Arkitektnytt

Studerer man arkitektenes fintfølende materialbruk, nitide detaljer eller velartikulerte rom, forstår man at Berlin-utstillingens tittel «Punk.Architecture. Technology» ikke henviser til et formalt slektskap med punkens demonstrative rufsethet. Ser vi derimot på punkbevegelsens ideologiske fundament, der en markant diskursiv praksis står sentralt, ser vi hvordan punken som strategi mer enn som form er gjentolket i Brendeland & Kristoffersen arkitekters arbeid.

Beboernes verk
Prosjektet «Strandveien 37», som nå står utstilt i PROJEKT 0047 i Berlin, er oppført i et tidligere okkupert område på Svartlamoen i Trondheim. Etter tyve års kamp mellom kommune og okkupanter, ble Svartlamoen fredet som «byøkologisk forsøksområde» i 2001. En slik fredsavtale kunne lett fungert repressivt i praksis; når en bevegelse fundamentert på opposisjon med ett blir fratatt sin opponent, er faren stor for at tidligere vitalitet ebber ut. Resultatet kan enten bli en destruktiv gentrifiseringsprosess utløst av en påkrevet materiell oppgradering. Eller bydelen innhylles i en pasifiserende aura av nostalgi gjennom en kommunal iscenesettelse av bydelen som kulturminne og institusjonalisering av beboerne som fargerike freaks. Som et mottrekk mot slike mekanismer, tok beboerne kontroll over situasjonen ved å utarbeide en reguleringsplan for området. For å gjøre planen til mer enn et byråkratisk intensjonsdokument, var det vesentlig å umiddelbart begynne å realisere ambisjonene. Et nøkkelinitiativ ble en utlyst arkitektkonkurranse om et banebrytende, økologisk boligprosjekt, vunnet av BKA i 2002.

Debattinnlegg
Punken var basert på en dobbel polemikk: På den ene siden var den engasjert i en samfunnsmessig diskurs gjennom sin eksplisitte anarkisme. På den annen side var den i praksis en sterk opposisjonell kraft i samtidens musikkdiskurs. Mens punkerne verbalt gikk til angrep på regjeringspolitikk og monarki, kritiserte de minst like sterkt de rådende formene for distribusjon og produksjon av musikk, gjennom måten de brukte mediet på. Konkurransemottoet «If it ain’t broke, don’t fix it» understreker BKAs poengterte diskursive angrepsvinkel til oppgaven på Svartlamoen. «Strandveien 37» fremstår som et markant debattinnlegg i bygget form, både innen en samfunnsmessig og en arkitektfaglig debatt.

For det første er prosjektet en så logisk og klar kritikk av den norske boligpolitikken at det grenser til det selvfølgelige: Billige boliger gir brukerne mer tid til andre og mer konstruktive gjøremål enn å tjene penger for å bo. Arkitektene lykkes i gå hinsides en verbal polemikk ved fysisk å bevise at kombinasjonen av kvalitetsboliger, teknologisk nytenkning og lav husleie lar seg gjennomføre. Slik argumenterer de overbevisende mot den rådende offentlige troen på markedet som premissleverandør for den norske boligutviklingen.

Byens behov
Innen den arkitektoniske fagdiskursen er BKAs polemiske praksis like hardtslående. Der punkbevegelsen opponerte mot elitismen og selvtilstrekkeligheten i den progressive rocken, har Svartlamoprosjektet på sin side to dominerende arkitektoniske paralleller å gå til angrep på. Den ene er den norske regionalismen, der arkitekten som kunstner tolker det norske landskapet inn i eneboliger for kjernefamilier i grisgrendte strøk. Gjennom regionalismens jakt på autentisitet, materialekthet og en kompleks topografi, har denne tradisjonen gjennom flere tiår oversett de norske byene og deres utfordringer av ikke-estetisk art. Forhåpentligvis er Svartlamoprosjektet et symptom på et nødvendig fokusskifte mot politiske og sosiale temaer i den norske arkitekturdiskursen, der byen og dens behov for en nytenkning av urbane boformer og alternative sosiale strukturer står i sentrum.

Ansvar til brukeren
Prosjektets andre arkitektoniske motstander finnes i det siste tiårets sterke interesse for arkitektur som grafisk design: En arkitektur av nymodernistiske tablåer, iscenesatt for coffee table-bøker og persepsjon gjennom kameralinse. I en slik todimensjonal arkitektur spiller brukeren kun en birolle; hans handlinger og fremtidige bruk er på forhånd regissert og underkastet designeren. I opposisjon til en reduksjon av brukeren til interiørornament, har BKA latt den siste delen av bygningenes indre liv fullføres av de fremtidige beboerne. Dette grepet er ikke framtvunget av en frykt for eller motvilje mot å formgi, tvert imot er Strandveien 37 et umiskjennelig særegent byggverk. Heller utviser BKA her en klar holdning til ansvarsfordeling mellom arkitekten og brukeren: Arkitektene tilbyr et gitt rammeverk, brukerne tolker det på sin måte.

Reell innsikt
BKA har tatt med seg den gjennomgående show, don’t tell-strategien inn i utstillingen i PROJEKT 0047. Istedenfor representasjon gjennom tekniske tegninger og selvtilstrekkelige fotografier, gir oppføringen av replikaen de besøkende en reell innsikt i materialitet, detaljering og romlige kvaliteter i arkitekturen. Fotografiene som er utstilt formidler bydelens atmosfære, brukermedvirkningsprosesser og faktisk bruk av bygningene heller enn iscenesatte perspektiver. Videoen i uttilingen viser bilder fra innvielsesfesten og fra byggeprosessen med massivtreelementene, som tidligere ikke er gjennomført i liknende skala i Norge.

På begynnelsen av 80-tallet var punken redusert til ren form: Opposisjonen var blitt representativ, opprøret var blitt mote og pønkerne skrek høyere enn de handlet. Den ideologiske motviljen mot autonom form og elitisme var erstattet av en forutsigbar formel for forfengelig trash-estetikk. Utstillingen viser hvordan Brendeland og Kristoffersen er i stand til å sette sine argumenter ut i praksis og slik bevege seg hinsides den dominerende selvstrekkeligheten som hjemsøker store deler av samtidsarkitekturen.