Nyheter
Portrett: Porto
Søt vin var nok det første de tenkte på, gjengen jeg inviterte med på studietur i høst. Vi skulle til Porto – portvinens hjemby. Etter mange år nærmest i dvale, skjøt byens utvikling fart etter at den ble gitt status som Europeisk kulturby i 2001.
4. januar 2007
En storstilt rehabilitering av gater, plasser og bygg kombinert med utbyggingen av et nytt metrosystem, har derfor ført til at Porto i dag trekker til seg nysgjerrige planleggere og arkitekter fra hele verden. Vi var heller intet unntak.
Da Portos gamleby i 1996 ble lagt på UNESCOs verdensarvliste, var det få som ante hvilke konsekvenser dette ville medføre for byen. Etter hvert ble de små husene i skråningene mot elva, Douro, frisket opp i de tradisjonelle jordfargene. Viktige bygninger ble rehabilitert og det ble på nytt blåst liv i de slyngende gatene mellom husene. Turismen blomstret opp. Plassen på verdensarvlista medførte et massivt oppsving for Porto, som igjen førte til at byen ble gitt status som Europeisk kulturby i 2001.
Metrosystem
Til kulturbyåret ble det bevilget betydelige summer fra EU, som blant annet ble benyttet til en storstilt rehabilitering av Portos gater, plasser og bygg. Det viktigste tilskuddet var nok imidlertid det nye metrosystemet, som vi benyttet oss flittig av under vårt besøk. Den første metrolinjen ble påbegynt i 1999, og man møtte tidlig på problemer under jorden. På kryss og tvers under denne gamle byen rant det elver i store kanalsystemer, som måtte brytes for å føre linjene videre. Ved flere av metrostasjonene finner man i dag rester etter slike kanaler utstilt. Stasjonene er, med noen få unntak, utformet av Eduardo Souto do Moura. Alle utformet på minimalistisk, portugisisk vis – store, lyse rom med fliser, glass, betong og stål.
Den første av metrolinjene var planlagt å innvies under kulturbyåret i 2001, men sto av ulike årsaker ikke klar før i 2002. Totalt sett består systemet i dag av fem linjer. Porto har virkelig fått øynene opp for kollektivtrafikken, og det planlegges å gjeninnføre byens gamle trikkesystem.
Mer enn bare historie
Av moderne arkitektur har Porto mer å by på enn man ved første øyekast skulle tro. For å få med oss høydepunktene ble derfor vår første dag i byen tilbrakt sammen med to lokale arkitekter, som guidet oss rundt. Prosjekter som utpekte seg spesielt, var flere av Alvaro Sizas arbeider. Den lokale arkitekten, Siza, har blitt hedret med en mengde internasjonale priser, deriblant den prestisjefylte Pritzkerprisen i 1992. Hans tidligste arbeider er preget av den gode interaksjonen mellom landskap og bygg, og man kan lett trekke paralleller til nordisk arkitektur. To gode eksempler på dette er Boa Nova tehus og havbadet i Leca da Palmeira. Med enkle former og materialer ligger de to anleggene nærmest som flettet inn i det flate kystlandskapet i Matosinhos, hvor Atlanterhavets bølger slår rett inn.
Park med nytt liv
Porto har vært en utpreget handels- og industriby, som stedvis har vært preget av dårlig planlegging. En stor vei strekker seg langs stranden mellom Porto og Matosinhos og skaper en barriere mellom sjøen og bebyggelsen. Byens største grøntområde, Parc Cidade, lå dermed helt avsondret fra sjøsiden frem til 2002. Da bestemte man seg for å heve deler av veien, slik at parken kunne knyttes til sjøsiden og inngå i et større rekreasjonsanlegg med promenader og strender. Etter timers vandring omkring i området kunne vi konstatere at det i dag fremstår som et aktivt møtested med joggere, syklister, sportsfiskere og ikke minst surfere. Hadde vi hatt god tid denne dagen, kunne vi også fulgt en promenade langs vannet som knytter Matosinhos til den gamle bykjernen i Porto.
Fotballarkitektur i verdensklasse
For å få med oss noen av de kjente, klassiske anleggene i Porto og omegn reiste vi mot slutten av oppholdet en tur til Braga – halvannen times togtur nordøst for Porto. Vi ønsket hovedsakelig å besøke kirkeanlegget, Bom Jesu do Monte, og klosteret i Tibaes. Etter et tips fra de lokale arkitektene noen dager tidligere, valgte vi også å ta en tur innom Braga stadion. Noe vi aldri skulle angre på.
Portugal arrangerte som kjent EM i fotball i 2004, og bygde i denne forbindelse flere nye stadioner rundt omkring i landet. Braga fikk da også ny stadion med tribuneplasser til 30 000 mennesker. Med en prislapp på i overkant av 650 millioner tegnet Eduardo Souto do Moura helt klart det dyreste av EM-anleggene. Stadion ligger flott plassert i et gammelt steinbrudd med et stort grøntareal omkring, og med tribuner bare på langsidene blir stadion noe helt for seg selv. Dermed kan de rivaliserende supporterne være på hver sin side av banen, samtidig som de slipper å se kampen fra kortsidene. Gjennom dette grepet har Souto do Moura også åpnet for utsikt mot byen, og trukket landskapet helt inn på fotballbanen.
Dagene flyr når man er på reise i hyggelig selskap. Mette på inntrykk etter fem dagers tur møttes vi til vår siste middag, vel vitende om alt arbeidet som ventet hjemme. Trass i alt overtidsarbeidet vi kom til å få – Porto var verdt det.
Da Portos gamleby i 1996 ble lagt på UNESCOs verdensarvliste, var det få som ante hvilke konsekvenser dette ville medføre for byen. Etter hvert ble de små husene i skråningene mot elva, Douro, frisket opp i de tradisjonelle jordfargene. Viktige bygninger ble rehabilitert og det ble på nytt blåst liv i de slyngende gatene mellom husene. Turismen blomstret opp. Plassen på verdensarvlista medførte et massivt oppsving for Porto, som igjen førte til at byen ble gitt status som Europeisk kulturby i 2001.
Metrosystem
Til kulturbyåret ble det bevilget betydelige summer fra EU, som blant annet ble benyttet til en storstilt rehabilitering av Portos gater, plasser og bygg. Det viktigste tilskuddet var nok imidlertid det nye metrosystemet, som vi benyttet oss flittig av under vårt besøk. Den første metrolinjen ble påbegynt i 1999, og man møtte tidlig på problemer under jorden. På kryss og tvers under denne gamle byen rant det elver i store kanalsystemer, som måtte brytes for å føre linjene videre. Ved flere av metrostasjonene finner man i dag rester etter slike kanaler utstilt. Stasjonene er, med noen få unntak, utformet av Eduardo Souto do Moura. Alle utformet på minimalistisk, portugisisk vis – store, lyse rom med fliser, glass, betong og stål.
Den første av metrolinjene var planlagt å innvies under kulturbyåret i 2001, men sto av ulike årsaker ikke klar før i 2002. Totalt sett består systemet i dag av fem linjer. Porto har virkelig fått øynene opp for kollektivtrafikken, og det planlegges å gjeninnføre byens gamle trikkesystem.
Mer enn bare historie
Av moderne arkitektur har Porto mer å by på enn man ved første øyekast skulle tro. For å få med oss høydepunktene ble derfor vår første dag i byen tilbrakt sammen med to lokale arkitekter, som guidet oss rundt. Prosjekter som utpekte seg spesielt, var flere av Alvaro Sizas arbeider. Den lokale arkitekten, Siza, har blitt hedret med en mengde internasjonale priser, deriblant den prestisjefylte Pritzkerprisen i 1992. Hans tidligste arbeider er preget av den gode interaksjonen mellom landskap og bygg, og man kan lett trekke paralleller til nordisk arkitektur. To gode eksempler på dette er Boa Nova tehus og havbadet i Leca da Palmeira. Med enkle former og materialer ligger de to anleggene nærmest som flettet inn i det flate kystlandskapet i Matosinhos, hvor Atlanterhavets bølger slår rett inn.
Park med nytt liv
Porto har vært en utpreget handels- og industriby, som stedvis har vært preget av dårlig planlegging. En stor vei strekker seg langs stranden mellom Porto og Matosinhos og skaper en barriere mellom sjøen og bebyggelsen. Byens største grøntområde, Parc Cidade, lå dermed helt avsondret fra sjøsiden frem til 2002. Da bestemte man seg for å heve deler av veien, slik at parken kunne knyttes til sjøsiden og inngå i et større rekreasjonsanlegg med promenader og strender. Etter timers vandring omkring i området kunne vi konstatere at det i dag fremstår som et aktivt møtested med joggere, syklister, sportsfiskere og ikke minst surfere. Hadde vi hatt god tid denne dagen, kunne vi også fulgt en promenade langs vannet som knytter Matosinhos til den gamle bykjernen i Porto.
Fotballarkitektur i verdensklasse
For å få med oss noen av de kjente, klassiske anleggene i Porto og omegn reiste vi mot slutten av oppholdet en tur til Braga – halvannen times togtur nordøst for Porto. Vi ønsket hovedsakelig å besøke kirkeanlegget, Bom Jesu do Monte, og klosteret i Tibaes. Etter et tips fra de lokale arkitektene noen dager tidligere, valgte vi også å ta en tur innom Braga stadion. Noe vi aldri skulle angre på.
Portugal arrangerte som kjent EM i fotball i 2004, og bygde i denne forbindelse flere nye stadioner rundt omkring i landet. Braga fikk da også ny stadion med tribuneplasser til 30 000 mennesker. Med en prislapp på i overkant av 650 millioner tegnet Eduardo Souto do Moura helt klart det dyreste av EM-anleggene. Stadion ligger flott plassert i et gammelt steinbrudd med et stort grøntareal omkring, og med tribuner bare på langsidene blir stadion noe helt for seg selv. Dermed kan de rivaliserende supporterne være på hver sin side av banen, samtidig som de slipper å se kampen fra kortsidene. Gjennom dette grepet har Souto do Moura også åpnet for utsikt mot byen, og trukket landskapet helt inn på fotballbanen.
Dagene flyr når man er på reise i hyggelig selskap. Mette på inntrykk etter fem dagers tur møttes vi til vår siste middag, vel vitende om alt arbeidet som ventet hjemme. Trass i alt overtidsarbeidet vi kom til å få – Porto var verdt det.
Skuffelsen var stor da Braga stadion var stengt, og vi måtte nøye oss med å se anlegget utenfra.