Arkitektnytt

Eller har vi egentlig det? Før tvilte jeg bestandig, men nå er jeg ikke lenger så sikker... Vår ærede president skriver i AN 01/04 i sitt tilsvar til min forrige artikkel (AN 19/03) om arkitektkonkurranser at verdien for arkitektbransjen og samfunnet er større enn kostnaden(!), og at åpne konkurranser gir mange arkitekter mulighet til å skjerpe og utvikle sine skapende evner som på sikt gir bedre arkitektur.

 

Og han hevder at åpne konkurranser gir muligheter – for nye arkitekter, og nyskaping i arkitekturen. Dette var neimen ikke dårlig! Men vi som har vært med en stund, har jo hørt det før.

For den videre debatt kan det være hensiktsmessig å titte litt nærmere på disse vakre flosklene og festtalepregede honnørordene.

 

Verdien av åpne arkitektkonkurranser for samfunnet kan vi antakelig bli fort enige om. Den er utvilsom på flere måter. Oppgaven blir bredt og grundig(?) belyst fra ulike hold og innfallsvinkler. Vi kan trygt anta at dette er en verdi, sett både fra oppdragsgiverens og samfunnets side. Oppgaven blir allsidig belyst, får man anta, selv om prosjektene er fremkommet under tidspress og uten direkte kontakt mellom planleggere og oppdragsgivere/brukere.

 

Om det er samfunnsøkonomisk forsvarlig og ønskelig er mer tvilsomt.

Vi er inne i en tid med stadig økte krav til profesjonalitet og overføring av ansvar fra det offentlige til den enkelte planleggingsbedrift. Dette er tids- og ressurskrevende og skjemaveldet vokser og vokser...

 

Når arkitektkontorene tappes for ressurser gjennom å binde opp arbeidskraft i ubetalt konkurransearbeid, svekkes økonomien for den enkelte deltakende bedrift. Og for de få som vinnerne er selv en 1. premie eller et innkjøp knapt tilstrekkelig til å dekke selvkost for nedlagt arbeid.

 

Likevel synes vi arkitekter mer enn villige til å konkurrere om å gi bort vår spisskompetanse for glansbilder og glassperler samt i heldigste fall omtale i «Norske Arkitektkonkurranser», som «bare» leses av våre kolleger og konkurrenter.

 

Norges arkitektbransje med 629 arkitektkontorer utgjøres av enkelte store og mange små og ressurssvake kontorer med dårlig lønnsevne.

 

Gjennom å tappe fagets utøvere for ressurser tilrettelegges for ytterligere oppsplitting av en allerede fragmentert bransje. Da er det kanskje ikke et optimalt valg som FLAGGSAK for NAL å bidra til å svekke bransjen ytterligere?

 

I følge President Stokke, har NAL i 2003 vært involvert i 15 åpne konkurranser med ca 700 innleverte forslag. Gjennom dette har NAL fremmet og oppmuntret 700 deltakere til å flagge

(les vifte med) at de gjerne utfører gratis arbeid.

 

Anslår vi forsiktig at hvert innlevert prosjekt i snitt omfatter en arbeidsmengde tilsvarende ca 10 ukesverk, utgjør dette en markedsverdi på ca kr 200.000 for hver konkurrent.

Det blir penger av slikt! Samlet godt over 150 mill. På ett år!

Og for denne summen er det utarbeidet 685 utkast som ender i papirkurven, blir forkastet, glemt og aldri bygget!

 

Det må da finnes samfunnsmessig og faglig sett fornuftigere måter å få belyst 15 alternative oppgaver på enn dette?

 

Det er ikke NAL og oppdragsgiverne som betaler gildet. Er det da ønskelig at NAL applauderer og understøtter galskapen? Kostnaden er det dessverre i første rekke deltakerne som må bære. Og frivillig, på oppfordring og oppmuntret av NAL’s landsstyre og president, legger vi trøstig i vei, og bruker rundt 100 mill hvert år på utdanne oss til «dyktigere arkitekter – på sikt»! Forstå det den som kan.

 

Verdien av galskapen for arkitektbransjen er ikke umiddelbart så åpenbar som for oppdragsgiverne.

 

Gjennom å tilrettelegge for at «små og unge arkitektpraksiser (skal få) oppdrag de ellers ikke ville fått» kan vi kanskje oppnå at arkitekter skjerper seg og frembringer «nyskapning i arkitekturen», og det trenger vi sikkert. Men at de unge og fremadstormende vinner frem er vel unntaket heller enn regelen, er jeg redd. Det er påfallende ofte de store, veletablerte ( les Oslo-) kontorene som plukkes ut som seierherrer, av juryer hvor arkitekter fra store (les Oslo-) baserte kontorer kan synes å alternere om juryverv. Hvor er de små, unge friske i denne sammenheng?

 

Etterutdanningsaspektet fremheves ofte i arkitektkonkurransesammenheng. Beklager, men jeg er ikke overbevist om at dette er rett veg å gå for å ut- og etterutdanne arkitektene og bransjen.

 

Og jeg er temmelig sikker på at det ikke er i bransjens mer langsiktige interesse!

Parallelle opprag etter prekvalifisering er en konkurranseform vi ser stadig oftere, særlig i offentlig byggesammenheng. Dette må vi nok finne oss i å leve med.

 

På dette område bør NAL/NPA følge årvåkent med, og søke å påvirke og rådgi så vel offentlige som private oppdragsgivere, slik at krav og forventninger er realistiske og at juryeringen er faglig forsvarlig. Minst ett jurymedlem bør ha arkitektbakgrunn, og rammebetingelser og bedømmelseskriterier må være avklart i forkant.

 

Hvilke honorarer som tilbys er vel noe mer kilent, men i en rådgivingskapasitet bør man fremheve at det bør være samsvar mellom ytelse og betaling!

 

– Det bør ringe varselklokker både hos oss selv, standen og våre tillitsvalgte når 700 kontorer tar utfordringen, og frivillig deltar i å kjempe om 15 prosjekter, og de i forkant vet at 600 av dem ikke engang får betalt en øre for innsatsen.

 

– Det bør være NALs – og ikke minst NPAs – politiske siktemål å søke at åpne konkurranser begrenses til større, samfunnsmessig viktige prosjekter.

 

– Det bør arbeides for at mer trivielle oppdrag kontraheres etter prekvalifisering som innbudte, parallelle oppdrag, hvor honorarene dekker en rimelig del av kostnadene.

 

– NAL/NPA bør arbeide for at det utformes gjennomarbeidede, realistiske og standardiserte rammebetingelser og krav til juryering og honorering.

 

– For at NAL skal stille seg bak en slik konkurranse bør det kreves begrensninger m.h.t omfanget av det materiell som skal kunne leveres.

 

Rene pris- og pris-prosjektkonkurranser er uting som NAL/NPA bør advare mot å delta i! Og som Storm P. sa det så treffende: «Der skal god karaktær til at selge strik i metervis»

Men åpne konkurranser vil vi fortsatt sky – og det er ikke av redsel for å tape for «Oslo-mafiaen». Grunnen er primært at både jeg og mine kolleger fortsatt ønsker å arbeide i Borderline Architects, og at vi, på linje med mange, mange andre mellomstore og mindre kontorer simpelt hen IKKE HAR RÅD til denne formen for ut- og etterutdanning. I samfunnets interesse.