Revitalisering av gamle havnefronter
Den danske etnologen Nicolai Carlberg deler sine perspektiver om hva som skaper mangfold og offentlig tilgjengelighet.
Motstridende interesser i revitaliserte havneområder:
* næringslokaler vil ha estetisk pen og rolig utsikt
* boliger skal gjerne ha det beste både fra storbybolig og hagebolig: nærhet til storbylivets gleder, men likevel litt på avstand, med natur, stillhet og forventning om å nyte sjøen privat
* besøkende vil være fremmede blant fremmede, invitert til opphold i offentlig rom
Kilde: Nicolai Carlberg, etnolog
Kriterier for mangfold og offentlig tilgjengelighet:
* tydelige markeringer/grenser mellom offentlige og private soner
* ikke-enhetlig estetikk
* «magneter», aktiviteter som gir folk grunn til å komme dit
Kilde: Nicolai Carlberg, etnolog
Fokuset på kulturelle og sosiale aspekter ved byutvikling øker. I Danmark øker myndighetene kravene til tverrfaglig samarbeid for bl.a. å sikre innovasjon og mangfold i byutvikling. Kommuner bruker samfunnsvitere i både i utredningsarbeid i forkant av prosjekter og som prosesskonsulenter. Der er det også stadig oftere et krav til tverrfaglighet i arkitektkonkurranser, og det er blitt vanligere for arkitektkontorer både å ansette samfunnsvitere og å leie dem inn som konsulenter. Etnologer, sosiologer, samfunnsgeografer og sosialantropologer brukes av utbyggere og arkitektkontorer både som fagkonsulenter og i kreative prosesser.
Nicolai Carlberg er utdannet etnolog og har forsket på byplanlegging og byutvikling i en årrekke. I 2005 ga han sammen med Søren Møller Christensen ut boka Byliv og Havnefront som analyserer utviklingen av gamle havner til byområder sett fra et etnologisk perpektiv. I dag er han partner i rådgivnings- og analysefirmaet Hausenberg i København, som arbeider med byutvikling, planlegging og arkitektur med særlig fokus på kulturelle og sosiale aspekter.
Motstridende interesser
«Ved revitalisering av funksjonstømte havneområder brukes vår kompetanse som redskap for å arbeide med de forskjellige interessegruppene utviklere, borgergrupper, beboere og kommune,» forteller Nicolai Carlberg. Interessene er ofte motstridende. Kontorer vil ha en pen utsikt, det skal være rolig og estetisk «pent.« Boliger skal gjerne forene to klassiske idealer: storbyboligen og hageboligen. Beboerne har ofte forventninger om å kunne bruke omgivelsene som egen hage, og betaler mye for herlighetsverdien av nærheten til vannet. De ønsker seg den stille oasen samtidig som de vil ha storbylivet like ved. Dette er et legitimt ønske, men problemet oppstår idet de også eier den offentlige promenaden utenfor døren. Når offentlige rom er eid av private, følger det med eierskapet en mulighet for å innrette rommet på egne premisser, og det blir ofte formgitt slik at det virker ekskluderende for andre. Kommunene må være i forkant og stille krav til utforming og programmering hvis de vil sikre velfungerende rom. Hvis de ikke gjør det, viser all erfaring at grunneierne privatiserer det offentlige rom, mens besøkende ønsker seg opplevelsen av å være fremmede blant fremmede, på offentlig sted. Det blir dermed viktig å få de ulike interessentene på banen tidlig i prosessen, for å få finne felles visjoner og formulere disse til krav som kan tolkes til form av arkitekter,» sier Carlberg.
Kriterier for mangfold
Ønsket om en «mangfoldig by» er ofte uttrykt i forbindelse med utvikling av nye byområder. Men hva slags fysiske omgivelser er det som gir dette mangfoldet? «Her kan samfunnsvitere som oss bidra,» sier Carlberg. I vårt arbeid med revitalisering av havneområder har vi utviklet noen viktige kriterier for mangfold og offentlig tilgjengelighet. Det første er det vi kaller «magneter». Det må være noe som trekker folk til stedet. Disse bør være varierte for å tiltrekke forskjellige grupper mennesker, det kan ikke forventes lik aktivitet over det hele. Dette er særlig viktig i nye bydeler. Ulike magneter ved sjøen kan være park ned til vannet, badebro, sportsarena, restaurant, bibliotek og så videre. Det viktige er at man lever seg inn i at ulike mennesker har ulike ønsker. «Magnetene» må være flere, og de må være forskjellige. Det er også viktig at estetikken ikke er for enhetlig, av samme grunn. Estetikk kan virke eksluderende hvis den er for striglet, for eksempel. En enhetlig estetikk kan bidra til følelsen av at det er en bestemt type mennesker som hører hjemme i et område, og andre ikke. Videre fant vi at usikkerhet om hva som er offentlige og private soner gjør at besøkende trekker seg unna. Forhandling om grenser mellom besøkende og beboere oppstår for eksempel når boliger har vinduer helt ned til bakkenivå, og det ikke er noen fysisk markering av hva som er privat, halvprivat eller offentlig sone utenfor boligen. På Christiansbro i København kan man oppleve at de som står innenfor vinduet i en bolig vinker til de utenfor for å markere at de besøkende er innenfor intimsonen. Når det er rom for slike misforståelser, blir det ubehagelig for begge parter, og potensialet for slike situasjoner kan reduseres med markerte grenser mellom grader av offentlighet, for eksempel ved valg av materialer.” Her trekker han frem Västra Hamnen i Malmö som et godt eksempel, og det skal vi komme tilbake til senere i artikkelen.
Eksempelet Christiansbro
I Byliv og Havnefront viste Carlberg og Møller Christensen hvordan det som var regulert som offentlig havnepromenade utenfor boligene på Christiansbro, stadig var folketomt. «En nabo fra et område like ved fortalte oss at hun følte hun ikke hadde noe på den promenaden å gjøre. Hun fortalte oss at de gjerne ville brukt området dersom det for eksempel hadde trapper ned til vannet eller et sted for barna å leke. Men de føler seg ikke velkommen der,» sier Carlberg.
En boligeier opplevde det annerledes: «Jeg synes det er – vi synes faktisk – det så pent!! Våre omgivelser her inne er er pene og gedigne. Også det at de velger materialer til belegninger (...) og nå kan vi se at brostenene jo skal fortsette hele veien rundt. Dét er pent!»
Senere er det blitt satt opp benker på Christiansbro. Carlberg mener at dette ikke er nok til å skape en atomosfære av offentlighet. Han mener at disse benkene, som er dyre designerbenker uten ryggstø, bidrar til områdets enhetlige estetikk og ikke inviterer til opphold.
Replikk fra Oslo-arkitekt
Oslo-arkitekt Christian Falch Kjellsen i Acona Technopole er positiv til bruk av samfunnsvitere i prosessen med å utvikle for eksempel havneområder. Han deltok som akademisk partner for Oslo Kommune i det EU-finansierte forskningsprosjektet «Waterfront Communities Projects» og skriver nå om havneområder og byområder i en lærebok i regi av den samme forskningsledelsen. Han er enig med Nicolai Carlberg i at det er viktig at balanseringen mellom offentlige og private soner tas opp tidlig i prosessen og sier at dette først og fremst er et spørsmål om regulering og tetthet. «Et byrom kan ikke være 100 prosent trygt, offentlig og privat samtidig,» sier Falch Kjellsen. «Hvis man prøver å få til det, vil man bare ende opp med dårlige kompromisser. Har sikkerhet noe i byen å gjøre i det hele tatt?» spør han og viser til hvordan kontorbygninger i New York for eksempel ikke har noen «rolig utsikt». Han mener havnebyidealene fort kan bli en karikatur av havebyidealene. «Et urbant ideal om gode og klare grenser mellom offentlig og privat er avhengig av stor tetthet. Langs fjorden i Oslo er det for eksempel ikke noe marked som kan holde liv i en lang stripe med bare kaffebarer. Man kan godt ha et dødt boligkvartal så lenge det er liv ved siden av. Det er idet man har tre døde boligkvartaler ved siden av hverandre at det blir et problem. Variasjon i urban intensitet, program og funksjon fører til at grensene gir seg selv,» mener Kjellsen. Nicolai Carlberg er ikke overbevist: «Mitt poeng er at det ikke bare handler om variert program. Eierskap og detaljene i formgivninger er minst like avgjørende for om man føler seg velkomen og hjemme et sted».
Solsiden - simulert offentlighet
Vi ber Christian Falch Kjellsen kommentere fotografier fra området rundt Vital-bygget på Nedre Elvehavn i Trondheim. Bildene viser to ulike reguleringssoner: «offentlig trafikkområde med underfunksjon kai» (til venstre) og «offentlig trafikkområde med underområde gang- og sykkelvei» (høyre). «Her ser vi at privatmarkører som pullerter sammen med usikkerhet om grenser fører til at folk ikke bruker arealene slik de ellers kunne gjort,» sier Falch Kjellsen. «Det første er sikkert godt ment med tanke på et overordnet grep om tilgjengelighet. Dessverre er det ikke fulgt opp i detaljprosjektet, verken fra utbygger eller kommunens saksbehandler. Det andre er et typisk eksempel på privatisering av et stykke areal man for enkelhets skyld bare fylte med grå farge og kalte offentlig trafikkområde. Det er med andre ord bare regulert, ikke tenkt.»
«Magneter», mangfold og klare grenser
Vi trenger eksempler på offentlige rom som fungerer. Nicolai Carlberg trakk frem «Bo01» på Västra Hamnen i Malmö. «Hvis vi sammenlikner bildet av promenaden i Västra Hamnen med promenaden i Christiansbro, ser vi tydelig at Västra Hamnen har en helt annen markering av grenser mellom offentlig og privat,» sier Carlberg. «I Malmö har man trodd på at et godt offentlig rom er forutsetningen for å få en bydel med liv og mangfold. Det er modig å si nei til den kortsiktige økonomiske gevinsten ved å selge arealene helt ut til vannet og i stedet anlegge offentlige rom av høy kvalitet. Men på lang sikt er det avgjørende for at bydelen oppleves som et spennende sted, som skiller Malmö fra konkurrerende byer.»
Carlberg forklarer hva vi ser på bildene av Västra Hamnen: «Her er det ikke bare en 8 meter bred promenade. Det er god plass, og det gir rom for ulike soner. Ulik materialbruk gir ulike stemninger og markerer rom for ulike aktiviteter. For eksemplel signaliserer brolegging promenade. Bløte materialer som tre og gress markerer oppholdssoner og inviterer til at man kan sette seg ned.» Carlberg var selv nylig i Malmö og besøkte området, og han beskriver opplevelsen av mangfold slik: «Man kan se pene par i seilertøy spasere på steinpromenaden. Trappetrinnene i tre inviterer til opphold, og der kan man for eksempel se unge par med medbragt pizza. På de små øyene ute i vannet finner du de kule gutta som slår salto og viser seg frem, og barn som bader.
Innvandrerfamilier griller på plenene. Gamle damer sitter i de store hagene og ser på blomster. I motsetning til Christiansbro er dette et heterogent område med rom for ulike aktiviteter, det har ulike «magneter». De som bor på Västra Hamnen har også sine klart definerte hel- og halv-private soner bak, mellom og foran husene, som gjør at man unngår forhandling om grenser. Det er mye å lære av Västra hamnen, også der offentlige rom er privateid,» fremholder Carlberg. «Da kreves det ekstra stor oppmerksomhet fra formgiveres og planleggeres side.
