Nyheter
Rom for historien
Til nyhetsmagasin å være, handler Arkitektnytt svært mye om historie denne gang. Forsiden prydes av 100-årige Oscar Niemeyer, den siste av modernismens store helter. På tampen av et langt liv forteller han sin – og store deler av arkitekturen i det tjuende århundrets – historie (s. 6–8).
21. november 2007
Det har vært vaktbytte på Bergen Arkitektskole, og avgått rektor Svein Hatløy reflekterer over nærmere førti år med BAS (s. 12–13). Karin Magnussen har riktignok bare halve tiden bak seg som studieleder i NAL, men også hun har to tiår å oppsummere (s. 14). Og under overskriften «Romantikkens gjenkomst» (s. 16–18) venter et oppgjør med vante forestillinger om nettopp historien.
Men en langt større historisk – til og med arkitekturhistorisk – begivenhet enn Arkitektnytts historie-nummer er den kommende begivenhet på Bankplassen 3, Oslo, en gang i mars. Da åpner Arkitekturmuseet – eller Nasjonalmuseet Arkitektur, slik det offisielle navn lyder – sine nye lokaler, der kombinasjonen av Christian Heinrich Grosch' ombygde Norges Bank fra 1828 og Sverre Fehns nytegnede paviljong skaper et stykke arkitektur av internasjonale dimensjoner.
Bare bygningen i seg selv vil trekke publikum til museet. Da er det viktig at Arkitekturmuseets faglige innhold står til den storslåtte rammen. – Museet må bli både senter og samling, sier NALs president Jannike Hovland og styreleder i Stiftelsen Arkitekturmuseet, Ketil Moe, i brev til direktør Allis Helleland i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. De påpeker samspillet mellom de to funksjonene: «Samlingen utgjør et akademisk fokus, mens funksjonen som senter er avgjørende for museets gjennomslagskraft overfor det generelle publikum.» Hovland og Moe uttrykker uro over signaler om at brorparten av fagstaben for arkitektur ikke skal være til stede på Bankplassen, deres oppfatning er at faglig tilstedeværelse er en forutsetning for at museet ikke skal miste «helt nødvendig energi», ikke minst i sin formidlingskraft.
Det er ikke vanskelig å si seg enig i en slik betraktning, og det ville være usigelig sørgelig om vi alle ikke skulle ha arkitekturfaglige ambisjoner på vegne av Arkitekturmuseets framtidige virke. Dette er en av fagets viktigste institusjoner, der den spenner mellom forskning og formidling. Til alt hell er Kultur- og kirkeminister Trond Giske åpenbart klar til å satse på Arkitekturmuseet. I DNB Nor Eiendoms annonsebilag til Aftenposten 9. november sier han blant annet:
«Regjeringen satser på høy kvalitet både i arkitektur og design. Et eksempel er ombyggingen av Norges Bank-bygningen på Bankplassen 3 i Oslo. Bygningen skal disponeres av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, som vil formidle arkitektur og arkitekturhistorie i disse lokalene. Nasjonalmuseets budsjett styrkes i 2008 for blant annet å sikre driften av denne nye formidlingsenheten.»
Så la oss håpe historien ender godt. Denne epistel er i alle fall ved veis ende, og i samme stund blir også Arkitektnytts redaktør historie. Etter endt Triennale-engasjement er dette Arkitektnytt-nummer kun et gjestespill før jeg fra nyttår av slutter meg til den visstnok verneverdige art kommunalt ansatte arkitekter. Nitten år har gått siden Dag Rognlien ga en rykende fersk arkitekt med skrivekløe en gylden mulighet, og nitten utrolige, nesten uvirkelige, år har det vært for undertegnede – først som journalist, fra 1993 som redaktør. Takk for all tålmoldighet, for all oppmerksomhet som jeg har forlangt gjennom disse årene, uten lesere ville min og redaksjonens gjerning vært ørkesløs!
Men en langt større historisk – til og med arkitekturhistorisk – begivenhet enn Arkitektnytts historie-nummer er den kommende begivenhet på Bankplassen 3, Oslo, en gang i mars. Da åpner Arkitekturmuseet – eller Nasjonalmuseet Arkitektur, slik det offisielle navn lyder – sine nye lokaler, der kombinasjonen av Christian Heinrich Grosch' ombygde Norges Bank fra 1828 og Sverre Fehns nytegnede paviljong skaper et stykke arkitektur av internasjonale dimensjoner.
Bare bygningen i seg selv vil trekke publikum til museet. Da er det viktig at Arkitekturmuseets faglige innhold står til den storslåtte rammen. – Museet må bli både senter og samling, sier NALs president Jannike Hovland og styreleder i Stiftelsen Arkitekturmuseet, Ketil Moe, i brev til direktør Allis Helleland i Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design. De påpeker samspillet mellom de to funksjonene: «Samlingen utgjør et akademisk fokus, mens funksjonen som senter er avgjørende for museets gjennomslagskraft overfor det generelle publikum.» Hovland og Moe uttrykker uro over signaler om at brorparten av fagstaben for arkitektur ikke skal være til stede på Bankplassen, deres oppfatning er at faglig tilstedeværelse er en forutsetning for at museet ikke skal miste «helt nødvendig energi», ikke minst i sin formidlingskraft.
Det er ikke vanskelig å si seg enig i en slik betraktning, og det ville være usigelig sørgelig om vi alle ikke skulle ha arkitekturfaglige ambisjoner på vegne av Arkitekturmuseets framtidige virke. Dette er en av fagets viktigste institusjoner, der den spenner mellom forskning og formidling. Til alt hell er Kultur- og kirkeminister Trond Giske åpenbart klar til å satse på Arkitekturmuseet. I DNB Nor Eiendoms annonsebilag til Aftenposten 9. november sier han blant annet:
«Regjeringen satser på høy kvalitet både i arkitektur og design. Et eksempel er ombyggingen av Norges Bank-bygningen på Bankplassen 3 i Oslo. Bygningen skal disponeres av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, som vil formidle arkitektur og arkitekturhistorie i disse lokalene. Nasjonalmuseets budsjett styrkes i 2008 for blant annet å sikre driften av denne nye formidlingsenheten.»
Så la oss håpe historien ender godt. Denne epistel er i alle fall ved veis ende, og i samme stund blir også Arkitektnytts redaktør historie. Etter endt Triennale-engasjement er dette Arkitektnytt-nummer kun et gjestespill før jeg fra nyttår av slutter meg til den visstnok verneverdige art kommunalt ansatte arkitekter. Nitten år har gått siden Dag Rognlien ga en rykende fersk arkitekt med skrivekløe en gylden mulighet, og nitten utrolige, nesten uvirkelige, år har det vært for undertegnede – først som journalist, fra 1993 som redaktør. Takk for all tålmoldighet, for all oppmerksomhet som jeg har forlangt gjennom disse årene, uten lesere ville min og redaksjonens gjerning vært ørkesløs!