Arkitektnytt

– Hvordan er det å være arkitekt på Cuba? spurte jeg Roberto Caballero – visepresident i Unión Nacional de Architectos e Ingenieros. Foreningen har 17 000 medlemmer, ingeniører, arkitekter og landbrukskandidater. Blant disse er 4000 arkitekter.

Landet har hatt store økonomiske problemer etter Sovjetblokkens sammenbrudd. De etablerte internasjonale kontaktene og markedene ble borte, nye måtte bygges opp. Virkningene av den amerikanske handelsblokaden måtte omgås. Denne omstillingen har ført til en akutt mangel på investeringer i bygninger, bymiljøer og infrastrukturanlegg, og følgelig skapt problemer for våre kolleger. Likevel kan man ikke si at Cuba er fattig eller underutviklet. Utdanning, helsestell og sosiale ytelser er på et høyt nivå, men behovet for modernisering er stort. Standarden på boliger og forbruksvarer er mer tvilsom.

– Hvordan utdannes arkitekten?
– Det er fire arkitektskoler, skolen i Havana er eldst og mer enn 100 år. Utdanningen tar 5 1/2 år, inklusiv diplom. Deretter blir unge arkitekter sendt på turnus til ulike typer oppgaver forskjellige steder i landet. Etter to år kan de søke medlemskap i arkitektforeningen. Ca 40 prosent av alle arkitekter jobber i Havana.

– Hvordan er arbeidet organisert?
– De fleste jobber for lokale myndigheter, departementer eller planleggingsbyråer. 80 prosent gjør prosjekteringsarbeid, fem prosent driver med urbanisme. Resten driver i administrasjon, prosjektledelse eller på byggeplasser.

Private kontorer finnes ikke, arkitektene jobber i tverrfaglige planmiljøer med 3–500 medarbeidere. Av disse har rundt 60 prosent høyere utdanning. Hvert byrå er delt i studioer. Studioene ledes av en arkitekt som har 6–10 medarbeidere, halvparten er arkitekter, resten er ingeniører med ulike spesialfelt. Prosjektering skjer som regel på DAK – som AutoCad – men det er til en viss grad et problem at slike programmer er underlagt USAs handelsblokade.

– Hvordan fordeles oppdrag?
– Tidligere var byråene knyttet til en sektor (som helse) eller et geografisk område. Nå er de mer orientert mot allmennpraksis og konkurrerer seg imellom. Havana har 8–10 større byråer som konkurrerer om oppdrag over hele landet. Det er konkurranser i firmaene og mellom firmaene, men prosjektene evalueres ut ifra en helhetsbetraktning mer enn designløsninger.
Sannsynligvis vil dette endre seg de nærmeste åra. Antakelig blir byråene brutt ned i frittstående studioer organisert rundt faglig sterke personer med en individuell profil. Designkonkurranser er på offensiven og vil ventelig bli viktigere.

– Hva slags oppdrag finnes når økonomien er så begrenset?
– For tiden er det en mangel på interessante oppdrag. Budsjettene er stramme og tidsrammene tillater ikke mye kreativitet. Vi bruker mye tid på å diskutere med myndighetene. Regjeringen har ikke noe klart syn på arkitekturens rolle, og lider av en tendens til å undervurdere den lagsiktige betydningen av arkitektur og byplanlegging. De tror at fort og billig er et mål i seg selv, og har vansker med å ta inn over seg at vi skaper omgivelser for våre barn og barnebarn, sier Caballo.

– Vi lever av honorarer, dere får statsstøtte. Hvordan slår forskjellen på et godt eller dårlig drevet firma ut?
– Vi forhandler ikke kontrakter eller honorarer, men våre faglige og driftsmessige resultater har betydning for budsjetter og bevilgninger. Etter to–tre år med svake ytelser tørker for eksempel mulighetene for faglig utvikling eller datakjøp inn.

– Hvordan påvirker den svake ordresituasjonen de yngre arkitektene?
– Som sagt, myndighetene undervurderer arkitekturen, men neglisjerer den ikke. Utdanningen lider av at den ikke er oppdatert, spesielt ikke med hensyn til ny teknologi. Unge arkitekter er urolige. De vil gjøre noe, være noe, bli sett og satt pris på. Under de rådende forholdene er det et problem. Mange vil til utlandet for å jobbe, men da trengs visum og arbeidstillatelse fra utlandet. Vi må finne måter å belønne de unges talent og entusiasme.

– Er bevaring, byfornyelse og en bærekraftig utvikling et tema for dere?
– Ja, Cuba har noen av de eldste byene på den vestlige halvkule. Havana og Trinidad er om lag 500 år gamle byer. Cuba var knutepunktet i handelen mellom Spania og Latin-Amerika. Vi samarbeider med og får støtte fra Unesco og Docomomo. Bærekraftspørsmålet håndteres på to nivå. På bynivå fokuserer vi på støy og forurensning. Innen arkitekturen fokuseres det på turisme. Ikke for å skape falske bilder, men fordi turistutbyggingen ofte skjer i sårbare områder som lett kan skades, og i tillegg mangler infrastruktur. Vi må unngå negative virkninger av disse prosjektene, som er viktige fordi turisme er landets hovedinntektskilde.

Maten, musikken og de mange henvendelsene fra andre gjester på mottakelsen brakte oss etter hvert over på andre temaer der vi satt i kantina til arkitektforeningen, et av Havanas fremste bygg fra tiden med Art Deco.