Arkitektnytt

President Stokke sier seg innledningsvis i sitt tilsvar i AN 05/04 enig i at åpne arkitektkonkurranser koster mye, og at uenigheten oss imellom går på effekten og verdien av denne investeringen. Forholdet mellom hvem som investerer og hvem som profiterer behandlet jeg såpass inngående sist, at jeg lar det ligge i denne omgangen.

Men jeg ser jo at mine kolleger deltar i åpne konkurranser i stort antall, så noe verdi har det sikkert også for deltakerne. Håpet om ære og faglig respekt? Spillegalskap? Mulighet for den ukjente til å oppnå sine «fifteen minutes of fame» og etterfølgende oppdrag. Det unge, lovende og uoppdagede geniet kan kanskje nå frem denne veien. Men hun har sikkert allerede utmerket seg gjennom studietiden, og vil sikkert flyte opp uansett – særlig hvis hennes fremtidige arbeidsgivere ivrer for fremme av ny ung arkitektur.

Stokke og jeg er enige om at de store konkurranser kreves ressurser som bare de store og veletablerte kontorene har. Og jeg gratulerer i denne sammenheng gjerne vinnerne av de tre sentrale konkurransene Stokke peker på: Gulating Lagmannsrett, som ble vunnet av Østgaard Arkitekter AS på Lysaker (12 NALere), Akershusstranda, som ble vunnet av Lund Hagem Arkitekter AS, Oslo og Sandefjord (16 NALere) og Konserthuset i Stavanger, som ble vunnet av Medplan AS, i Pilestredet i Oslo (12 NALere). Quod erat demonstrandum!*

Det er ikke bare konkurransedeltakelsene som krever sitt, men de etterfølgende oppdrag er også ressurskrevende, profesjonelle arbeidsoppgaver. Kanskje slike oppgaver ikke uten videre bør overlates nyetablerte kontorer dersom vi som bransje skal oppfattes som seriøs av samfunnet forøvrig...

Jeg er ikke motstander av åpne arkitektkonkurranser generelt. Jeg ser blant annet klart at det kan være behov for slike konkurranser der ideer og prinsipper kan belyses bredt og uten at dette nødvendigvis skal konkretiseres og siden realiseres. Planleggingsgrep eller utvikling av nye svar på kjente problemstillinger kan også være egnet for konkurranseformen. Det er imidlertid en form som i hovedsak bør reserveres de store, symbolladede oppgaver, ikke hverdagsoppgaver, videregående skoler, barnehager og omsorgsboliger.

Jeg kan forsikre president Stokke om at jeg har fått med meg at så godt som alle offentlige oppdrag tildeles etter en eller annen form for konkurranse. Dette følger bl.a. av forskrift om offentlige anskaffelser som er EØS-tilpasset. I departementets veiledning heter det bl a: «Oppdragsgiver skal utarbeide et konkurransegrunnlag. Her skal reglene for konkurransen fastsettes, og opplysninger som har betydning for leverandørene i konkurransen angis. I konkurransegrunnlaget skal også ytelsen som skal anskaffes beskrives, i tillegg til at det skal oppgis etter hvilke kriterier vinneren av konkurransen vil bli valgt.

I beskrivelsen av ytelsen står oppdragsgiver i utgangspunktet fritt. Det er imidlertid en begrensning ved at det så langt det er mulig skal stilles konkrete miljøkrav til ytelsen (se mer om miljøkrav i egen miljøveileder). En annen begrensning ligger i bruken av tekniske spesifikasjoner. For eksempel kan ikke beskrivelsen av ytelsen skje gjennom en direkte henvisning til et bestemt merke.»

I offentlig utlyste konkurranser foretas det gjerne en prekvalifisering av deltakerne som sikrer at de har de nødvendige kvalifikasjoner, og på dette grunnlag velges det ut et begrenset antall deltakere som honoreres for sine bidrag. I prinsippet fungerer dette rimelig bra, men jeg har visse reservasjoner mot måten slike konkurranser gjennomføres på, særlig når de er utformet som «rene» priskonkurranser.

Der pristilbud på arkitekthonorar skal inngå i utvalgskriteriet burde dette gjøres slik Verdensbanken gjør det: Kriteriene det skal rangeres etter er kjent i forkant, og de ulike elementer er vektet ulikt ved utregning av en pengesum. Pristilbudet leveres separat i lukket konvolutt som først åpnes etter at «best consultant» er rangert. Bare de tilbydere som rangeres innenfor de øverste 10 % får sine tilbud åpnet, og laveste tilbyder får oppdraget.

I de offentlige konkurransene her hjemme er godtgjørelsen til deltakerne oftest ikke tilstrekkelig til å dekke selvkost for innsatsen. Siden det sjelden stilles maksimumskrav til hva som skal leveres, trår enkelte deltakere til med materiell langt utover det som er nødvendig for å belyse oppgaven og velge prosjekt. Det er også ofte mangel på arkitektfaglig kompetanse i jurysammenheng, men tross dette er slike konkurranser til å leve med, sett fra arkitektenes ståsted. Vi må bare lære oss å ikke prise oss ut på jordet. Så også innenfor dette området er det mye å rydde opp i. En av mine lesere opplyser forøvrig at 44 delstater i USA forbyr priskonkurranse på rådgivning...

Men det som virkelig bekymrer meg, og som er grunnen til mitt engasjement i denne saken, er smitteeffekten. Halvoffentlige organer, boligbyggelag, utbyggingsselskaper og til og med engangsbyggherrer er begynt å venne seg til at vi som planleggere skal (ja simpelt hen elsker å få lov til å) utarbeide konkurranseprosjekter som del av prosessen for å få tildelt et oppdrag. Også når det gjelder oppdrag ned på hverdagsnivå!

Dette er en situasjon vi som faggruppe må motarbeide. For oss som lever av vår arkitektvirksomhet er det innlysende at vi ikke kan spesialtegne ett gratis barnehageprosjekt for hvert enkelt barnehageoppdrag vi melder interesse for å få tegne! Og det er vi arkitekter, først og fremst våre organisasjoner, som har nødvendig innsikt til – og interesse av – å endre denne situasjonen.

I en slik sammenheng blir NALs promotering av åpne arkitektkonkurranser så skadelig for standen og for vår anseelse. Gratisarbeid svekker respekten for vårt fag og vår profesjon. Alt vårt arbeid bør og skal betales, og det er smitteeffekten ved gratiskonkurranser som gjør at president Stokke og hans styre er på ville veier.