Arkitektnytt

Men en kjapp og spirituell debattleder, arkitekt MNAL Kjetil Trædal Thorsen fra Snøhetta AS, samlet trådene i sine spørsmål og utfordret innlederne til å sammenfatte sine synspunkter på hva ”risikokultur” innebar for hver enkelt aktør langs det internasjonale langbordet.

Arkitektnytt oppsummerer her de åtte foredragsholdernes kommentarer i alfabetisk rekkefølge.

Cecil Balmond, UK:
Bygningskonstruksjonenes risiko er forbundet med forandring, nye byggemåter hvor det ikke dreier seg om form for formens skyld, det handler om en annen type strukturer som vil bli forstått mer og mer, særlig på skolene og blant de unge. Og jeg tror ikke på universelle løsninger, de lokale forhold og betingelser får stadig større betydning.

Folk vil alltid ta risker i livet, men her i Skandinavia – kjent for ”clean design” og et kontrollert og enhetlig samfunnssystem – synes risikoen å være mindre påfallende i mine øyne.

Arkitektur er ikke kunst, men en praktisk yrkesutøvelse preget av kompromisser. Og kontrollerte land innrømmer ikke feil, derfor ser jeg en fare for at arkitekturen vingeklippes i overstyrte demokratier som Norge.

Gary Bates, Norge:
Risiko i kulturell forstand omfatter mer enn å ta estetiske sjanser, det sosiale aspektet er viktig. At operaen i Oslo åpner fjorden for folk er et slikt vågestykke. Og et annet problem forbundet med risk er byggherrens vilje, om han eller hun er seriøs nok.

Kanskje er konsensustenkningen i Norge for begrensende, og dristig samarbeid under markedsliberalismen blir spesielt vanskelig. For risiko forutsetter mer kunnskap og større ressurser enn dagens tilstander byr på.

Alexander Brodsky, Russland:
Om det er like farlig for meg å ta en risk i Russland i dag som for ti-tyve år siden? Jeg vet ikke, jeg kan bare si at jeg stadig blir eldre, og det er nå eller aldri for mitt vedkommende.

Kunst tåler ikke kompromisser, mens arkitekturen er full av dem. Personlig ville jeg foretrekke å være både arkitekt og klient. Men jeg håper at jeg i framtiden får anledning til å ta større sjanser i mitt arbeid enn hittil.

Ivar Frønes, Norge:
Den fundamentale utfordringen består i å forestille seg framtiden. Her er oljerikdommen en bremsekloss. Vi har 750 000 arbeidsdyktige mennesker uten jobb i Norge, kanskje kan innvandrerne bidra til at vi våger mer og blir mer skapende. Sosiale endringer påvirker vår tenkning. Velstanden får oss til å resonnere som ”aristokrater”.

Det norske sikkerhetsnettet tillater individuell risiko, men våre institusjoner avler en falsk trygghetsideologi. På arkitekturens områder blir det ofte mye ”kos”, mens by- og stedsplanlegging representerer en langt større grad av risikofare.

Hans Petter Moland, Norge:
Både OMA-skyskraperen i Beijing og Brodskys jordnære eksempler vekket følelser i meg som fikk meg til å tenke. Det handler om mot til å utforske, å risikere noe utenfor allfarvei. Folk er ikke rasjonelle men sensitive vesener.

Vi kommuniserer med hverandre. Mellommenneskelige forbindelser må redefineres; det ukjente i dag vil kunne bli forstått i morgen. Kina-høyhuset til OMA er nytt for meg, men jeg ”gjenkjenner” det likevel.

Som filmkunstner arbeider jeg kollektivt, i teamets dialektikk, samtidig som jeg må våge å kjempe for ”mine” ideer. Det er naturlig å søke trygghet og være kreativ i samspill med andre.

Matteo Poli, Italia:
Risiko er en luksus ikke alle kan tillate seg. I Norge virker det som om det å ta en risk er en ”hobby”, jeg tenker for eksempel på skihopping. Å ta sjanser krever bevissthet, man må foreta dristige valg med de konsekvenser det måtte før med seg.

Michael Rock, USA:
Det vi snakker om er kulturell risiko. I offentligheten er dette det motsatte av trygghet, og man får ingen applaus for slike sjansespill selv om du kan oppnå en viss anerkjennelse som ”trapesartist”.

Politikk og design i USA befinner seg i kaos, mens dere nordmenn eksisterer en sympatisk harmonisk situasjon og har det ganske bra etter min oppfatning.

Ellen van Loon, Nederland:
Risiko er ikke den motiverende faktor, men trangen til å lage noe nytt. Det er kjedelig å gjenta seg selv. Men kall ikke risk for luksus, for vi arkitekter bruker mye tid og penger på vårt arbeid, som riktignok kan gi oss glede når vi ser at folk opplever noe uvanlig i innovative bygninger og byrom.

Under arbeidet med et prosjekt i København erfarte jeg faren ved overdreven konsensus, der ulike interessegruppers tendens til å forflate arkitekturen vår var ubehagelig. For mange kompromisser reduserer ikke bare risikofaren, men de kan også true den arkitektoniske nyskapningen.