Arkitektnytt

August 2009 er ikke langt unna, og mange av bygningene under prosjektering vil nødvendigvis bli byggemeldt under revidert forskrift. Dette finner sted i en situasjon hvor det hersker uklarhet om en rekke forhold i TEK, hvor underlagsmateriale som gode veiledere er fraværende, hvor sentrale komponenter som beregningsprogram ikke er ferdigstillet, og hvor man kan stille spørsmål ved om innholdet i TEK lever opp til de overordnede målsettinger om redusert energi- og ressursbruk og byggebransjens del-ansvar for reduserte CO2-utslipp som et viktig bidrag til løsning av de globale klimaproblemene.

Konsekvensene av disse forhold kan bli svært alvorlige: Holdningsbølgen med stor tilslutning fra brede lag av folket og festtaler fra politisk hold skyller forbi byggebransjen og utbyggere, troverdigheten til regelverket blir pulverisert og praksis for prosjektering og dokumentasjon blir preget av omgåelse av intensjoner og regelverk. Ikke ulikt det som skjedde etter forrige revisjon i 1997.

Revisjonen av teknisk forskrift var på mange måter ideell, og intensjonene inkluderte reduksjon av energibruk for alle bygningstyper, bidrag til løsning av klimautfordringene og forenklet saksbehandling.

Logikken bak grepene som ble tatt er heller ikke vanskelig å forstå, men uroen er der fortsatt.
Er det fornuftig å legge seg på en statistisk, teoretisk beregning av bygningers energibehov, fjernet fra stedlige forhold som lokalklima, stedlige energiressurser og stedlig byggetradisjon og erfaringer?

Resultatet er en virtuell energiberegning som ikke avspeiler reell energibruk, og som er fjernt fra de lokale forutsetninger og muligheter vi burde ha som utgangspunkt.

Rett nok skjer en overveiende del av nybygg og ombygginger i østlandsområdet, men behovene, realitetene og tomtene er spredt over det ganske land. En slik situasjon lukter det fremmedgjøring av.

En av forskriftens mest omfattende og miljørettede deler er kravet om at minst 40 prosent av energibruken i bygninger skal komme fra ikke-fossile kilder eller være basert på elektrisitet. På dette feltet står bransjene på rimelig bar bakke. Kompetansen hos de prosjekterende er på dette feltet nærmest fraværende, de færreste byggherrer, inklusive de store offentlige byggherrene, er lite innstilt på løsninger som de betrakter som usikre eller økonomisk ugunstige. Når da forskriften åpner for avlat på dette feltet gjennom dokumentasjon av lav lønnsomhet i tiltakene, skal det ikke så mye fantasi til for å forstå at her blir det mye bruk av økonom-tjenester og tilsvarende lite utnyttelse av fornybare energikilder. Nok en spiker i kista for høyverdige miljøambisjoner knyttet til bygninger?

Hva skal man gjøre i en slik situasjon?
Deler av bransjen er i ferd med å ta ansvar gjennom målsettinger som går utover tekniske forskrifter, utarbeidelsen av relevant veiledningsmateriell og avklaringer av konsekvensene av innholdet i Ny TEK. Men dette er ikke nok for å nærme seg behovet og målsettingene. Det holder ikke å vedta en forskrift og tro at verden endrer seg med dette. Ny TEK kan bli en flopp, og en god mulighet er gått fra oss.

I et av verdens rikeste land burde vi ha fått til noe bedre i bestrebelsene på å redusere belastningen på omgivelsene.