Arkitektnytt

– Gary Bates, hvordan ble du kurator for den samlede Oslotriennalen 2007?
– Jeg ble bedt om å delta i et møte i NAL i fjor, hvor et opplegg for triennalen skulle diskuteres. Jeg inntok en beskjeden profil. På slutten av møtet spurte imidlertid møtelederen meg direkte om hva jeg syntes. Jeg måtte si som sant var – selv om det var brutalt – at jeg mente det meste av opplegget var for forsiktig, det hadde et «feel good»-preg og en svært uklar profil. På spørsmålet om hva jeg ville foreslå isteden, svarte jeg: engasjér en kurator, som kan legge frem ett bestemt konsept. Hun spurte meg da om jeg ville være kuratoren, og slik ble det. Jeg må imidlertid straks legge til at det er min assistent som sitter her, Alexandra Cruz (34 år, arkitektutdannet i Lisboa, med scenografieksamen fra London og flere års erfaring som utstillingsorganisator), som har gjort 95 prosent (hun protesterer) eller i alle fall 94 prosent av jobben, med 14 timers arbeidsdag i det året som er gått.

– Ditt bærende tema er Culture of Risk, som du vil ha drøftet i hele sin bredde, men hvordan mener du dét kan være en innfallsport til arkitektur?
– Jeg mener at man må se friskt og uredd på menneskelige relasjoner med henblikk på funksjonen, at man må studere banebrytende tekniske løsninger eksempelvis innen romfart, skipsbygging og off shore-kreasjoner hvor Norge har utmerket seg. Og at man må og kan la seg inspirere av film, maleri og skulptur for å arbeide djervt med form, og ja, jeg mener at form innehar verdi i seg selv.

– Ett av uttrykkene i triennaleprogrammet er «etter modernismen». Hvordan er ditt forhold til modernismen?
– Jeg var så heldig at jeg for noen år siden fikk samtale med Philip Johnson over en lunsj i Lille, Frankrike. Johnson var jo den som omkring 1930 så å si innførte arkitektonisk modernisme, the International Style, fra Europa til Amerika. Det som slo meg – og frydet meg – var hans selvironi, når han fortalte om hvordan det hele var gått til. Han nevnte, like ironisk, at han nylig hadde bygd seg et lite tilbygg (an entry) til sitt eget hus (den berømte Mies-etterligningen), og det var blitt noe à la Frank Gehry. Han var 92 år gammel og helt åpen og løssloppen overfor nye eksperimenter – uredd for å ta en risk. Modernismen er for mange blitt en veldig seriøs og statisk tilstand som hemmer utviklingen av nye ideer.

– Men norske arkitekter ser med alvor og stolthet på arven av modernistisk arkitektur fra trettiårene!
– Jeg har ingen bastante oppfatninger om norsk arkitekturhistorie, men jevnt over savner jeg i arkitekturen her den djervhet som preget menn som f.eks. Christian Michelsen (fullstendig frihet til nasjonen), Sam Eyde (industrieventyret) og Jens Evensen (seier for havrett og olje på norske hender).

– Et sentralt begrep i triennaleprogrammet er «branding». For et norsk øre høres det svært merkantilt ut, som «merkevarebygging», men det er sannsynligvis ikke det du mener?
– Både ja og nei, «brand building» utgjør en spesiell funksjon for designeren; han/hun skaper nye og forskjellige nivåer av persepsjon. Dette skal behandles som eget tema i ett av foredragene på konferansen (ved den NY-baserte grafiske designeren Michael Rock).

Merkantil branding kan ofte være falsk, også i arkitektur, ta for eksempel «Pilestredet Park», som ikke er noen park, og «Skøyenhagen boligpark», som har verken hage eller park. Og i norske fjell øves det vold mot landskapet, som ødelegges av enorme boliger kamuflert som tradisjonelle hytter.

Med branding i arkitektur mener jeg det lille som skal til for at et sted skal ha det noe ekstra som gjør det attraktivt både for beboerne og besøkende, det som er avgjørende for stedets identitet.

– Kanskje noe i retning av Christian Norberg-Schulz' stedsbegrep og genius loci?
– Etter min mening lider mange norske byer av en identitetskrise. Overforenklede begreper om historie, identitet, identifikasjon, tetthet, skala, utvikling, infrastruktur og selve rommet dominerer det sosiale landskapet og lammer fremtiden. Byene, deres innbyggere og politikken er kommet til et begrepsmessig dødpunkt.

Dette temaet (branding/identitetsskaping) ble i fjor formulert som et generelt tema kalt «Urban uten urbanitet» for studenter rundt om på syv nordiske arkitektskoler. Urbanitet er et nesten tomt begrep i norsk sammenheng. En endeløs syklus av bygging med utvisking av urbanitet, har etterlatt byer og tettsteder med bare rester av det å være urban, dvs. de er urbane uten urbanitet. Studentene har grepet fatt i hver sine steder, som blir presentert i form av prosjekter på triennaleutstillingen ved AHO.

Man må utvikle nye kvaliteter, ikke bare bygge mer.
Også erfarne arkitekter bidrar til utstillingen. Jeg har bedt en spansk arkitekt (Cero 9) om å analysere Carl I. Hagens norske bydannelser i Spania med henblikk på en mulig integrasjon av de omtrent 20 000 nordmenn som har bosatt seg der. Det er mitt bidrag til opplysningsvirksomheten rundt Fremskrittspartiet.

Dessuten kommer prosjekter som belyser de økologiske risker vi står overfor, for eksempel i bebyggelser ved sjøen og i fjellet. Vi vil også se på konsekvensene av handelens utvikling – eksemplene er etableringen av IKEA i Haparanda, og den helt nye urbane infrastrukturen ved Svinesundbrua – på organiseringen og det daglige liv i byene og tettstedene innenfor deres influensområder med hensyn på skala, avstand/nærhet, alminnelig velferd, bevegelighet og identitet.
Endelig skal det vises analyser av helt nye byutviklingsmønstre i en helt utopisk by, i det fremvoksende bylandskapet rundt Gardermoen og, som nevnt ovenfor, i de norske byene i Spania.
Ti nyskapende ingeniørprosjekter i Norge blir også en del av utstillingen. Gjennom historien har norske ingeniører utviklet storslåtte løsninger, ofte for å overvinne radikale geografiske og klimatiske betingelser. «Top Ten Engineering Projects» fremhever noen av de største utfordringer norske ingeniører har stått overfor som en inspirasjonskilde for å forstå ingeniørarbeid som en kreativ virksomhet og for å etablere en arena som kan utfordre det banale i arkitekturen.

– Kan du kort si noe om din bakgrunn?
– Jeg vokste opp i nærheten av Philadelphia, og Louis Kahns bygninger ga meg noen av mine første opplevelser av arkitektur. Jeg ble utdannet 1985-90 ved Virginia Polytechnic University & State University i en utpreget Bauhaus-ånd, men ble også sterkt influert av en unik lærer som var tidligere ­Eisenman-elev. Ved siden av arkitekturstudiet drev jeg med film, foto, silketrykk, og litteratur, i et bevisst forsøk på å utvide mitt arsenal for tenkning og systematikk, som jeg mener arkitektur er avhengig av. Faktisk var jeg i fire år uten befatning med tegning av bygninger, men var godt forberedt da jeg (i 1992) jobbet for Daniel Libeskind på hans jødiske museum i Berlin.

– Hvilke forbindelser er det mellom Libeskinds tegninger med det tilsynelatende virvar av utallige rette streker, og hans arkitektur?
– Du mener de siste av hans håndtegnede tegninger? Jeg var selv med og laget noen av dem. Libeskind var vidunderbarn med fabelaktige talenter for matematikk, musikk etc. Hver eneste konstellasjon av streker i tegningene er bevisst, og tillagt mening. En tilsvarende tankegang gjelder i arkitekturen. Min oppgave på museet var sentralrommet (the void in the middle), hvor jeg utarbeidet en intrikat lysplan basert på geometriske studier. Den tyske el-ingeniøren fnøs først, men kom tilbake og sa det klaffet på én linje nær. Også de romdannende formene ble definert gjennom et spill av linjer – ut fra en roterende Davidstjerne.

– Og så ble det Koolhaas?
– Ja, 25 år gammel satt jeg plutselig i en diger luksus-salong i et hotell i Østen med direktøransvar for en rekke kjempeprosjekter som Office for Metropolitan Architecture hadde rundt om i verdensdelen.

– Hva er forskjellene mellom amerikansk og norsk levemåte?
– Det jeg opplever ved å forflytte meg, er at man er langt mer observant, reflekterende og kritisk når man ikke er geografisk «hjemme». Jeg kjenner ikke nødvendigvis den amerikanske levemåten selv om jeg er født i en amerikansk by. Jeg føler meg nå hjemme i Norge, men jeg savner den amerikanske, utadvendte væremåten, viljen og ønsket om kommunikasjon.
Her i Norge kan det virke som om man er opptatt av å unngå kommunikasjon, man lukker seg, sier minst mulig, unngår konfrontasjon kanskje for å bevare et skinn av fredfylt konsensus?

– Bergenserne utgjør muligens et unntak fra den norske tillukketheten. Der sier de i alle fall fra.
– Yes, I love Bergen. De synes og høres. Det er viktig å engasjere seg. Kommunikasjon er risk...