Arkitektnytt

– Hjemmesiden deres gir inntrykk av et firma drevet fram av ren idealisme, stemmer det?
Ambisjoner som «miljøriktig prosjektering», «arkitekturkvalitet og godt håndverk», fokus på det «lokale», «energieffektive bygninger» og et «inkluderende syn» er ikke spesielt beskjedne mål. 
– Vi prøver å skape gode steder å være, prosjekter som er funksjonelle og tar stedlige hensyn. Blant annet vektlegger vi lokalklima og energitenkning. De sosiale aspektene ved arkitekturen betyr også mye for oss. Folk trenger inspirerende møteplasser og hyggelige steder for sosialt samvær.

Imagine
Da kontoret vant den andre konkurransen i IMAGINE-serien til NAL/Ecobox og Husbanken i februar, om 200 boliger på Rommen, konstaterte juryen at arkitektene hadde klart å utvikle prosjektets egenart og styrke dets karakter, og at de tekniske løsninger var belyst «på en grundig og overbevisende måte». Særlig ros fikk de for sin situasjonsplan og bygningskroppenes orientering i forhold til sol og utsyn, med «unike og karakterfulle gaterom», bruken av solenergi samt holdningen til gjenbruk av rivningsmaterialer. Rommen kan bli «et miljøfyrtårn og et arkitektonisk valfartssted,» konkluderte juryen.

– Med Rommen-området ønsket vi å satse på fleksible, praktiske boliger og miljøet mellom husene. Variasjon i uterommene og romlige kvaliteter sto høyt på listen. I tillegg prioriterte vi klima- og energispørsmål, hevder arkitektene og fortsetter: – Utnyttelsesgraden har en tendens til å bli høy i byen, og dette kan gå ut over kvaliteten på uterommene. Derfor er Byboligaksjonen 2008 viktig, myndighetene må ta den kritiske advarselen fra faggruppene på alvor. Samtidig er det å bygge tett i byen i utgangspunktet en god bærekraftstrategi. På Rommen er det allerede god kollektivdekning og gangavstand til det meste. Det bør stilles krav til grønne og solfylte uterom, men det betyr ikke nødvendigvis at det er størrelsen det kommer an på. De intime byrommene kan også ha stor kvalitet, og mange folk kan legge grunnlag for en blanding av næring og bolig, noe som er viktig for å skape en god og bærekraftig by. Større barn må få tilgang til lekearealer, men dette kan løses uten å ha én fotballbane per boligkvartal. For å få til alt dette sammen med en relativt høy tetthet i byen, er staten og kommunene nødt til å komme på banen og ikke overlate styringen til markedskreftene. Vi har imidlertid ikke opplevd dette utbyggerpresset i arbeidet med Rommen. Tomtepriser og salgspriser utenfor sentrum legger ikke et like stort press på utnyttelsen. Reguleringsplanen som lå til grunn for konkurransen, legger opp til lav tetthet og et stort fellesareal. Utfordringen blir å skape intimitet og ulike soner i fellesarealet, derfor har vi blant annet foreslått en liten skog med nøttetrær som deler rommet og skaper le for vinden. I de små uterommene mellom husene passer det med lekeplasser for de minste barna. Det spesielle med Rommen-prosjektet er at kommunen selger tomten med en rekke krav, til arkitektur, energiforbruk og andre miljøtiltak. Vi har fått anledning til å tegne gode uterom og foredle miljøideene, og vi håper selvfølgelig at noen er villige til å investere i et slikt prosjekt. Både det svært lave energiforbruket og bruken av lavemitterende, giftfrie bygningsmaterialer er realistisk å få til. Også tanken om direkte gjenbruk av fasadematerialer er helt i tråd med politiske føringer, men gjennomføringen kan henge i en tynn tråd, fordi industrien kan være skeptisk til en slik krevende metode. Muligens vil gjenbruksprinsippet likevel være mer vanlig om ti år enn det er i dag. Foreløpig har industrien ikke utviklet systemer for varsom demontering eller for å håndtere spørsmål knyttet til sertifisering og garantier for gjenbruksmaterialene. Rommen kan bli et forsøksprosjekt i så måte.

En kvinnekvartett
Kvinnetrioen som møter Arkitektnytts to utsendte, er sivilarkitektene MNAL Sissil Morseth Gromholt, Camilla Langeland og Marthe Melbye. Den fjerde partneren, Gyda Drage Kleiva, var forhindret fra å stille til intervju. Kvartetten ble faglig og sosialt sammensveiset i studietiden og tok diplom ved AHO i perioden 2000–2001. Vi oppsøker deres arbeidsplass i første etasje i en trivelig og stille bakgård i Vidars gate nær Bislett stadion, et tidligere kantinelokale som nå er ominnredet til kontor. For en godt voksen arkitekturjournalist, som tok steget over i den digitale sfærens tekstbehandling relativt sent, er det overraskende å høre at de nyetablerte PUSHAK-arkitektene definerer seg som den siste «gammeldagse» generasjonen før DAK-prosjekteringen ble allemannseie.

– Vi kom for alvor i gang med DAK først da vi tok diplom, som mange i vår generasjon. – Slik representerer vi både slutten på en epoke og begynnelsen på en ny. I dag mestrer alle arkitektstudenter dette redskapet, mens vi av og til må hente inn eksterne krefter for mer avansert digital 3D-modellering.

Begynner aldri med formen
De tre arkitektene ler ofte der vi sitter rundt fellesbordet. De er uhøytidelige, men samtidig seriøse, og innrømmer at de er et «skravlekontor». Partnerne fører en kontinuerlig faglig dialog mens de arbeider med skisser på papir, bygger pappmodeller eller jobber på datamaskinene. Mange av ideene og løsningene oppstår gjennom daglige, improviserte samtaler dem imellom.

 – Vi begynner aldri med formen. Hver oppgave stiller sine egne betingelser, og det er miljøbaserte analyser av stedet og funksjonene som leder oss videre i arkitektarbeidet, fastslås det.

– I hvilken grad kan dere si at kontoret arbeider tverrfaglig, slik dere annonserer på hjemmesiden?
– Vi definerer oss som arkitekter og samarbeider med dyktige konsulenter på felt som byggøkonomi, bygningsteknikk, beskrivelser og landskapsutforming. Vi har en del kunnskap om prosjektering i forhold til energi og klima, men sammen med eksperter på disse og andre felt kan man komme så mye lenger. Vi har anvendt 3D-redskapet til utvikling av ideelle solvinkler, mens for eksempel simulering av vind eller energiforbruk er prosesser vi ikke utfører selv. Vi bruker eksperter aktivt og har stor nytte av det.

– Hvordan får dere nye oppdrag?
– Det meste av oppdragsmengden har vi fått gjennom åpne konkurranser, svarer trioen. – Til tross for flere innleverte søknader, har vi ikke blitt prekvalifisert til konkurranser. På sistnevnte arena er det gjerne de gamle traverne som går igjen. Oppdragsgiverne bør ta sjansen på å slippe til minst ett ungt kontor for hver konkurranse, og i denne sammenheng vil vi nevne Statens vegvesens turistveiprosjekter som forbilledlige. Prosjekter som rasteplassen og gangbroen i Lillefjord og rasteplassen i Snefjord ble starten for vår praksis. Der kunne vi kombinere arkitektonisk formgivning med funksjonelle og miljømessige løsninger. Det var lærerikt og fruktbart å jobbe med Vegvesenet og ha de profesjonelle Arkitekturrådene i ryggen.

Logistikk og verdighet
PUSHAK vant også den åpne plan- og designkonkurransen om Vestfold og Telemark krematorium tidligere i år, med et prosjekt juryen utropte til «konkurransens desidert beste planløsning og situasjonsplan». Blant annet tegnet de et skjermet uterom for pårørende med en adkomst som relaterer seg beskyttende til skogen og terrenget. De tre forteller om det krevende romprogrammet og den komplekse logistikken, og at man med slike oppgaver må resonnere både nøkternt og følsomt. Er det for eksempel etisk forsvarlig å nyttiggjøre seg av overskuddsvarmen fra kremeringsprosessen? Hvordan bringe en tidligere tabulagt funksjon og arbeidsplass opp i lyset, og samtidig skape rom med tilstrekkelig skjerming? Og hvordan skal man utforme et syningsrom verdig for muslimer som vasker kroppen til den avdøde, eller hinduer som vil se innsettingen av kisten og tenne på bålet selv?

– Oppgaven har vært en vekker for oss, sier de lavmælt. – Den har gitt oss nye kunnskaper og nye erfaringer, og vi har opplevd prosessen som spennende og utviklende.

God arkitektur og forsvarlig inntjening
– Vårt kontor er ikke utpreget teoretisk, fastslår de tre arkitektene. – Vi arbeider intuitivt og med en flat struktur – alle stemmer slipper til. Vi er likestilte og tar hensyn til at den ene kollegaen etter den andre er blitt småbarnsforeldre og trenger permisjoner. Da overtar vi for hverandre i en tålmodig stafett, det var først i 2007 at alle fire var på plass samtidig. Vårt samarbeid begynte på arkitektskolen og har blitt modnet gjennom yrkesmessig praksis over tid.

– Skal dere ansette flere arkitekter?
– Kanskje, men det å bli større er ikke noe mål i seg selv. Veien blir til mens vi går. Vi velger spennende konkurranser når anledningen byr seg, uten å ha en strategisk plan for kontoret. Vi synes at arkitektfaget er morsomt og trives i jobben, og som sagt går det kreative og forretningsmessige hånd i hånd. Vi vil lage god arkitektur innenfor realistiske inntjeningsrammer. Prisdumping eller gratisarbeid, med den begrunnelse at arkitektvirksomheten er en kunstnerisk geskjeft, vil vi ikke forsvare. Der er det vel snarere slik at vi arkitekter har noe å lære av dagens kunstnere, som er flinke til å søke om finansiering til prosjektene sine.

– Hva utgjør essensen i arkitekturarbeidet?
– For oss er det noe så enkelt som å skape gode steder å være, både innendørs og utendørs. Det er viktig å sette seg i respekt hos oppdragsgiver og bruker, og styrke alliansen med rådgiverne, uansett hva slags oppgave og arbeidsramme man har fått. Dette mente vi da vi startet som fire enkeltforetak, og den samme innstillingen har vi nå når vi har opprettet et aksjeselskap.

– Hva står kontorets navn for? undrer journalist og fotograf Olav Ødegården.
– Katten til Gyda het Pushak, får Arkitektnytts utsendte vite. – Det mente vi var et høvelig firmanavn. Det gir ikke så tydelige assosiasjoner, verken til formspråk eller nasjonal språktilknytning.
 
Les mer på Pushak sine hjemmesider

Jentene forklarer tankene bak vinnerprosjektet i krematoriekonkurransen. Foto: Olav Ødegaarden