Nyheter
Pritzkerprisen til Thom Mayne
Den 61-årige California-arkitekten Thom Mayne står fram med et verdensnavn idet han mottar den gjæveste av alle arkitektpriser.
19. april 2005
Han blir den åttende USA-arkitekten som får Pritzkerprisen, i rekka av i alt 29 vinnere fra alle verdensdeler unntatt Afrika. Glenn Murcutt ble den første australier i 2002. Sverre Fehn og Jørn Utzon representerer Skandinavia. I fjor ble Zaha Hadid den første kvinne på lista. Thom Maynes plass i det eksklusive selskap kan overraske. «The world’s most prestigious architecture prize has gone to the American Thom Mayne. Thom who?» skriver Guardian Unlimited, nettavisa fra 23. mars.
En utholdenhetsprøve
Prisvinneren, som nå blir løftet fram på den store internasjonale scene, ble født i Connecticut i 1944. Familien flyttet like etter til Indiana, hvor foreldrene skilte lag, og da gutten var ti år, flyttet mora med familien til California. Han vokste opp i et hjem med klassisk musikk og reproduksjoner av stor kunst, men fant ingen plass i guttegjengen. Første dag på skolen fikk han juling.
Det ensomme og reserverte barn utdannet seg til arkitekt. Først arbeidet han som planlegger, deretter som lærer. Da han og seks lærerkollegaer, inkludert bestyreren, ble sagt opp fra stillingene, opprettet de sin egen alternative skole, Southern California Institute of Architecture (SCI-Arc.), og tok med seg førti av elevene dit.
I 1972, skolens første år, startet han og noen andre arkitektkontoret Morphosis. Det var i første omgang mer en idé enn en bedrift. Men etter et par år var kontoret i drift. Mayne ble oppfattet som «en sint ung mann», og han var i alle fall stedig. Han har holdt på – og holdt ut – i tredve år uten å senke idealene. Han har tegnet hus som få har likt, men uten å inngå kompromisser. Først på 1990-tallet ble kontorets arkitektur gradvis mer verdsatt. Diamond Ranch High School i California fra 1999 er et feiret skoleprosjekt, hvor grensen mellom bygg og landskap blir visket ut.
Mayne er blitt en moden arkitekt. Arkitektkontoret Morphosis har vokst og teller nå 40 arkitekter og designere som i stor grad arbeider i fellesskap. Det tar hånd om alle typer oppgaver fra design av tepotter til omforming av hele byer.
Mayne omtaler seg selv som ekstremt selvkritisk, noe han har blitt av livets utfordringer. Men den selvkritiske evnen er en drivkraft i kreativiteten. Pristildelingen har forbauset ham voldsomt da han alltid har sett på seg selv som en outsider.
Vestkyst-arkitektur
Thom Mayne framstår i Hyatt-stiftelsens presentasjon som en heroisk arkitekt, en som alltid har satt egne standarder og idealer over utvendig suksess, som en kunstner med integritet og viljestyrke til å holde fast ved sin egen kurs i 30 år – inntil verden forstår at hans kanskje litt underlige hus egentlig er arkitektoniske mesterverk.
Begrunnelsen for å gi ham prisen er ellers solid nok. Morphosis har arbeidet for å overskride tradisjonelle skranker for form og materialer og å grave ut nytt land «beyond the limits of modernism and postmodernism». Maynes tenkning og bygging er ikke et barn av europeisk modernisme, asiatisk innflytelse eller amerikanske forløpere på 1900-tallet. Som arkitekt har han i hele sin karriere forsøkt å skape «an original architecture, one that is truly representative of the unique, somewhat rootless, culture of Southern California, especially the architecturally rich city of Los Angeles».
Arkitekturen kan beskrives som «an authentic addition to the tradition of innovative, exciting architectural talent that flourishes on the West Coast». Morphosis har i særlig grad bygd i California, selv om oppdragene i det seineste har kommet fra flere kanter av verden, som Australia, Korea, Spania og Mexico.
Karen Stein, jurymedlem og direktør i Phaidon Press i New York, kjent for sine mange kunstbøker, sier følgende om årets prisvinner: «Thom Mayne sees architecture as a contact sport – a group activity that pushes physical limits, in this case of form making. From his earliest complex, multi-layered drawings to his more recent completed buildings, he has used the latest technologies as both theme and apparatus of his designs, creating a body of work that has consistently explored and expressed architecture as a risk-taking, visceral experience.»
Thom Mayne er høyt verdsatt også som lærer, skribent og teoretiker, som en representant for 60-tallets opprørske tendenser.
Prisen, som består av en bronsemedaljong med Louis Sullivan-design samt hundre tusen USD i lommepenger, overrekkes 31. mai i Millennium Park i Chicago, nærmere bestemt i Jay Pritzker-paviljongen, med navn etter prisens grunnlegger, tegnet av Frank Gehry, som vant prisen i 1989.
En utholdenhetsprøve
Prisvinneren, som nå blir løftet fram på den store internasjonale scene, ble født i Connecticut i 1944. Familien flyttet like etter til Indiana, hvor foreldrene skilte lag, og da gutten var ti år, flyttet mora med familien til California. Han vokste opp i et hjem med klassisk musikk og reproduksjoner av stor kunst, men fant ingen plass i guttegjengen. Første dag på skolen fikk han juling.
Det ensomme og reserverte barn utdannet seg til arkitekt. Først arbeidet han som planlegger, deretter som lærer. Da han og seks lærerkollegaer, inkludert bestyreren, ble sagt opp fra stillingene, opprettet de sin egen alternative skole, Southern California Institute of Architecture (SCI-Arc.), og tok med seg førti av elevene dit.
I 1972, skolens første år, startet han og noen andre arkitektkontoret Morphosis. Det var i første omgang mer en idé enn en bedrift. Men etter et par år var kontoret i drift. Mayne ble oppfattet som «en sint ung mann», og han var i alle fall stedig. Han har holdt på – og holdt ut – i tredve år uten å senke idealene. Han har tegnet hus som få har likt, men uten å inngå kompromisser. Først på 1990-tallet ble kontorets arkitektur gradvis mer verdsatt. Diamond Ranch High School i California fra 1999 er et feiret skoleprosjekt, hvor grensen mellom bygg og landskap blir visket ut.
Mayne er blitt en moden arkitekt. Arkitektkontoret Morphosis har vokst og teller nå 40 arkitekter og designere som i stor grad arbeider i fellesskap. Det tar hånd om alle typer oppgaver fra design av tepotter til omforming av hele byer.
Mayne omtaler seg selv som ekstremt selvkritisk, noe han har blitt av livets utfordringer. Men den selvkritiske evnen er en drivkraft i kreativiteten. Pristildelingen har forbauset ham voldsomt da han alltid har sett på seg selv som en outsider.
Vestkyst-arkitektur
Thom Mayne framstår i Hyatt-stiftelsens presentasjon som en heroisk arkitekt, en som alltid har satt egne standarder og idealer over utvendig suksess, som en kunstner med integritet og viljestyrke til å holde fast ved sin egen kurs i 30 år – inntil verden forstår at hans kanskje litt underlige hus egentlig er arkitektoniske mesterverk.
Begrunnelsen for å gi ham prisen er ellers solid nok. Morphosis har arbeidet for å overskride tradisjonelle skranker for form og materialer og å grave ut nytt land «beyond the limits of modernism and postmodernism». Maynes tenkning og bygging er ikke et barn av europeisk modernisme, asiatisk innflytelse eller amerikanske forløpere på 1900-tallet. Som arkitekt har han i hele sin karriere forsøkt å skape «an original architecture, one that is truly representative of the unique, somewhat rootless, culture of Southern California, especially the architecturally rich city of Los Angeles».
Arkitekturen kan beskrives som «an authentic addition to the tradition of innovative, exciting architectural talent that flourishes on the West Coast». Morphosis har i særlig grad bygd i California, selv om oppdragene i det seineste har kommet fra flere kanter av verden, som Australia, Korea, Spania og Mexico.
Karen Stein, jurymedlem og direktør i Phaidon Press i New York, kjent for sine mange kunstbøker, sier følgende om årets prisvinner: «Thom Mayne sees architecture as a contact sport – a group activity that pushes physical limits, in this case of form making. From his earliest complex, multi-layered drawings to his more recent completed buildings, he has used the latest technologies as both theme and apparatus of his designs, creating a body of work that has consistently explored and expressed architecture as a risk-taking, visceral experience.»
Thom Mayne er høyt verdsatt også som lærer, skribent og teoretiker, som en representant for 60-tallets opprørske tendenser.
Prisen, som består av en bronsemedaljong med Louis Sullivan-design samt hundre tusen USD i lommepenger, overrekkes 31. mai i Millennium Park i Chicago, nærmere bestemt i Jay Pritzker-paviljongen, med navn etter prisens grunnlegger, tegnet av Frank Gehry, som vant prisen i 1989.
Diamond Ranch High School Pomona, California, ferdigstilt i 1999. Foto: Tim Hursley.
Thom Mayne betrakter seg som en outsider, og ble overrasket over å få Pritzker-prisen. Foto: Mark Hanauer.