Arkitektnytt

Dessverre ble ikke kvartalet innflytningsklart før i 2040, men det så bra ut. Folk spaserte og syklet langs gatene, de satt på uterestauranter sammen med lunsjende byråkrater og politikere, og bare høyblokka og ett bygg til var synlig terrorsikret.

 Billig ble det, også, sammenliknet med hva man mente det ville koste i 2020. Mye ble spart ved å fjerne hele Hammersborgtunnelen. Man fant også ut at saksbehandlere som jobbet med fiskeri ikke trengte samme terrorbeskyttelse som statsminister Hadja Tajik. Dessuten viste det seg at mange byråkrater kunne jobbe delvis hjemmefra og ha «aktivitetsbaserte arbeidsplasser» på kontoret. Og en del kunne bli der de var, i Vika, på festningen og i kvadraturen, uten at statsapparatet gikk i vranglås.

Dette virker da greit, tenker du kanskje. Hva skjedde egentlig på begynnelsen av 2020-tallet? I årene før var det jo full milliardkrangel og skjellsordene fløy veggimellom.

Jo, nå skal du høre (kan jeg se 2040, så kan jeg også se 2021). Før han ble statsminister, hadde Trygve Slagsvold Vedum vært spandabel med kraftuttrykkene i sin omtale av den skandaløse prisen på de nye kontorlokalene til elitebyråkratene i hovedstaden. Men i posisjon fikk han merke at, i likhet med mye annet, kunne heller ikke floken i regjeringskvartalet løses med en god latter over en kopp kaffe. Vedumen måtte gjøre som han hadde lovet og finne ut hvordan regjeringskoalisjonen kunne gjøre disse greiene billigere og heller bruke penga på folk flest.

Det viste seg at mye kunne gjøres. Med et minimum av overblikk var det ikke vanskelig å se at visjonen for Regjeringskvartalet hadde vært utsatt for en gradvis krymping, fra Snøhettas ruvende trekanttårn og BIGs fjelltopper i glass i det første parallelloppdraget i 2015, via de mer trauste forslagene i neste bonanza av arkitektoniske arbeidstimer, som endte med seier til Nordic (Team Urbis) og provoserte arkitektkolleger som sparket i gang juridiske ekstraomganger. Senere krympet man byggene enda mer, siden fremtiden så ut til å bringe færre byråkrater enn anslått, og fordi hver av dem som ble igjen, trengte færre kvadratmeter å boltre seg på.

Alt dette skjedde før covid-19, før alle fikk testet hjemmekontor i praksis. Hvorfor skulle det være pulter til alle, hvis trivsel og effektivitet kunne opprettholdes med halve uka hjemme, uten pendling, kø, fulle busser og annet mas? Det magiske ordet fra regjeringen, ved Astrup og hans forgjengere, var «samordning»: Nærhet mellom departementene gir god styring. Frekke tunger dristet seg til å spørre om det er noen forskjell på å være i nabobygget og to kilometer unna, nå som mye tydet på at internett hadde kommet for å bli. Jo, svarte Staten, forskjellen er at man kan spasere til møtet. Men, ops, så viste det seg at både Bernt og Bente satt på hjemmekontoret, så da tar vi det på Teams, dere.

Sikkerhet var et annet trylleord, departementets svar på Klorin, ordet som fjerner all kritikk. Tunnel måtte senkes, Y-blokk måtte fjernes, ingen saksbehandlere kunne sitte på feil side av Akersgata. Hilsen vår sikkerhetsfaglige ekspertise.

Men så gikk tida. Byrådet i Oslo malte opp sykkelfelt og gjorde gater enveiskjørte. Biltrafikken minket. Kanskje trengte vi ikke en sammenhengende Ring1 og denne Hammersborgtunnelen, som hadde skapt så mye sikkerhetshodebry. Trafikken var synkende, så hvorfor senke tunnelen?

Og hvor ligger logikken i at alle ansatte må sikres like mye mot terror? Vi må sikre statsministeren, forsvarsdepartementet (som aldri planla å flytte), og muligens et par til? Hvorfor skal en rådgiver i Kulturdepartementet sikres bedre enn en tilsvarende i Skatt Øst? Flere er sinte på futen enn på kulturbyråkrater. Og, som Kåre Willoch hadde sagt, neste angrep kan komme fra lufta. Vi bør ikke planlegge for gårsdagens angrep, men for morgendagens by.

Slik ser det altså ut i 2040. Milliarder spart. Et byrom innbyggerne er stolte av. Mer gateliv, også etter arbeidstid. Og, hvis jeg kan skvise inn en ønskedrøm til: Staten ønsker å være et forbilde, og sløyfer derfor gourmetkantiner for de ansatte, slik at de må ut i landskapet og skape næringsgrunnlag for områdets mange kafeer i lunsjen.

Mikael Godø, redaktør i Arkitektnytt