, «The Peanut», de midlertidige lehusene for flyktninger laget av mobile, brettede, strekkbare strukturer, prosjektene for NASA etc.
– Det var Future Systems kontor i USA som pleide å gjøre prosjektene for NASA. Mange sa at byggene våre liknet romskip og hus på månen. De ser definitivt ikke slik ut.

– Dere har senere beveget dere mot en form for økologisk og organisk, kanskje en mer fri formet estetikk?
– Det er ikke vanskelig å la seg inspirere av de komplekse system som omgir oss, i naturen. Objekter som fungerer og lar seg integrere på sensitive og sofistikerte måter blir vakre simpelthen ved blottleggelsen av seg selv. Dette er ikke begrenset bare til det brede økologiske felt. Som resultat av økonomiske og sosiale realiteter bestod Le Corbusiers boliger for frelsesarmeens hjemløse av innredede lasteskip på elven. De er fremdeles i bruk. Ideen er snedig, og på arkitektonisk vis løser den problemet med å kombinere behovet for husly på en sentral beliggenhet og til et begrenset budsjett.

– Du er sterkt kritisk til arkitekters nøkterne bruk av farge. I naturen har fargene spesielle funksjoner, som overlevelse, kamuflasje, signalisering av fare/gift, eller kommunikasjon mellom parter i en sensuell dans. Er det en tilknytning av farge til arkitekturen?
– Våre følelser er påvirket av det faktum at vi er erotiske vesener, og dette har en viss innflytelse på hvordan vi oppfatter estetikk. Arkitektur kan også være veldig sensuelt, men å begrense seg selv til kun gråtoner er rett og slett kjedelig.

– Har dere fremdeles den store, rosa sofamadrassen som dekker hele stuegulvet hjemme?
– Så klart, og barna i nabolaget elsker den.

Må slåss
– I barndommen opplevde du både Hitlers fascisme og Stalins kommunisme. Hvordan påvirker politiske systemer de genererende prosesser for designere?
– Vi hadde veldig begrenset med bøker og ressurser, oftest ingenting. Dagens unge generasjon burde være mer takknemlig. Uten ytringsfrihet blir arkitektonisk form sittende fast i gamle mønstre. Hitler og Stalins arkitektur var basert på urgammel klassisisme. Det var jo en total motsetning til dette at vi var inspirert forover, mot fremtiden.

– Til fritt å kunne foredle intensjonene bak de genererende formene?
– Uansett miljø må du likevel slåss mot all verden for å tilnærme deg formene du er ute etter, enten det er et papirbyråkrati eller vanskelige konsulenter. På mediestanden for Manchester Cricket Club var vi enige om å unngå et nytt «bygg» på området, og kom frem til konseptet om et svevende kamera, som jo faktisk er funksjonen. Kurvene gjør at objektet virker reduserert i størrelse, noe som ble opplagt når vi testet det i modeller. Denne formen ble med en gang akseptert av kunden, trolig siden det var så grundig gjennomarbeidet.

– Etter å ha bygget ferdig et komplisert prosjekt som mediesenteret, blir det å tegne et klesplagg eller bestikk som en pause i bakken?
– Ikke i det hele tatt. Å arbeide med bestikk er minst like intenst, fordi marginene du jobber mot er mikroskopiske. Noen millimeter feil kan få bestikk eller klær til å føles helt galt.

Glemt begrep
– Ser du på designprosessen som et samarbeid?
– Når en gruppe arkitekter tegner sammen, vil et hovedkonsept etter hvert ta overhand og alt annet må underlegges dette. Jeg har ikke noen særlig tro på det «demokratiske» studioet; avgjørelser er ikke alltid helt rasjonelle og jeg mener ikke alltid de skal være det. På den andre siden vet jeg om mange unge arkitekter som har gjennomgått helvete i praksis etter å ha jobbet til umenneskelige tider for så å bli kontinuerlig kjeftet på. Denne innstillingen er ødeleggende for en kreativ tilnærming til estetikken/det skjønne.

– Er det mulig å lære å sette pris på skjønnhet i arkitektur? Hvordan inkluderer arkitektskolene dette aspektet i utdannelsen?
– Jeg tør hevde at de fleste skolene ikke gidder å prøve, og det har i stor grad blitt et glemt begrep blant arkitekter. Jeg tror at en arkitektskole som ønsker å strebe mot skjønnhet kan begynne med opplevelsen av eksisterende eksempler på byggekunst.

– Lytter ikke til alle
– Du startet tidlig i karrieren med «papirarkitektur» og med å tegne prosjekter som aldri ble bygget?
– Klienter betaler ikke for dine eksperimenter. Å lage papirarkitektur er en måte å bevise hva du tror på og kan gjøre. Før eller siden kommer noen til å oppdage deg.

– Blir du påvirket av kritikk?
– Jeg blir provosert av hva som skrives i media, men dette har ikke mye påvirkningskraft på hva Future Systems gjør. Det er selvsagt at man ikke kan lytte til hva alle sier. Jeg tenker på meg selv først og fremst som en moderne arkitekt, og det vil jeg fortsette å være.

Senere, mens vi venter i passkontrollen på Gardermoen, går strømmen, og alle lys og TV-skjermer forsvinner og forblir mørklagt i noen minutter.
– Astonishing, kommenterer Jan Kaplicky før han forlater oss og forsvinner bak innsjekkingsområdet.