Arkitektnytt

Hvem tar en risk? Arkitektene eller oppdragsgiver?
Og et grunnleggende spørsmål – hvorfor skal det være nødvendig å ta en risiko? Betyr det at man er i utakt med oppdragsgiver? At man er i utakt med samfunnet? At man kan gjøre seg spennende og interessant for arkitektpressen og gi dem nyheter?

En bror av min bestefar hette Poul Irgens. Han konstruerte i 1880 en bensinmotor han monterte i en båt og hadde samme år tegninger klare for en drosje. I 1883 presenterte han tegningene i et møte med utstillingskomiteen for en større utstilling i Christiania. Familiehistoriene forteller at komiteen lo av ham og ba ham ta med seg tegningene og gå.

Selv sier han i et intervju i Norsk Motorblad i 1920 at «det var i 1880 at automobilen stod ferdig teknisk sett, men den kom dessverre aldri lenger enn på papiret. Som De ser av tegningen, ligner den i store trekk de biler som senere kom i bruk. Jeg hadde dog satt sylindrene på tvers av vognens forpart, mens de moderne biler nu har sylindrene langs etter. Systemet, tanken, var dog den samme. Hadde jeg bare fått anledning til å føre min oppfinnelse ut i praksis, ville vi her i Norge hatt en automobil flere år før man ute i Europa tok bensinautomobilen i bruk». Han sier selv at «jeg dugde ikke til å reise agitasjon eller gjøre reklame. Å tigge meg frem, ville jeg ikke, så det hele falt bort».

Hvor sitter tanken om «risk» i denne sammenhengen? Hos komiteen som avviste forslaget, eller hos en oppfinner som ikke en gang tenkte han tok en risk, men var drevet frem av sine ferdigheters nysgjerrigheter?

Det fins nok av risker i dagens byggeri. Man kan søke seg til oversikter over byggeskader. De er mange. Hvem tar risk der? Eiendomsutviklerne som skal tjene seg sine skillinger? Eller de arkitekter og konsulenter som er med på kjøret? Og hvem er det som skal leve med riskene? De som skal ha et hjem, et næringsbygg og en arbeidsplass?

For meg er «risk» stadig et spill.
Da MIT ga Frank Gehry i oppdrag å tegne «The Ray and Maria Stata Center» til et honorar på 15 millioner dollar, så erfarte man i ettertid at oppdragsgiveren, like vel som arkitekten, har tatt en «risk». MIT har hittil brukt 1,5 millioner dollar for å utbedre skader, og i søksmål rettet mot Frank Gehry skriver MIT at han har «breached his duties by providing deficient design services and drawings». Hva som videre skjer, vet ingen nå. Men man vet fra andre steder hva som kan skje.

I 1986 bygget University of California i Irvine – etter tegninger av Frank Gehry – en engineering building. Den er nå revet pga. lekkasjer. Case Western Reserve University har en bygning for sin management school, tegnet av Frank Gehry. Den kostet det dobbelte av kostnadsoverslaget.
Tok verdens fremste teknologi-universietet, MIT, en «risk» da de engasjerte Frank Gehry? Tok Frank Gehry en «risk» da han tegnet dette bygget, og bygget i California – som så ble revet? Eller er man så revet med av sin «profil», av hva som forventes, at man må bruke skjeve vinkler, skrånende gulv, former satt sammen på bisarre vis – uansett om bygget lekker, slipper fra seg isklumper som blokkerer nødutganger (MIT) eller en vakker dag må rives?

«Risk» er dubiøst, men kan fungere som en hovedoverskrift for et seminar, en kongress og en konferanse. Det er noe tvilsomt luksuriøst og aristokratisk over begrepet.

Min grandonkel tok ingen risker. Han arbeidet ut fra sine innsikter og ferdigheter.
Hva er det som driver de egentlige risktakerne, de som ikke vet at de tar risker? De er engasjerte entusiaster, forblindet i sin iver og oppfinnerlyst, og går ikke på tvers av det som er mulig. Maskinen skal gå, bygget skal stå. Alt skal fungere. Men det er en forskjell på å få en maskin til å gå og en bygning til å stå. Maskinen må gå, ellers har den ikke bevist noe. Men det ser ikke ut til at bygningen nødvendigvis må stå. Den kan rives når det går som verst.

Risk som bevisst handling, er det en storartet gestus?
Bengt Nermann, svensk journalistprofessor – og mer enn dét, har skapt begrepet «Dramafabrikken» – det som blir «oppfunnet» i avisene. Dramatiske virkeligheter i spaltene, «oppfinnelser» med noen røtter i virkeligheten. Finnes det noe tilsvarende i vår arkitektverden? Der bygninger finnes i arkitekttidsskriftenes dramatiske verden og, naturligvis, i datamaskinenes virtuelle verden, der det aldri regner og intet fryser i stykker.

Et barndomsminne fra hjembyen: Fruen klaget på barna fordi de hang på gjerdet hennes. Hennes gjerde. Da kom det kontant fra en av de unge gløgge: «Om du e’ så redd for huset ditt, kjærring, så kajn du jo ta det med dæ ijn.» Det er som om man gjør seg noen tanker om noe av det som blir bygget i dag. Burde flere hus stått innendørs?

Vi skal være snille med kollegaer. Skal vi? Ungdomsboligene på Svartlamo'n/Reina vandrer verden rundt som fotografier. Har noen i det aller siste spurt noen om hvordan det er å bo der? Eller sett hvordan bygningene ser ut i dag?

Noe nytt skulle henge sammen med de eldre trebygningene – i menneskelig målestokk, bygget av «småfolk». Det har da kommet noe markskrikersk, ute av målestokk – nesten som en minivariant i tre av ubåtbunkersene, der de galvaniserte trappene bråker og man skal være smått ekshibisjonistisk for å våge å utøve kjærlighetsakten. Bygningen er i hvert fall, in sich selbst, ingen kjærlighetserklæring.

Hvor mange fordomsfrie gutter må man ha i dag for å bli hørt om keiserens nye klær?

Illustrasjon: Paul Irgens.