Nyheter
Rett og plikt
Det blir mye moralmas denne gang, om lov og rett og alminnelig folkeskikk. Vi skal snakke om opphavsrett og kreditering.
30. oktober 2006
Det er et stadig tilbakevendende problem, arkitekters arbeider presenteres i ulike sammenhenger uten at opphavsmann navngis – noe som er brudd på åndsverkloven, som definerer «bygningskunst, så vel tegninger og modeller som selve byggverket» (§ 1, pkt 9) som åndsverk.
Men én ting er lovens bokstav, noe annet er presedens og den alminnelige rettsfølelse. I lovens § 3 heter det: «Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier (min uthevelse), så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for almenheten.» Og god skikk er et relativt begrep, avhengig av hva som oppfattes som standard, i bransjen så vel som i samfunnet for øvrig. Av dette kan vi utlede to strategier:
• Sørg for å kreve navngivelse ved enhver publisering og offentliggjøring. Jo flere som framholder retten til å bli navngitt, jo større sjanse er det for at dette blir oppfattet som vanlig og i tråd med god skikk. Gjennom å forfølge dine egne rettigheter, bidrar du til å styrke arkitekters rettslige vern generelt.
• Sørg for at du selv overholder navngivelsesplikten. Ved å være påpasselig med å kreditere andre som har vært delaktige i prosjekter, heves bransjens egen norm. I tillegg til å bedre det generelle rettsvern er det snakk om god, gammeldags folkeskikk – æres den som æres bør, være seg arkitekt, interiørarkitekt eller land-skapsarkitekt.
Da nærmer moralprekenen seg slutten, vi kan oppsummere disse betraktninger med Immanuel Kant og det kategoriske imperativ (kilde Caplex): «Du skal handle slik at prinsippet for din handling kan gjøres til en allmenngyldig lov.» Eller mer populært: Handle slik du vil alle andre skal handle. Ingen dum ting, egentlig, gjennom å sikre andres interesser, styrker vi våre egne i det lange løp.
Men én ting er lovens bokstav, noe annet er presedens og den alminnelige rettsfølelse. I lovens § 3 heter det: «Opphavsmannen har krav på å bli navngitt slik som god skikk tilsier (min uthevelse), så vel på eksemplar av åndsverket som når det gjøres tilgjengelig for almenheten.» Og god skikk er et relativt begrep, avhengig av hva som oppfattes som standard, i bransjen så vel som i samfunnet for øvrig. Av dette kan vi utlede to strategier:
• Sørg for å kreve navngivelse ved enhver publisering og offentliggjøring. Jo flere som framholder retten til å bli navngitt, jo større sjanse er det for at dette blir oppfattet som vanlig og i tråd med god skikk. Gjennom å forfølge dine egne rettigheter, bidrar du til å styrke arkitekters rettslige vern generelt.
• Sørg for at du selv overholder navngivelsesplikten. Ved å være påpasselig med å kreditere andre som har vært delaktige i prosjekter, heves bransjens egen norm. I tillegg til å bedre det generelle rettsvern er det snakk om god, gammeldags folkeskikk – æres den som æres bør, være seg arkitekt, interiørarkitekt eller land-skapsarkitekt.
Da nærmer moralprekenen seg slutten, vi kan oppsummere disse betraktninger med Immanuel Kant og det kategoriske imperativ (kilde Caplex): «Du skal handle slik at prinsippet for din handling kan gjøres til en allmenngyldig lov.» Eller mer populært: Handle slik du vil alle andre skal handle. Ingen dum ting, egentlig, gjennom å sikre andres interesser, styrker vi våre egne i det lange løp.