Arkitektnytt

Rehabiliteringshjelp
10. mai ble det høytidelig åpnet en utstilling om Røros i Georgias hovedstad, Tbilisi. Åpningen ble foretatt av statssekretær Kjetil Skogrand fra norsk UD. Den norske kontingenten til stede var den norske ambassadør, 3–4 personer an­satt i UD og sivilarkitekt Sjur Helseth fra Riksantikvaren. Dessuten var vi en liten gruppe norske turister som hadde fått tips om arrangementet.

Utstillingen er kommet i stand etter et engasjement fra norsk side om hjelp til rehabilitering av Betlemi, en gammel bydel i Tbilisi. Tidligere byantikvar Hans Jacob Hansteen, sivilarkitekt Astrid Opsal og Sjur Helseth har deltatt i dette arbeidet. Fra georgisk side har arkitekter og andre fagfolk fra ICOMOS Georgia bidratt med stort engasjement.

En time før Røros var i fokus sentralt i Tbilisi, ble en annen utstilling åpnet i Betlemi, hvor den norske innsatsen har funnet sted. To små rom i et av de rehabiliterte husene var for anledningen gjort om til utstillingslokaler. På veggene var det festet gamle bilder av bebyggelsen i Betlemi, bilder av dagens forfall og av eksempler på rehabiliterte bygg. Fremmøtet var beskjedent, men statssekretær Skogrand og hans stab kastet også her glans over begiven­heten.

Etter denne seansen var det å haste ned til utstillingen «Bakgårdsbebyggelse i Røros». Det er en instruktiv utstilling, med plakater over metoder og utstyr i forbindelse med bevaring av gammelt trevirke, samt eksempler på vellykkede resultater.

Statssekretær Skogrand sa i sin tale at det er nettopp bygninger som uttrykker byers og steders egenart. Hus overtas av skiftende generasjoner, og står der som rammer for de liv som til forskjellige tider leves. Husene i Røros og i den gamle del av Tbilisi har det til felles at de skaper denne identiteten. Fjernes de gamle bygningene og erstattes av nye, vil de to byene bli alminnelige, uten det særpreg de nå har. Skogrand håpet at Røros kan stå som inspirasjon for det videre arbeid med fornyelse av Tbilisi. Han lovet at Norge fortsatt vil bidra hva gjelder videre rehabilitering.

Fra georgiansk side ble det takket for de midler og den innsatsen som norske myndigheter har stått for. Eksemplene fra Røros vil bli studert og videreført. Ikke minst er det mye å lære av de metodene som er benyttet når det gjelder kunsten å re­habilitere.

Skjønnhet i forfall
Når man går rundt i gamle Tbilisi, ser man et bygningsmessig forfall av dimensjoner. Husene har en gang vært vakre og staslige, bygget av teglstein, ofte i et artikulert og fint detaljert formspråk. Fra bygningskroppene stikker det frem karnapper eller overdekkede altaner i treverk, med vakre ornamenter. Gate opp og gate ned møter vi elendigheten: Altaner som er i ferd med å falle ned, murverk som er sprukket opp og ødelagt, tak som delvis er falt sammen. Rehabiliteringen av gamle Tbilisi er et sisyfosarbeid.

Men i motsetning til Sisyfos som aldri får ut­telling for sitt slit, har arbeidet med Tbilisi gitt resultater. Fornyelsen av husene i Betlemi er oppløftende skue. Men de er bare en dråpe i havet. Det er så mye å ta fatt i, så mye som må gjøres for å bringe denne en gang så vakre byen tilbake til sin fordums prakt.

Viktig inspirasjon
Det er veldig positivt at man fra norsk side har tatt et initiativ. Viktig å se at det gir resultater og at det etableres kontakter mellom fagmiljøene i de to land. Selv om utstillingen i Betlemi er beskjeden og vanskelig å finne frem til, gir den håp og entusiasme hos lokale ildsjeler.
Det man har oppnådd i Røros kan være en viktig inspirasjon. Det er en vakker og innsiktsfull utstilling. Likevel melder det seg en liten motforestilling: At man i et av verdens rikeste land har klart å ta vare på en unik gammel bebyggelse, kan i det fattige Georgia med så mange uløste oppgaver virke mot sin hensikt. I verste fall kan det, ved sammenlikning, understreke håpløsheten. Men fra norsk side er Røros-utstillingen ment som et viktig pedagogisk bidrag.

Gleden hos georgianerne over synet av de vakre plakatene, og de takknemlige uttalelser vi hørte, gjør forhåpentlig mine betenkeligheter til skamme. La oss håpe at utstillingen virkelig blir den inspirasjonen den er ment å være. I så fall er den et verdifullt løft for Tbilisi.