Arkitektnytt

– Jeg har en akademisk utdannelse og jobber i byråkratiet. Jeg ønsket å frigjøre meg fra disse språkene og bruke språket på en måte som åpner opp, sier Margrethe Aas, som i høst debuterer med diktsamlingen «Vy».
 

– Jeg begynte å gå gjennom byen med båndopptaker og leste inn opplevelser og inntrykk. Mange av diktene er preget av dette intuitive og muntlige. Det ble en metode for å utforske omgivelsene, men også en lek med språket.
 

Margrethe Aas (f. 1983) kommer fra Fræna, nord for Molde og er utdannet ved Nordland kunst- og filmskole og Arkitektskolen Aarhus. Hun jobber ved byplankontoret i Trondheim med byrom som spesialfelt.
 

– Jeg har alltid vært glad i å skrive, og har lett etter utløp for dette. Jeg gikk på et skjønnlitterært skrivekurs over en høst og vår, og vi fikk etter hvert i oppgave å levere inn en tekst vi trodde kunne bli til et større prosjekt. Jeg tenkte det måtte bli noe jeg brenner for, noe som har med byen å gjøre, spennet mellom by og natur, hvordan vi forholder oss til det bygde miljø.
 

Gjennom jobben sin i kommunen har Aas fått innblikk i hvordan byen utvikler seg.

– Byen har forandret seg veldig, og jeg synes mye går tapt fordi alt skal gå så fort og være billigst mulig. Det finnes et potensial i samspillet mellom by og natur som er lite utforsket. Særlig i norske byer har vi tradisjon for å tenke at naturen er utenfor byen. Etter fem år i Danmark har jeg lært å sette pris på hvordan man blander det urbane og det grønne.
 

Aas er utdannet i grenseområdet mellom arkitektur og landskap. Ved Arkitektskolen  Aarhus velger man i år tre til fem et institutt, og for henne ble det Institutt for by og landskap.
 

– Danmark har en sterkere tradisjon for byplanlegging enn vi har her hjemme. De tenker også landskapsarkitektur i en større skala. Jeg mener skillet mellom ute og inne tradisjonelt står altfor sterkt i Norge. Veldig ofte blir det kunstig å skille de to fagfeltene, uterom og bebyggelse henger sammen, ?og byrommene blir et felles ansvar.
 

– Jeg har ikke tenkt så mye på det. Jeg har nok skrevet mest poesi, også før jeg begynte med denne boka. Her ble det naturlig, jeg hadde behov for å åpne opp, gi noen glimt av verden. I en sammenhengende tekst kreves en annen logikk.
 

– Mest i Trondheim. Det er der jeg har gått rundt med båndopptaker. Jeg er også innom andre byer, men akkurat det er ikke så viktig, siden det er byen på et mer generelt nivå som er tema.
 

«Vy» er et fint ord, veldig nynorsk. Boka er visuell, jeg står på avstand og ser, observerer. ?«Vy» ble tidlig bokas arbeidstittel. Og så liker jeg jo at det rimer på by.
 

– Ikke direkte, men når jeg leser fagbøker, merker jeg fort om forfatteren har en bevissthet rundt språket og lever seg inn i det hun holder på med. Jeg leste nettopp en bok om isbreer som var inspirerende på grunn av forfatterens innlevelse. Det samme kan skje med en bok om arkitektur.