Martin Braathen, redaktør. Foto: Ingebjørg Semb
En arkitekturpris kan være så mangt. En påskjønnelse for høy kvalitet eller for lang og tro tjeneste. En kollegial, eller folkelig, hedersbevisning for et utsøkt og/eller kompromissløst stykke arbeid. En eventuell pengepremie kan utgjøre et større eller mindre økonomisk løft for en hardtarbeidende prisvinner. En høythengende arkitekturpris kan langsomt bygge en kanon, år etter år. Eller den kan skape engasjement og diskusjon, slik NAL håper at sin nye pris vil gjøre.
En arkitekturpris kan også være noe enda mer pragmatisk: et effektivt markedsføringsredskap og en anledning til å forfatte en flatterende pressemelding. For medlemmer av et laug som ikke altfor eksplisitt bør reklamere for egen praksis, fremstår det stuerent å henvise til en ekstern jurys positive vurderinger av egne bragder.
I desember lagde vi et nummer om kommunikasjonsrådgivernes entré i arkitektbransjen. Vi så på hvordan det gamle reklameforbudet i lauget langsomt blir erstattet av en ny og mindre blyg egenprofilering, som begynte da NAL i 1970 kurset arkitekter i å «plassere» saker i media. De siste årene har profesjonelle kommunikatører hatt som jobb å skape, strømlinjeforme og spre forskjellige typer informasjon fra kontorene. De har fått sterk drahjelp av nye nettmedier, og sider som Architizer og ArchiDaily har spesialisert seg på å eksponere prosjekter raskere, bredere og mer effektivt enn gjennom de tradisjonelle fagbladenes nåløyer.
Noe tilsvarende har skjedd med arkitekturprisene. Den gangen NAL ville reformere arkitekturkommunikasjonen i 1970, var det Sundts premie (fra 1901), Houens fonds diplom (fra 1904), Betongtavlen (fra 1961) og Treprisen (også 1961) som fantes her hjemme. Prisene var høythengende og særdeles eksklusive. Mye norsk kvalitetsarkitektur ble antakelig forbigått, og det var mye definisjonsmakt på få hender. I dag har vi i Norge minst et 20-talls nasjonale priser, i tillegg til et ukjent antall regionale og kommunale byggeskikk-, verne- og utviklingspriser. Svært mange kommuner har priser som hedrer lokale prosjekter, og det bidrar til å løfte frem arkitektur utenfor de store byene, og utenom de vanlige kanalene. Om den gamle prestisjen til de store prisene er blitt utvannet, har det skjedd en demokratisering.
Også internasjonalt har antall priser økt, ?og det er umulig å tallfeste hvor mange priser som finnes der ute i dag. Men to priser utmerker seg ved sin kvantitet og tilstedeværelse blant norske arkitekter: WAN og WAF.
Mens de klassiske prisene gir en slags automatisk kvalitetssikring og kanonisering av et prosjekt eller arkitekt, har «nettprisene» en annen funksjon. De er i stor grad rene prismaskiner, med en mengde kategorier og dermed vinnere, og sikrer svært effektiv distribusjon av oppmerksomhet. Prisene koster penger og markedsfører seg også bramfritt som effektive reklamekanaler. WAN skriver for eksempel på sine hjemmesider: «Det handler om oppmerksomheten. Å vinne en WAN-pris mot hard konkurranse fra hele verden, vurdert av noen av verdens mest kjente navn, kan ikke undervurderes. Vi sørger for at nyhetene havner på dataskjermer og telefoner over hele verden i løpet av minutter…»
Samtidig hevder mange at prisene «virker». For et norsk kontor er det vanligvis begrenset hvor mye internasjonal publisitet et lokalt prosjekt kan få. At prisene kan fungere som døråpnere i et marked dominert av forutsigbare lister av stjernearkitekter, er interessant. Ifølge prisgrossisten A-lab, som er et av de norske kontorene som ser ut til å mest aktivt ha satset på nyere, internasjonale priser, ser det ut til at signaleffekten av prisgevinster internasjonalt er god, og spesielt overfor byggherrer med mindre faglig selvtillit.
Forutsetning for å lykkes i prisruletten, er at man tør å stikke hodet frem, betaler sin priskontingent, og spiller med. Og her ligger det åpenbart et lite element av skam. På innsiden av lauget skal man være forsiktig med å skryte for mye. Man skal helst bli oppdaget eller benytte sine diskré nettverk. Dette er tydeligst uttrykt i Marit Haugens kommentar om deres WAN-premie. Hun sier direkte at det å melde seg på en sånn priskonkurranse var et utslag av dårlig dømmekraft. Underforstått at de egentlig ikke er et kontor som gjør sånt. A-lab tar også noe som minner om selvkritikk når det gjelder WAN, som de tidligere har skrytt av. I 2012 sendte de ut to pressemeldinger i blomstrende ordelag, først om at de var nominert, deretter at de hadde vunnet delt førstepremie. Til Arkitektnytt sa A-lab den gang at «det er ærefullt å dele en slik internasjonal pris med erfarne arkitekter som vi beundrer og har blitt inspirert av i lang tid». I dag, tre år senere, uttaler Geir Haaversen litt uinteressert at det ikke lønner seg å prioritere WAN. (Nå er det er WAF som gjelder.)
Dette er et hårfint spill mellom både intern justis i fagmiljøet og profilering utad. Det er lett å tenke at det er laugskodeksen vi ser forsvinne. Om markedsføringsgevinsten overgår «skammen», er prisene verdt det for de som velger å gå den veien. Konkrete nye oppdrag vil kanskje føre til misunnelse, men vil også gi intern prestisje. For prisinflasjonen er selvfølgelig en utvanning av den gamle kanontradisjonen. Men den representerer også en demokratisering der resirkuleringen av tunge og etablerte navn blir utfordret av nye og skamløse kontorer som normalt ville ha befunnet seg utenfor den internasjonale loopen.
