Arkitektnytt

Jeg er så heldig å jobbe i en kommune der vi har en gruppe med engasjerte, faglig dyktige akademikere som, i tillegg til alt annet arbeid, også er satt til å være tillitsvalgt for sin akademikergruppe i kommunen. De fleste akademikerne er med på samarbeidet, i tillegg til NITO. Vi har hatt en gradvis tilnærming til hverandre, og i år har vi greid å vise at vi står sammen, og at forhandlingsutvalget ikke er i stand til å splitte oss og presse fram dårligere løsninger i uvitenhet om hva de andre forhandler fram. Vi vet jo like godt som forhandlingsutvalget hva de andre til enhver tid har fått av tilbud underveis i forhandlingene. Selv om de mener at vi i årets oppgjør tapte på det, sitter vi igjen med en følelse av at vi fikk 0,5–1,0 prosent mer enn vi ville fått alene. Vi forhandlet hver for oss, men var bisittere underveis ved behov. Vi lærte mye av hverandre, og ikke minst, vi ser at vi til sammen har stor kunnskap om lover, regler og forhandlingsteknikker siden vi alle har ulik erfaring og har fått informasjon av våre sekretariater, som igjen legger vekt på ulike ting. Dette gir oss en utrolig visdom og vilje til å fremme akademikerne som vi aldri ville greid å oppdrive helt alene.

Noen vil kanskje si at samarbeidet er en ulempe, at dette ikke gir arkitektene høyere lønn enn de andre. Men for mange kommuner kan ikke de ulike personene med ulike oppgaver settes opp mot hverandre, så i stedet for å holde hverandre nede, bruker vi faglige kvalifikasjoner som argument for å høyne vår lønn. Erfaringsvis, AFAG har ikke de beste lønningene, og har dermed veldig lite å tape.