Arkitektnytt

Til glede for nye lesere. Intervjuet stod på trykk i Arkitektnytt 1/20 og ble publisert på nett den 7. februar i år.

Gradvis, bygg for bygg, er Atelier Oslo i ferd med å sette sitt preg på Norges hovedstad. Signalbygget Deichmanske hovedbibliotek i Bjørvika, tegnet av Atelier Oslo i samarbeid med Lund Hagem arkitekter, åpner dørene lørdag 28. mars. Også Diagonale-byggene på nabotomta, ombyggingen av den gamle amerikanske ambassaden, og Klimahuset, som åpner i botanisk hage til våren, er tegnet av samme team.

Tidligere i fjor vant også kontoret konkurransen på den omstridte Sukkerbiten-tomten. Selv om Fotografihuset er utsatt på ubestemt tid, på grunn av folkelig motstand, vil arbeidet med bygget og parken på nabotomten fortsette.

Mange Oslo-boere har allerede fått et forhold til Sentralen som Atelier Oslo har tegnet i samarbeid med Kima. Dette samarbeidet videreføres nå i arbeidet med Pressens hus, som åpner i Kvadraturen i 2021. Dette er en full rehabilitering av to 1800-talls bygårder hvor mange prinsipper videreføres fra Sentralen.

Kollektiv og verksted

Vi møter de fire grunnleggerne Nils Ole Bae Brandtzæg, Thomas Liu, Jonas Norsted og Marius Mowe i øverste etasje i den såkalte Mohn-gården på Filipstadkaia like vest for Aker Brygge. Her, i et av de gjenværende havneområdene som ikke er blitt bebygget, har de i ni år delt inngang og kontorplass med Lund Hagem arkitekter – partnerkontoret gjennom flere prosjekter. Her står rekker med modeller, alt fra Deichman-bygningen til en konseptmodell fra Venezia-biennalen og et biblioteksprosjekt i den tyske byen Esslingen.

Allerede i planleggingen av intervjuet blir et av kjennetegnene ved kontoret tydelig. De er fire partnere, fire arkitekter som sammen blir enige. De ønsket derfor å stille alle fire til portrettintervju – ikke bare én eller to.

– Mange vil ha det ene navnet og ansiktet, men å spørre «hvem er det egentlig?» er ikke alltid det riktige spørsmålet, sier Liu.

Han mener det i en moderne verden, enten det handler om musikk eller arkitektur, er samarbeid som er viktig.

– Det er formen for et slikt samarbeid som høyner kvaliteten. Jeg tror det er sjeldnere og sjeldnere at det er én person som står bak det hele, i hvert fall når det gjelder større byggeprosjekter, forklarer han.

Med måten Atelier Oslo jobber på, får de til en destillert «best of»-versjon av de fires interesser, prioriteringer, kunnskap og arkitektonisk intuisjon.

– Vi har forskjellige bakgrunner, egenskaper og interesser. Det er kombinasjonen som har blitt vårt uttrykk, sier Mowe.

Også navnet viser til at hvem som gjør hva er mindre viktig.

– Det var viktig at vi ikke skulle være Mowe, Liu, Brandtzæg, Norsted. Det er Atelier Oslo vi har lyst til å være. Det er slik vi tenker, sier Brandtzæg.

– Hvorfor ble det akkurat navnet Atelier Oslo?

– Vi ville ha noe annet enn standarden med etternavn. Atelier hadde vi ikke hørt før, og det signaliserte noe spennende – et kollektiv eller verksted, sier Mowe. 

– Ambisjonen med dette var også å lage et kontor hvor det er lettere for alle som jobber her å føle et eierskap. 

Som jazz og hip-hop

Det er ikke bare samarbeidet mellom dem som er viktig. Atelier Oslo er også kjent for å samarbeide med andre arkitektkontor. De kom alle fra andre kontorer før oppstarten for 13 år siden. Mowe jobbet for en aldrende Sverre Fehn (1924–2009), Brandtzæg for Knut Hjeltnes og Lund Hagem, Liu for Jensen & Skodvin og Norsted for Lund Hagem.

Samarbeidet med andre har preget kontoret fra dag én. Lanternen, et kombinert torg- og kulturbygg av eik, glass og limtre i Langgaten i Sandnes, ble ferdigstilt i 2008 etter samarbeid med de franske arkitektene i AWP Paris.

– Samarbeid er i dag blitt oppskriften for mange, men på den tiden var det ikke like vanlig. Siden har samarbeid blitt en naturlig del av hvordan vi jobber, sier Brandtzæg.

– Folk spurte oss ofte hvorfor vi ikke bare jobbet for oss selv, men vi var opptatt av å se mulighetene som finnes, sier Liu.

– Vi har kommet i posisjoner som vi aldri hadde klart å komme i uten samarbeid. Samtidig har vi lært mye av de vi samarbeider med, sier Norsted før Brandtzæg fortsetter:

– Og kanskje har også samarbeidet oss fire imellom gjort det lettere for oss å samarbeide med andre. Vi har ikke en «det er mitt prosjekt!»-innstilling.

Norsted trekker linjene til at de spilte i band sammen. I motsetning til den gamle rockesjangeren med én frontfigur og faste bandmedlemmer, er det i jazz- og hip-hop-verdenen mye mer samarbeid på kryss og tvers.

– Vi kommer kanskje mer fra jazzverdenen og er inspirert av tenkningen om samarbeid derfra, sier Norsted.

Melkebutikk og dyrehage

Ett sted å begynne historien om Atelier Oslo er med Marius Mowe. Han var den første som begynte å studere arkitektur. Hans far var arkitekt og Mowe hadde bestemt seg tidlig for at han ikke skulle bli det samme. Likevel likte han tegning og søkte  på møbeldesign i Oslo.

Gode råd fra venner og nysgjerrighet gjorde at han også søkte på arkitektstudiet og endte med å begynne der. Mowe spilte samtidig i band med Norsted og Brandtzæg og de to ble nysgjerrige på hva bandkompisen egentlig drev med. Brandtzæg studerte da musikkvitenskap og Norsted juss.

– Jeg besøkte Marius på Arkitekthøgskolen og det virket mye morsommere enn det jeg drev med, forteller Norsted.

Norsted og Mowe var ferdigutdannet først og gjorde diplomprosjektet sammen, hvor de tegnet en dyrehage på Vestbanen. De bodde også sammen.

– Det var så mange ting vi delte på slutten der at vi måtte ta ett års pause fra hverandre etter at vi hadde levert, ler Norsted.

Brandtzæg kom ikke inn i Oslo, men begynte ved Kunstakademiets Arkitektskole i København, og var et år ved Cooper Union i New York før han fullførte studiet i Oslo. Der møtte han Liu og de to fant tonen.

– Mye tid, få krav

Da alle fire til slutt ble ansatt i ulike firma, lå drømmen om å starte for seg selv hele tiden i bakhodet. De leide et lite butikklokale i Mogata på Sagene i Oslo for 3500 kroner i måneden, som hadde vært både melkebutikk og revisorkontor tidligere. Her jobbet de kvelder og helger, og gradvis ble det lavere prosent i de andre jobbene.

Atelier Oslo fikk vokse frem.

Uten boliglån og familie var også kravene til økonomi annerledes. Å fortelle om denne tiden ser ut til å engasjerere de fire. De avløser hverandre setning for setning – på en nærmest stafettaktig måte.

– Jeg har ikke prøvd å være alene, men jeg er glad for at vi var fire stykker som kunne produsere ting, og fire stykker som kunne diskutere ting, sier Brandtzæg.

Tiden i Mogata var preget av et overskudd av tid til diskusjon og kaffedrikking.

– Man hadde bare uendelig med tid, fortsetter Brandtzæg.

Diskusjonene i den gamle melkebutikken på Sagene ble også en veldig viktig utprøvingsfase for hva som skulle komme.

– Vi kalibrerte hva vi var opptatt av og interessert i. Mye av det vi jobber med i dag, er fremdeles problemstillinger vi sådde frøet til allerede da.

Lakmustesten er ofte at alle må bli enige. Da blir det som regel bra, forklarer Norsted.

Og kanskje er vi her inne på noe av det som er unikt med Atelier Oslo? At de var unge, med god tid og kunne leve på lite penger, ser ut til å ha skapt en frihet til å utvikle en egenart.

– Mange starter for seg selv når de er førti. Da skal det være proft med en gang. Jeg er veldig takknemlig for at vi fikk de årene der, sier Brandtzæg.

Liu tror disse rundene med diskusjoner har gjort dem til det kontoret er i dag. Når de fire har diskutert ferdig, er det blitt hold i argumentasjonen.

– Da finner vi fellesnevnere som treffer, ikke bare oss, men også noe mer allmenngyldig, sier Liu.

Også kombinasjonen av små og store prosjekter har vært viktig for egenarten.

– I de små prosjektene får du mulighet til å teste ting. I de store er bevisbyrden rettet mot deg – at du ikke kan gjøre slik eller slik. Da er det fint å kunne vise til mindre prosjekter. Det blir litt som kortfilmene til en regissør, sier Norsted.

Gikk på NAV

Det store vendepunktet kom i 2009. Den globale finanskrisen slo også inn over Norge i 2008, og alle fire ble delvis permitterte. Samtidig kom utlysningen til konkurransen om nytt hovedbibliotek i Oslo.

Prosjektet til Lund Hagem og Atelier Oslo vant konkurransen våren 2009, og oppunder jul samme år begynte arbeidsmengden å øke.

– Deichman ble en ny tid på alle måter, sier Brandtzæg før han bryter ut i en humrende latter når han kommer på at Norsted på et tidspunkt havnet på legevakten med prikking i armen og mistanke om hjerteinfarkt som følge av stressnivået.

– Jeg fikk ikke infarkt, men jeg ble bare så stressa fordi det var det først store prosjektet med masse frister. Vi hadde gått på NAV nesten ett år, etter at vi hadde mistet flere prosjekter under finanskrisen.

Kontoret fikk sin første fast ansatte, som ble oppringt og stilte på kontoret på en time. De begynte å stå opp tidligere og sitte til seint på kvelden.

– Én uke med det nye regimet kjente jeg prikking i armen, sier Norsted.

– Det var ufarlig og legen forklarte at ofte når man har stress, så hyperventilerer man uten å merke det, og man blir svimmel og kan få nupping i armen. Jeg tror alle her har følt på det etterpå.

De fire hadde ikke tro på at de skulle vinne. De siste døgnene var det frenetisk jobbing, de løp frem og tilbake, lagde nye modeller og diskuterte med kollegaene i Lund Hagem. I bakhodet lå også bevisstheten om at de konkurrerte med stjernearkitekter som japanske Sou Fujimoto og Toyo Ito, franske Lacaton & Vassal og britiske David Chipperfield.

– Vi følte at Deichman-prosjektet var helt mislykket. Skal våre modeller stå ved siden av Chipperfield sine, liksom. Vi turde ikke å gå på utstillingsåpningen og gikk på skitur i Marka i stedet, ler Brandtzæg.

Boklån under trærne

I dag vet vi at de samme stjernearkitektene måtte se seg slått av nordmennene, og biblioteket til Atelier Oslo og Lund Hagem er i ferd med å fylles med bøker. Inspirasjon har de fire hentet fra ulikt hold.

I tillegg til opphold hos legendariske norske arkitekter som Fehn og Hjeltnes, har to av dem, Mowe og Liu, vært sivilarbeidere hos kunstneren Bård Breivik (1948-2016). De har også vært på lengre utenlandsopphold i Argentina, USA, Sri Lanka og Frankrike.

De fire jakter hele tiden på gode romopplevelser, ofte etter inspirasjon fra naturen. De trekker linjer tilbake til romfølelsen nåtidsmennesket deler med urmennesket.

– Helt fra våre første prosjekter har vi vært inspirert av naturanalogier og -metaforer. Vi prøver ikke å etterligne annen arkitektur, heller ikke å kopiere natur, men henter inspirasjon fra steder i naturen som det er godt å være i, sier Norsted.

De har derfor stilt spørsmål som «hvilke steder i naturen liker vi å være?» og «hvordan kan kvalitetene til disse stedene overføres til et så stort bygg?».

– Vi gikk til naturen for å se hvilke kvaliteter de gode rommene i naturen har. Ofte kan det være helt banale ting som en lysning i skogen, men vi utforsket disse og prøvde å forstå dem arkitektonisk, sier Liu.

Ikke hysj-bibliotek

Også arbeidet til Atelier Oslo har som mål å vokse frem på en naturlig måte. Felles for alle tingene de gjør, er at det ofte virker veldig organisk.

– Ofte jobbet vi med utgangspunkt i konstruksjonen, og huset gror så sammen med det programmet bygget har, sier Liu.

– Hvordan ble det gjort konkret for Deichman?

– Søylene i bygget står der de passer, ikke i et grid. Det gir et veldig karakteristisk utrykk når man er løsere i snippen rund byggets konstruksjon. Det setter en grunnstemning som er mer uformell, sier Liu.

Han ber oss lukke øynene og tenke på alle bibliotekene man har vært i.

Der er det ofte formelt, og man er der på bøkenes premisser, folk sier hysj til deg hvis du lager lyd. Nye Deichman strekker seg over flere etasjer langs de tre lyssjaktene, mellomrommet, og er nærmest som ett stort rom.

Samtidig er det brutt opp i mange mindre soner.

– Vi har ønsket å skape rom for uformelle situasjoner. Det er ikke et hysj-bibliotek. Du kan finne ditt sted i det store rommet som er tilpasset en menneskelig skala, sier Liu.

En slik tenkning står også i kontrast til trenden som dominerte i studietiden, forklarer han.

– Da var trenden å finne «det store konseptet». Det hele føltes ganske menneskefiendtlig. Vi lette etter en annen måte å tenke på – som sto i kontrast til dette, sier Norsted.

Når biblioteket åpner i mars, er ett av målene at man skal få lyst til å utforske hele bygget til topps.

– Vi var opptatt av byveven og at bygget skulle være med å knytte sammen det nye Oslo i Bjørvika med det gamle. Da ble biblioteket vertikalt, med lite fotavtrykk. Det å trekke folk inn og skape kontakt og nysgjerrighet oppover i etasjene ble en grunnleggende utfordring, forklarer Mowe.

En merkelig lettelse

Fasade, grunnforhold, utsettelser, kostnadssprekk og at bygget var for dominerende og skygget for Operaen, har vært noen av overskriftene rundt nybygget siden de vant konkurransen.

– Hvordan har det vært å jobbe med et såpass mye diskutert bygg?

– På mange måter har Deichman blitt diskutert ganske lite. I hvert fall sammenlignet med Vestbanen og Munchmuseet, sier Brandtzæg.

Men legger samtidig til:

– Selvfølgelig er det mer press enn med andre bygg. Så vi har kjent mye på det.

Munchmuseet, som har blitt bygget parallelt, har også tatt litt av oppmerksomheten bort fra biblioteket, forteller de.

– Vi har fått mer ro til å jobbe med vårt, sier Norsted.

– Gir interessen økt energi eller blir man matt av det?

– Det er litt begge deler. Det mest krevende er nok at det har pågått i så mange år. Det å holde energien oppe kan skape en matthet, sier Brandtzæg.

Når det nå endelig blir åpnet, er det altså gått tolv år siden konkurransen ble utlyst. Politikere, byggherrer og andre involverte er skiftet ut flere ganger siden den gang. De fire både gleder og gruer seg til et liv uten Deichman.

– Det er en enorm lettelse, men samtidig er det nå blitt et bygg man må stå for. Det er ikke lenger mulig å påvirke prosessen, sier Norsted.

– Men det har jo blitt veldig fint, responderer Liu.

– Det er jo en dag som jeg har tenkt på nesten siden vi vant – å komme på åpningen og oppleve bygget som taes i bruk. Det er jo noe man har utrolige forventinger til, sier Mowe.

– Og deilig å ikke ha Deichman hengende over seg?

– Det kommer til å bli merkelig, men også en lettelse, avslutter Brandtzæg.