Salat eller smeltedigel?
Overskriften denne gang er tjuvgods fra amerikansk samfunnsdebatt. I et forsøk på å tegne lettfattelige bilder av den unge nasjonens multikulturelle beskaffenhet anvendes ofte metaforene «salat» – hvor de ulike ingrediensene er godt blandet, men likevel gjenkjennbare – og «smeltedigel», der alle originale bestanddeler er smeltet sammen til et enhetlig produkt som senere kan støpes i ønsket form.
I disse to tilnærmingene til samfunnsforståelse ligger det naturligvis også solide porsjoner ideologi og politikk.
Det er fristende å overføre både salaten og smeltedigelen til debatten omkring Nasjonalmuseets planer om omorganisering (se side 4). Hva skal veie tyngst, «legeringen» nasjonalmuseet eller «salatbitene» kunst, arkitektur og design? Dette er en klassisk diskusjon som følger alle fusjoner; den nye organisasjonens behov for styring og merkevarebygging kommer fort i konflikt med de opprinnelige institusjonenes ønske om fortsatt identitet og innflytelse. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er intet unntak, og nå er striden først og fremst knyttet til forslaget om å fjerne fagseksjonene til fordel for en felles kunstfaglig avdeling.
Både Norske arkitekters landsforbund og styret i Stiftelsen Arkitekturmuseet mener dette vil «medføre en svekkelse av arkitekturfeltet innenfor museet og dets stilling i forhold til offentligheten» (NALs landsstyre, 15. november). Nasjonalmuseets arkitekturfaglige medarbeidere er få, og kan i en større, enhetlig avdeling fort bli marginalisert. Et annet argument – og kanskje det viktigste – for fortsatt seksjonering er arkitekturens særtrekk. «Bygging er nyttebasert, styrt av samfunnsmessige ønsker, av funksjonelle behov, teknologiske muligheter og økonomiske rammer som både i omfang og innretning er ulike og mer bundne enn for de fleste andre kunstarter,» skriver Ketil Moe, styreleder for Stiftelsen Arkitekturmuseet, i Aftenposten 12. november. Kunstfaglig innsikt og kompetanse er med andre ord ikke automatisk arkitekturfaglig innsikt og kompetanse – og vice versa.
Nasjonalmuseets ledelse er tilsatt for å realisere eiers, det vil si staten ved Kultur- og kirkedepartementet, målsettinger med det som vel er Norges hittil største museale eksperiment. Det erklærte målet med samorganiseringen av Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Museet for samtidskunst, Arkitekturmuseet og Riksutstillinger er «å skapa ei solid og slagkraftig organisatorisk plattform for den statlege museumsinnsatsen innanfor biletkunst, kunsthandverk, design og arkitektur» (KKDs hjemmesider). Utforming og implementering av denne organisatoriske plattformen ble klokelig overlatt til Nasjonalmuseet selv, i stedet for å insistere på en fastspikret (og antagelig lite hensiktsmessig) løsning i forkant.
Fenomenet Nasjonalmuseet for kunst (som er dets vedtektsfestede navn) innbyr altså til forsøksvirksomhet, med de muligheter for feilskjær det innebærer. Det er ikke unaturlig at en direktør med ansvar for en stor institusjon i støpeskjeen tyr til smeltedigelen. Men dersom prisen for en sammensmelting er tap av viktig kompetanse og undergraving av et fagområde museet har nasjonalansvar for, er det bedre å ta salat.
13. desember skal styret i Nasjonalmuseet ta stilling til omorganiseringsplanene. NAL har, etter møte med museets styre og direktør, fått anledning til å presentere sine synspunkt skriftlig for styret. La oss tro de både leser og lytter.
