Arkitektnytt

Han satte grønn agenda. Det er mye positivt å si om vår nye byminister Bård Vegar Solhjell og hans engasjement for en bedre hovedstad. Og mye positivt ble da også sagt. I det store og hele var det en rørende konsensus mellom de ulike aktørene som inntok scenen. Og for så vidt antydning til hallelujastemning i salen også.

Jubelen skyldes følgende, etter hvert velkjente punkter: Det er på høy tid at en rikspolitiker tar grep om byutvikling. Oslo skal bli tettere, grønnere og triveligere. Kollektivtilbudet må bygges ut; innad i byen og ut til byene rundt. Det skal arbeides lokalt og regionalt på en gang. Ellen de Vibe tenker innenfor boksen. Peter Butenschøn tenker utenfor. Men i det store og hele pekte de på de samme fenomenene.

Selv OBOS snakker om å skape verdier for oldebarna, om samfunnsansvar og miljø. De påpeker, fortsatt i tråd med de øvrige fagfolkenes syn, at mye bra har vært gjort de seneste årene, men at det er nok å ta tak i fremover også. Og alle er mer eller mindre enige om hva som bør gjøres. Og det er bra. Kanskje så bra at det på dette tidspunktet, i et slikt forum, ikke er noe poeng i å spørre om nøyaktig hvordan.

For nøyaktig hvordan skal man, innenfor den rådene norske samfunnsorden, «ta et stort grep» slik Butenschøn foreslår? Han mener at tiden er moden for å slutte å lappe litt her og der på Hovin og Fjordbyen og i stedet løfte blikket, brette opp ermene og tenke hele Oslo-regionen på nytt. At man i møte med SSBs prognoser om massiv byvekst må se på muligheten til å styre utviklingen og aktivt forme vår egen fremtid.

Spørsmålet er ikke om det er mulig. Selvsagt er det det. Men om vi faktisk vil. Ikke bare når vi ser grafiske fremstillinger i hyggelig lag, men faktisk tar innover oss konsekvensene. Vi må ta det fra tro, håp og kjærlighet til realpolitikk.

Poenget er jo nettopp, som det ble påpekt fra flere hold, at en slik utvikling krever en type politisk styring som i dag synes fremmed. Overstyring av kommuner eller til og med tvungen sammenslåing. Regulering av boliger og byggebransje. Kommuner som bygger bolig for egen regning og risiko. Offentlig finansierte milliardinvesteringer i kollektivtilbud.

Det er slike tiltak som ligger i «store grep». Og dette er politiske spørsmål. Dagens møte var initiert av en statsråd på lånt tid, fra et parti under sperregrensen. Solhjell registrerer etter en studietur at Norge har en langt mer begrenset sosial boligbygging enn Malmø, Hamburg eller København. For mange av oss er det gammelt nytt. Der det interessante er at dette frem til for få år siden var ansett som noe som tjente Norge til heder: Her eier alle sin egen bolig og det er bra. Og fortsatt er jo den store majoriteten huseiere som profitterer på dagens system. Tilslutning til en eventuell kursendring vil være basert på fremtidsrettet solidaritet mer enn kortsiktig egennytte. Og er vi, du og jeg, klare for det?

Byutvikling bør tenkes i femtiårsperspektiv, mens eiendomsutvikling aldri har mer enn femårsperspektiv, sa Butenschøn. Jeg er enig. Men dette misforholdet er den logiske konsekvensen av hele den norske samfunnsordenen, og en eventuell endring kan bare gjøres ved stemmeurnene: Det nyliberale systemet vi har i dag må i så fall erstattes av sterkere statlig styring. Ingen ting tyder på at vinden blåser i den retningen.

Derfor stiller jeg meg moderat optimistisk til utkommet av dagens møte og statsrådens pågående arbeid. Jeg mener initiativet er udelt positivt og at intensjonene er de aller beste. Men jeg er like fullt spent på hvordan «en mer aktiv politikk» skal gjennomføres i praksis. Nettopp fordi den ikke er mulig å gjennomføre uten en bred, folkelig tilslutning.

Representanten for folket, Margrethe Geelmuyden, var svært opptatt av å verne borgernes, det vil si sine egne interesser, og de kvaliteter hun mente det var viktig å ta vare på. Som del av den privilegerte majoriteten som uansett ikke blir nevneverdig skadelidende om utviklingen fortsetter akkurat som nå, hadde det vært langt mer interessant å høre hva hun var villig til å ofre.