Arkitektnytt

Disse tankene synes å utgjøre ryggraden i kurator Gary Bates' opplegg for Oslo Triennale 2007, og kommer klart frem i dens to utstillinger: den nordiske studentutstillingen i AHO og hovedutstillingen i DogA.

– Norsk arkitektur har mer eller mindre stått stille etter den modernistiske gullalderen i mellomkrigstiden, sier Gary Bates til Arkitektnytt etter åpningen av triennalen i DogA.
Mens andre land har vært igjennom en rivende utvikling med for eksempel metabolisme, konstruktivisme, postmodernisme osv., mener han at norske arkitekter helt frem til i dag – i mangelen på konfrontasjoner og løpende debatt – har vært opphengt i en stadig mer inadekvat nasjonalromantikk og/eller en utvannet, falsk funksjonalisme.

En revisjon av det tyvende århundres norske arkitekturhistorie skal ikke drøftes her, den krever vel minst en egen kongress, men uansett virker Bates klar på at det nå er nødvendig å rive seg løs fra diskusjonen om stygt og pent, i alle fall for en stund; form/objekt-problematikken må hvile.

Urban without Urbanity  
Nordiske studenters utstilling
(AHO 27.9.–12.10.07)
Ikke nye formeksperimenter – men alternative, innovative strategier og metoder og modeller samt «nye fortellinger/fremstillinger (narratives) om/av urbanitet» var de uttalte mål for arkitektskolenes studier av nå-eksisterende bylandskap med henblikk på (mangel på) urban identitet og kulturell planlegning.

Syv nordiske arkitektskoler (men ikke NTNU! Hvorfor?) deltok.
Spesielt imponerende er den bredde og tyngde som preger de i alt 13 enkeltarbeidene fra Arkitektskolen i Aarhus. Her har de fleste studentene tatt utgangspunkt i den gamle byens forstad Tilst. For hundre år siden fantes det her bare jordbruk og to bondelandsbyer. I seksti-sytti-årene kom den suburbane havebyen med tepper av tett/lav boligbebyggelse, og deretter de store, introverte varehusene som suger folk til seg fra en hel region.

Hvordan gi denne amorfe bebyggelsen et ansikt? Og urbanitet og liv?
Forslagene viser flere forskjellige strategier, som rask utbygging av nye, heldekkende fotgjengernettverk, Kevin Lynch-inspirert restrukturering av stedet med innføring av helt nye kommunikasjonsårer i pakt med stedets arkeologiske spor og utviskede strukturer, utnyttelse av bilkulturen og de enorme, asfalterte parkeringsarealene til scener for pulserende liv inspirert av von Triers Dogville, oppblanding av varehusenes salgsarealer med steder for kulturelle aktiviteter (Public shopping), overbygging av hele varehus-stripen med et grønt landskap for rekreasjon (200 % Tilst), og bygging av multifunksjonelle superurbane megastrukturer. Andre ser en redning i økologi med organiske vekster som vekkende stimulans for det siviliserte menneskets sovende sanser. Slående «tilbake til naturen»-filosofisk er «Fieldfeeling», et forslag om å tenke naturen (i form av plantekulturer) som noe som har forrang fremfor det bygde, motsatt sekstitallstankegangen om det bygde som forbruker natur. Noen har også studert de positive mulighetene som ennå ligger i byens gamle «Fingerplan» fra førtitallet, for å forbinde «landscape» og «urbscape» med «recreation islands» som for eksempel «farmscape», «birdscape» og «viewscape».

Også studentene ved Lunds Universitet har studert moderne utflytende boligstrukturer, og forslagene spenner fra å presse sentrumsfunksjoner ut i periferien til det å utplassere «screaming machines» på steder hvor det passer å skrike ut sin lede, eller hvor det også kan råde stillhet.

Studiene av suburbanitet gjort ved Tampere University of Technology, er elegant presentert som fire-fem forskjellige tråder gjennom en problemvev i jakten på en matrise for forskjellige typer og grader av urbanitet.

Bergen Arkitekt Skole (sic! Et dikt?) har gjen-nom filming levd seg inn i øya Sotras historie og natur fra før og etter oljen, fra før og etter den voldsomme boligutbyggingen, og fester seg ved de forlatte, gamle bedehusene: Kanskje de kan være krystallisasjonskjerner for et nygammelt kollektivt liv?

Både Kungliga Tekniska högskolan i Stockholm og Kunstakademiets Arkitektskole, København, har tenkt litt tradisjonelt formalt. Begge presenterer fine designløsninger for bydeler med fristende utbyggingspotensialer, henholdsvis på Södermalm og Nordhavn.

Studenter ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (fremdeles med forkortelsen AHO) presenterer sitt Koolhaas-inspirerte nåtidsbilde av «Delirious Oslo» som gitt ny-urbanitet: en by med et sentrum som strekker seg ut i mange retninger, som for eksempel til Tusenfryd, Danskebåten, IKEA, Marka osv. De påstår at Oslo indre by er «statisk» og «ferdig», nå sist med sitt Vestbaneprosjekt og sin Opera, og at dynamikken (?) og den utvidede urbanitet må søkes i the fringes. Særlig frembyr kombinasjonen Gardermoen/Jessheim seg som et sted med uante muligheter, noe som er illustrert med en lineærstruktur med et mylder av gamle og nye funksjoner fra syd­enden av flyplassen og inn til det gamle tettstedet.

Den fantastiske kavalkaden av nordiske studentarbeider (koordinert av den NTNU-utdannede AHO-læreren Mirza Mujezinovic) gir et rikt bilde av hva de aktuelle konkrete arkitekturscenene rundt om i Norden frembyr av faglige muligheter og utfordringer (som i København og Stockholm), samt ting å gremme seg over, men samtidig bli ansporet av til å unnfange ideer og konsepter (som i Århus og Lund).

Indirekte antyder utstillingen muligens også noe av de enkelte skolenes særpreg og karakter. I alle fall blir det spennende å se den videre utviklingen av det nordiske arkitektskolesamarbeidet som her er startet opp.

Culture of Risk
Triennalens hovedutstilling
(DogA 27.9.–17.11.07)
Også hovedutstillingen har som hovedmål å angripe premissene for en fremtidens arkitektur.
Derfor innledes den med et utvalg av de ovennevnte studentarbeidene fra Urban Without Urbanity: Learning from Dogville (av Jacob Steen Christensen), Public shopping (Jan Yoshiyuki Tanaka), Egå planting (Ida Marie Lebech Jørgensen) og Field feeling – Agriculture as experience (Cornelia Steirer), alle disse fire prosjektene fra Århus, samt Screaming Machine (Jenny Grettve, Lund) og Delirious Oslo (Sandra Kock, Trine Kvaal Leren og Helene Pettersen, AHO).

Kystmennesket
Deretter kommer en serie med tanker og idéer fra «RISK ARCHITECTS»: syv forskjellige grupper av både unge og mer etablerte arkitekter:
Fantastic Norway (Erlend Blakstad Haffner, Håkon Matre Aasarød, Håvard Arnhoff og Per Kartvedt) utforsker i Off-Sure mulighetene langs Norges ­        25 148 km lange strandlinje, og bruker flaskeposten som symbol for spenningen mellom land og hav, mens flytende hus på fjorden kanskje skal uttrykke det flyktig/dynamiske ved kystkulturen? De undrer seg over hvorfor «kystmenneskets dristige forhold til havet» er blitt ignorert i norsk arkitekturhistorie (kfr. også Røyne Kyllingstads gamle innvendinger mot Christian Norberg-Schulz' ensidige opptatthet av skogmennesket).

Turisme
Norway in Costa del Sol er en analyse laget av AMID (cero9) (Cristina Diaz, Efrén García, Jorge Saz Semolino, Paula Ferruz, Javier Casado og Marta Alonso) av utviklingen innen spansk turist- og byggenæring, både generelt og med henblikk på nordmennenes ironiske rolle i landet. Det virker som om spanjolene er avmektige overfor den ødeleggelse av store naturområder som turismen fører med seg, enn si den mangel på integrasjon som preger de fremmede, inklusive nordmennene. Hvis da ikke en forandring tvinger seg frem automatisk: Landet er i ferd med å bygges ned, ørkendannelsene brer seg, arealbruken må reduseres, sterkere konsentrasjon må til, forslagsvis i form av «knots», pueblos.

Problemer og muligheter for turismen i Norge illustreres i Mountain Architecture, en fabulering av Jarmund/Vigsnæs AS Arkitekter MNAL (Alessandra Kosberg, Håkon Vigsnæs, Einar Jarmund, Katrine Skavlan og Claes Heske Ekornås). Som et alternativ til den pågående utbygging av lier og fjellvidder med tepper av utallige, pseudoromantiske hytter, foreslår de megastrukturer for tusenvis av mennesker, eksempelvis i en form à la enorm snøskavl eller isbrearm oppetter en av Rondene.

Forbrukerkultur
Et muntert – kanskje noen vil si sorgmuntert – innslag er tanken om å utbygge og reservere Svinesund-området for World's Heritage List som et minne om Den Norske Livsstilen, den umettelige forbrukerkultur, som man i år 2009 skal ha valgt å forlate etter å ha forært hele det norske oljefondet til verdenssamfunnets redning fra en truende naturkatastrofe (ved total eliminering av CO2-utslippene, som kostet akkurat så mye, eller så lite). Bak denne burleske fantasering står Cross Borders Inter-Faces: Code: Arkitektur AS (Bjarne Ringstad, Eivind Nygaard, Gaute Stensrud, Halvor W. Ellefsen, Henning Kaland, Jeremy Richey, Julian Lynghjem, Karen Marie Ilstad, Kiki Brinch Skaara, Magnus Bratfoss, Marte Danbolt, Ole Henrik Einejord, Silje Kolltveit og Tone Dullerud).

Forbrukerkulturen får seg en omgang også i Operation Haparanda. Her foreslår bad-architects.network (Anders Melsom, Kathrine Nyhus, Pawel Druciarek, Ursula Faix og Paul Burgstaller) ironisk/sarkastisk at den nye kulturelle identiteten som skapes i og med IKEA i Haparanda-Tornio-området, skal utvides til en Barents Debris, en flatpakkekultur med bruddstykker av ting og søppel spredt gjennom svevende slangebuktninger utover hele nordkalotten – i kombinasjon med en snuing bottom-up av Maslows behovspyramide!

Nye utopier
Utopia XXI eller City of inverted values av Malarchitecture (Mirza Mujezinovic og Tim Prins) er et billedlyrisk, drømmeaktig farvel til den nåværende byen som har «alt» og som er et «ferdig» kapittel (NB: Mujezinovic har også vært lærer for studentene som laget Delirious Oslo, se ovenfor). Byen oppløses i et flimmer av speilvendte fragmenter i jakten på nye utopier.
Endelig er Gardermoen Transfer av gruppen Utside (Guttorm Ruud, Espen Aukrust Hauglin, Petter Kveseth) en utforskning av det å trekke den totale infrastrukturen ut i sin ytterste konsekvens både som form og funksjon.

Stort og risky
I avdelingen «TOP TEN ENGINEERING PROJECTS», som utgjør den mest prangende delen av hovedutstillingen, er meningen at man skal bli inspirert og beveget til å tenke stort og risky ved å imponeres av prosjekter som den gigantiske Troll A-plattformen, det resolutte og brutale inngrep i gamle Kristiania for det storslåtte Oslo rådhus (i sin tid dog også kalt monumentet over det norske mindreverdighetskompleks), Snøhvit-anlegget på lekter fra Spania til Melkøya i Nord-Norge, Bywind offshore vindkraftverk, båten Ulstein X-bow, Lærdalstunnelen (verdens lengste), den smekre og elegante Vesterelven gangbro, Alta kraftverk, Sea Launch maritime oppskytingssystem (hvor Aker ASA var med) og den nye Holmenkollbakken.

Rite de passage?
I DogA skjer inngangen til utstillingen gjennom en bekmørk lydsluse med musikk og filmgrafikk (Concepts of Listening) ved Henrik Hellstenius og Ignas Krunglevicus. Inne i den 500 kvm store hallen har et stort team av ingeniører og grafiske designere fulgt opp utstillingsarkitektene Ghilardi+Hellsten Arkitekters plan, som utnytter hele rommet på en vakker og sterk måte. Lerretene er strukket 6–7 m opp mot himlingen. TOP TEN-prosjektene er greitt og anskuelig presentert, men hver enkelt RISK ARCHITECT krever et konsentrert studium av både tekster, bilder, filmer og modeller.

Både ja og tja
Innfrir utstillingene kuratorens intensjoner? Både ja og tja.
Vi imponeres av kraften i TOP TEN-prosjektene og motet og risk-viljen som ligger bak. Men det er vel mer enn kraft som må til i tiden fremover?

URBAN-studentene og RISK-arkitektene påviser riktig nok aktuelle problemer som er helt grunnleggende for samfunnet og arkitekturens videre utvikling, men de unnfangede konseptene kunne og burde kanskje vært noe klarere og mer uttrykksfulle.