Refleksjoner
Man kan lure på om fremhevelsen av et sosiologisk skille mellom «gode» og «dårlige» arkitekter vil virke noe særlig befordrende på utviklingen av en generell arkitekturkritikk. Minner ikke tanken på et fullverdig fagspråk for de «gode» og et annet, enklere for de «dårlige» litt om apartheid? Er ikke en kommunikativ totalsammenheng fra topp til bunn og fra bunn til topp innen arkitektstanden både nødvendig og uomgjengelig? Ingerid Helsing Almaas nevner jo selv nødvendigheten av den felles «referansebakgrunn», som vel må gjelde både for arkitekter, for forholdet mellom arkitekter og arkitekturkritikere, og for kommunikasjonen mellom arkitekter/arkitekturkritikere og det store publikum. En bredest mulig kritikk, basert på et mest mulig allmenngyldig fagspråk, må vel ha minst to viktige siktemål på samme tid: både å bistå de gode arkitektene til å fortsette å høyne sitt nivå, og å oppmuntre de dårlige til å bli bedre, ja til og med gode? Dessuten vil vel (i alle fall den gode) kritikken også utvikle seg og derved medføre en løpende omvurdering av både «gode» og «dårlige» arkitekter. De «lure» tingene At arkitekter heretter helst bør snakke minst mulig om de «pene» tingene overfor byggherren og heller fremheve de «lure», funksjonelle løsningene, virker også som et noe uheldig innfall. Er dét virkelig en måte å vinne forståelse og goodwill for arkitektur på? Vil ikke mange byggherrer si at slikt kan jeg da tenke ut selv? Og be snekkeren tegne fasaden? Annerledes stiller det seg kanskje hvis man er åpen for Grøgaards tanke (se ovenfor): at drøftelsen av det «lure» kan lede til en diskusjon om form (og dermed estetikk, hva enten man nå bruker Arnfinn Bø-Ryggs brede definisjon, som bl.a. innbefatter etikk (kfr. Bø-Rygg i Byggekunst 05/04), Mari Hvattums tradisjonelle, trange og «utdaterte» (Bø-Ryggs adjektiv) (i Byggekunst 01/04)), eller Svava Riesto og Karen Marie Odgaard Bredegaards fenomenologiske (Byggekunst 01/05)). En slik åpenhet bør etter min mening være blant de selvsagte forutsetninger både for prosjektering og en alminnelig arkitekturkritikk. De «objektive» kriteriene og subjektet Jeg skjønner ikke hva som er galt ved de kriteriene som Wang og CNS legger til grunn for sine kritikker av UB. Det måtte eventuelt være at de, selv i sum, ikke er tilstrekkelig fyldestgjørende? Kunne man bli enige om at både byggeoppgaven og eksempelvis løsningens situasjon, intensjon/«grep», organisasjon, struktur, materialholdning, forhold interiør/eksteriør, fysiologisk-hygieniske forhold (mht. luft, lyd og lys), «logikk»/konsistens og uttrykk (stikkordsaktige begrepsnavn skjemmer ingen) burde være obligatoriske momenter i enhver arkitekturkritikk? Og diskutere hva som fremdeles mangler, eksempelvis husets forhold til tidsånd, typologier, ideologier/etikk (herunder Kants kategoriske imperativ), klasse-(under-)bevissthet, økonomi, økologi, osv.? For ikke å snakke om fremtidshåp, visjon, det ekte/det sanne osv. Et knippe av faste kriterier er jo «objektive» bare i den forstand at de utgjør en kollektiv huskeliste. Med hensyn til vektlegging av kriteriene samt litterær bearbeidelse av subjektiv opplevelse/innlevelse av det spesifikke byggverket på det spesifikke stedet i den spesifikke tiden, står likevel hver enkelt kritiker i utgangspunktet fullstendig fritt. En «offentlig høyt profilert» arkitekturkritikk – hvordan skapes den? Enigheten mellom Jørgen Lund og IHA med hensyn til kritikerens subjektivitet er slående. Den subjektive opplevelse og bedømmelse må være utgangspunktet for den reflekterende kritikk, og man må bare håpe – med begge – at en rekke forsøk på profilert arkitekturkritikk før eller siden vil utkrystallisere en offentlig «språklighet» om arkitekturopplevelser. Det er vel ikke urimelig å forutsette at bladet Byggekunst må gå i bresjen for en slik utvikling. Hvor lovende er IHAs første årgang av Byggekunst (2004) i den henseende? Av årgangens bortimot 450 sider er 26 brukt på «kommentarer»/kritikker av (åtte) enkeltbyggverk. Dessuten har (fire) grupper av byggverk fått i alt 14 sider («Drontene», Nedre Elvehavn, «20 under 40» og OBOS’ samlede verker). Denne knappe ti prosents andel av stoffet til kritikk bør antagelig økes betraktelig. Hvor man skulle skjære ned, er sikkert diskutabelt. Selv synes jeg at den lovende teoridebatten (foreløpig om estetikkbegrepet) bør intensiveres og utvides, mens kanskje de store orienteringsartiklene og intervjuene kunne strammes inn noe? Kritikken kunne også tilgodesees ved å kutte ut arkitektenes egne, «objektive» beskrivelser og heller gi kritikerne plass nok til å presentere og gå igjennom hele byggverket, f.eks. slik Per Kartvedt har gjort med Kunsthaus Graz (på 11 sider), eller Bård Helland med Prada, Tokyo (fem sider). Kun én side hver til Centralhuset i Gøteborg, Røråstoppen skole og Justisbygget i Kristiansand gir i alle fall ingen dekkende kritikk. Hvor skal redaktøren lete etter kritikeremner som kan utvikle en helhetlig og overbevisende arkitekturkritikk? Ikke godt å si; valgmulighetene er antagelig legio.