Arkitektnytt

I Ghost Town fra 1981 beskriver Jerry Dammers fra The Specials hvordan den unge urbane arbeiderklassen opplevde den første perioden med thatcherisme. Ghost Town beskrev både det utdødde sentrum (gateopprør herjet Liverpools gater) og harselerte over den rosenrøde visjonen av det urbane liv i «the boomtown».

Liverpool og Manchester mistet henholdsvis 11,6 og 9,1 prosent av sin befolkning fra 1981 til 2001. På tross av byfornyelsen som nå finner sted, er gapet mellom rike og fattige stort, og en skjematisk toppstyrt planlegging klarer i liten grad å ta hensyn til en rik og kompleks kultur i disse byene. I 60-årenes USA var det en «hvit flukt» til forstedene. På 70- og 80-tallet førte tungindustriens død til at engang stolte byer som Manchester og Glasgow ble tømt. Sosiale og økonomiske endringer har ført til ødeleggelser av byer over lang tid, men hvert tilfelle blir ofte sett på som et isolert fenomen – eller på det meste en regional lidelse. Det er ikke lenger tilfelle. Ettersom fødselsratene i flere og flere land synker, mer industri flyttes østover, vil «krympende by»-syndromet kunne bli et verdensomspennende fenomen. «Shrinking Cities» i Berlin i fjor var et av de første seriøse og dyptloddende forsøkene på å undersøke fenomenet.

Det enkleste er bulldoser
Byborgere utgjør nesten halvparten av jordas befolkning, men ny FN-forskning viser at for hvert par med byer som vokser, så er det tre som krymper. Byer som var myldrende handelssentre for en generasjon siden, er blitt vår tids Pompei-er. Årsakene kan være tungindustri som legges ned i Vest, byer i tidligere østblokkland har opplevd masseflukt og økonomisk krise, mens amerikanske byer kjemper mot suburbanisering som stigmatiserer indre by og etterlater den som et sted for fattigdom og kriminalitet.

«Even though the development in Germany is quite shocking, it is not the first or only place that this kind of crisis is taking place,» sier prosjektlederen Phillip Oswalt, og legger til: «The classic urban planning tools don’t work.» Man kan ikke lenger satse på at bulldoserne fjerner det gamle så man kan starte på ny frisk. Investeringene på 1990-tallet i Øst-Tyskland var ingen suksess, og i Halle-Leipzigregionen falt innbyggertallet i byene med mellom 14 og 30 prosent etter gjenforeningen. Planleggerne gikk ut fra at bare de investerte tilstrekkelig i infrastruktur, ville de private investeringene komme. Det gjorde de ikke, og resultatet ble i Tyskland kjent som «de opplyste jordene»!

Berlin har nesten greid det
Berlin og Potzdamer Platz viser det problematiske ved plantradisjonen. Området er blitt en turistfelle og ikke det nye felles sentrum for Berlin som var visjonen (berlinere relaterer seg til sin bydel for identifikasjon og tilhørighet). Byplanlegging går lett galt med for mye statlige penger, for mye top–down planlegging og for sterkt ønske om å skape en turistattraksjon forkledd som et symbol. Det mest vellykkede i Berlin er evnen byen har hatt til å nyttiggjøre seg overskuddet av bygningsressurser – de har tiltrukket seg kunstnere, designere og kulturarbeidere med rimelige atelier, gallerier og utesteder, som igjen har fått noen større mediebedrifter til å legge hovedkvarter til Berlin – slik at ordfører Klaus Wowereit kan beskrive Berlin som «Poor, but sexy».

Fem strategier som basis for «re-inventing urbanism»
Økonomi, behovet for riving og byggherreorganisasjonenes interesser har dominert tysk debatt. Strategien virker fåfengt; lageret av tomme boliger øker raskere enn rivingen. Hva som rives er oftest avgjort av eierforhold, hvor mye som er investert osv., mer enn byplanmessige vurderinger. Kulturell betydning, alternativ produksjon, byplanmessige forhold er «myke faktorer» som tillegges liten vekt. Fokuset i del 2 er rettet mot nye former for handling, intervensjoner og tiltak. Utstillingen og den 894 sider lange (!) katalogen er delt inn i fem ulike temaer:

1) Tilbaketrekning/de-urbaninsering
Ulike mulige alternative uttrykk for byen og ulike prosesser som kan lede til en tilbaketrekning og overgivelse av byen til en naturtilstand, drøftes. Spekteret spenner her fra konsepter som lar byen bli en «deltidsby» for pendlere, praktiske øvelser hvor kuer blir sluppet løs i Liverpool indre by i to uker – og reaksjonene dokumentert på video – og «going feral» – dokumentasjon av veksten i fugleliv når menneskene trekker seg tilbake (kameraer i redene...). Er det et problem at byene krymper, hvis vi får et rikere biologisk mangfold?

2) Re-interpretasjon/ny forståelse
Ny bruk og nye programmer nyttiggjør seg rom og materialer som er blitt overflødige og gir dem ny mening. Fokus på praktiske forsøk på å skape makroøkonomisk aktivitet gjennom gjenbruk, nye entreprenører i urban kultur og arbeid med marginaliserte grupper. Et prosjekt i Halle utforsket overgitte bygg som basis for ekstremsport, skating og brett.

3) Reorganisering
Transformasjonen av krympende byer krever nye former for sosial organisering som leder til nye former for romoppfattelse, planlegging og design. Kunstnerne undersøkte ulike kontekster – for eksempel hvilke alternativer, strategier og organisasjonsformer tidligere lønnsarbeidende kvinner i Øst-Tyskland kunne utvikle når lønnsarbeid ble mindre og mindre tilgjengelig. Andre hadde utviklet en overlevelsesbok for krympende byer og debattert hvordan man kan skape økonomisk verdi i dem. «Bidding farewell» så på bymodeller for eldre mennesker – en litt dyster, men realistisk innfallsvinkel ettersom det i første rekke er de yngre årsklassene som forlater de krympende byene.

4) Regler
Byrom er ikke lenger resultat av planlegging, men en konsekvens av endrede sosiale spilleregler. Hvis man endret spillereglene for enkelte soner i byen, kunne det resultere i nye former for byutvikling. Et bidrag innenfor denne strategien er «exclusion», hvor spesielle økonomiske soner etableres, og Halle-regionen er illustrert som en kinesisk frihandelssone. Tilsvarende utfordres reglene for immigrasjon og det vises løsninger som kan gi en mer sammensatt befolkning aldersmessig og etnisk.

5) Identitet/kommunikasjon
Oppfattelse, image og identitet skaper ikke bare våre ideer om byen, men påvirker også utviklingen av byen selv. Byplanlegging og prosjektutvikling legger stadig større vekt på slike «myke» mentale stedsfaktorer. Innenfor denne innfallsvinkel var flere opptatt av å undersøke tapt identitet og det kollektive minne i tidligere vekstregioner, mens den norsk/østerrikske gruppen BAD architects drøftet Detroits tilstedeværelse i den globale medieverden.

Seminarer og konkurranser
Det foregår en serie seminarer parallelt med de to utstillingene. Dessverre er de i likhet med utstillingen på tysk, mens den første utstillingskatalogen nå foreligger på engelsk. (Nette 728 sider, med mange lesverdige artikler, blant annet om Detroit og den mobile kulturen av Ole E. Moen fra UiO.) Det ene seminaret som er engelskspråklig, 28. januar, har fokusert på kjernespørsmålet man står igjen med: Arkitektur og politikk. Hvilken politisk relevans har arkitektur? Prosjekter diskuteres på bakgrunnen av utstillingene av blant andre Stafaono Boeri (Domus), Wouter van Stiphout (Crimson), Ole Scheeren (OMA).

Over 450 byer med mer enn 100 000 innbyggere har mistet 10 prosent av sin befolkning eller mer siden 1950. I det tidligere Øst-Tyskland er det dusinvis av mellomstore byer som har opplevd masseflukt etter at muren falt i 1989. De som er igjen må slite med tap av arbeidsplasser, tomme skoler og redusert skatteinntekt. Problemene oppleves som akutte og alvorlige. Byene krymper heller ikke mot en fornuftig, konsentrert form. Det er ikke «compact city» som oppstår, men nybygging i periferien (med subsidier) og forfall og fraflytting i tidligere indre byområder. Nye innfallsvinkler kreves, og ettersom tendensene er globale, valgte man å utlyse en åpen internasjonal konkurranse, International Ideas Competition 2004 – Shrinking Cities – Reinventing Urbanism, og en internasjonal konkurranse for arkitekter og kunstnere.

«Shrinkage» som en mulighet?
Det positive potensialet kan være vanskelig å få øye på hvis frykt, kriminalitet og normoppløsning dominerer. En by som Detroit får en status i populærkulturen som en virkeliggjort dystopi for amerikanske byer. I snitt mister byen 1,7 innbyggere i timen til forstedene, selv de døde forlater byen; suburbane beboere får opp til tre graver åpnet om dagen for å frakte sine kjære ut av byen. Byen er en konsekvens av den amerikanske drøm; den frie flyt av mennesker og kapital har lagt sentrum øde (General Motors fikk lagt ned sporveien på 50-tallet) og skapt «the hollow core». Men krise er også mulighet for nyskaping. Den første industrielle krisen på 60-tallet faller sammen med Motown-soundets seiersgang, og på 80-tallet kommer krisen i «the rust belt» samtidig med oppblomstringen av house-musikken. Fremfor å drømme om en fortid som ikke lar seg gjenskape, mener Dan Pitera, kurator for Detroit-delen av utstillingen, at «Detroit should infuse new life in discarded spaces, erasing the ghosts without erasing the buildings themselves».

Innfallsvinkelen til gruppen BAD Architects network, med blant andre Anders Melsom og Kathrine Nyhus fra Oslo, er i tråd med et slik syn. I første fase leverte de en omfattende dokumentasjon over Detroits tilstedeværelse i den virtuelle verden og i kulturproduksjonen:
«Prosjektet «DE-tro-IT» av BAD_architects.network stiller spørsmålstegn ved den dominerende fokuseringen på tetthet og befolkningsvekst som kriterier for den «vellykkede by». Prosjektet er først og fremst en analyse av Detroit sitt «fotavtrykk» og potensial i et globalt massemedie-landskap. Byens medieflow kartlegges og sammenlignes i global skala med andre krympende byer, «boomtowns» og «ghost-towns».»

På grunnlag av 312 forslag, ble 36 team fra 23 ulike land plukket ut for en runde to, som endte med at ni prosjekter ble valgt ut til å få 10 000 euro for å realisere prosjektet i fase tre, for utstilling i museet for samtidskunst i Leipzig, – deriblant BAD.

Bidraget på utstillingen forsøker å dokumentere og videreutvikle hypotesene fra første fase. Dels gjennom en kompilasjon av filmklipp fra filmer skutt med Detroit som scenografi, og dels en real-time monitoring av Detroit og noen komparative byers tilstedeværelse i den virtuelle verden (antall søkinger på ulike søkemotorer etc.). Prosjektet hadde fortjent en bedre skjebne enn å havne i en gang med to ulike formater på de to fremstillingene. Bruk av filmklipp er virkningsfullt både fordi det gir tilskueren en fornemmelse av byens karakter, og fordi det synliggjør omfanget av filmarbeid i Detroit. (Dette ble anvendt for alle fire byene i utstillingens del 1.)

Formidling
Del 1 hadde et mangfold av installasjoner og multimediale formidlingsformer, innenfor en gjennomført utstillingsdesign. Del 2 er en samling konkurransebidrag hvor referanserammen knyttes til fem ulike temaer, som i begrenset grad synes å ha blitt akseptert av deltakerne. Evnen til å forstå hvordan man kan få et budskap formidlet i en utstillingssituasjon varierer, men enkelte store tablåer balanserer grafikk og tekst til en slagkraftig enhet, og videoer/lydbilder gir oss mulighet til å komme tett på menneskene og deres hverdag i disse byene.

Må man velge, er den første delen, som nå er montert i Halle, viktigere enn del 2 i Leipzig. Rekker man ingen av delene, kan man se Michael Moores «Roger and me», en dokumentar om «the rise and fall» av hans oppvekstby Flint, Michigan. Den gir god innsikt i kapitalens kjølige logikk når General Motors relokaliserer produksjonen til Mexico, normoppløsning og identitetskrise i tidligere middelklasse/blue collar og ikke minst tvilsomme konsulenter og arkitekter som får offentlige midler til signalbygg og temaparker!