Planprisen som forsvant
NALs planpris ble opprettet i 1986 for å synliggjøre planfaget og styrke dets status. Den ble delt ut fire ganger, siste gang i 1993.
Landsstyremedlem Ellen de Vibe foreslo å opprette planprisen idet NAL nærmet seg 75-årsjubileet med raske skritt. Det «hadde vært flott om prisen kunne deles ut første gang i jubileumsuken,» skrev hun i notatet til Akademirådet av 20. mars 1986, og bad om rask behandling før landsstyret vurderte saken.
Fram i lyset
Ellen de Vibe viste til at Norske Arkitekters Landsforbund i sitt handlingsprogram påpekte «behovet for en oppvurdering av by- og bygdeplanleggingen som del av arkitektenes yrkesutøvelse». Bare 75 av landets 454 kommuner hadde arkitekter i sine administrasjoner, og på 1980-tallet forlot mange arkitekter stillingene i det offentlige og gikk over i de prosjekterendes rekker. NAL og berørte statlige departementer ønsket angivelig «å drøfte planleggingsutdannelsen i Norge for å kunne øke tilbudet av egnet faglig kompetanse på dette feltet i framtida».
Ellen de Vibe mente at planfagets svake stilling hang sammen med at det ofte fikk «en ubegeistret behandling i arkitektmiljøene». Viktige utfordringer og endringer i planfaget ble «dårlig synliggjort og kun sjelden konstruktivt drøftet i fora som lokalforeninger, tidsskrifter o.l.». Noe burde gjøres: «Det er viktig å bringe planleggingen positivt på dagsordenen. Det må være bra å være planlegger, og gode eksempler på planleggerarbeide må fram i lyset. Derfor trenger NAL en egen planleggingspris!»
Første gang
Den første planprisen ble gitt til arkitekt Erik Lorange under NALs jubileumsfest, som startet opp på Rådhusplassen i Oslo, dekket med et hav av ballonger.
Statuttene for prisen var ennå ikke formelt vedtatt, men jubileet gav en høvisk ramme, og priskandidaten hadde pekt seg ut med selvfølgelighet, meldte Arkitektnytt 15/86.
Erik Lorange var en på alle måter sentral person innenfor planfaget i Norge. Han hadde stått for «en banebrytende innsats innenfor alle sider av norsk samfunnsplanlegging, både som prosjekterende arkitekt, innenfor offentlig forvaltning og som pedagog». Overrekkelsen av NALs planpris til nestoren var et uttrykk for respekt og takknemlighet, og la også prisnivået meget høyt.
Men landsstyrets siktemål var at planprisen skulle få «den samme høye status som Houens fonds premie for fremragende bygg».
Andre gang
I 1988 ble prisen gitt til Norsk forening for bolig- og byplanlegging (NFBB) etter vedtak i landstyremøtet 23. august 1988.
Saken kom opp under siste punkt, eventuelt. Det ble reist spørsmål om NAL gjorde noe i forbindelse med Bolig- og byplanforeningens forestående 75-årsjubileum, og man fattet så vedtak om «å hedre foreningen for dens utmerkede arbeid med bolig- og planspørsmål ved å tildele den NAL’s Plan-pris i anledning jubileet».
Prisen ble overrakt under Bolig- og byplanforeningens jubileumsfest, og i foreningens blad ble hendelsen meldt i følgende ordelag:
«Kirsten Arge, president i Norske Arkitekters Landsforbund, overrakte ved jubileumsmiddagen NALs planpris for 1988 til Norsk Forening for Bolig- og Byplanlegging. Prisen ble gitt til foreningen for det arbeid som gjøres for å øke forståelsen av samfunnsplanlegginger på alle nivåer og innenfor alle sektorer. Sunniva Jakhelln mottok prisen på vegne av NFBB.»
Tredje gang
I 1990 gikk prisen til Oslofjordens Friluftsråd. Overrekkelsen skjedde under åpningen av NALs utstilling, «Norsk samtidsarkitektur 1985–90», i hallen på Oslo Vestbanestasjon.
NALs president Ole Wiig sa i sin tale at Friluftsrådet, som ble etablert i 1933, hadde vist «et fremragende eksempel på fremsynt og god planlegging», ikke bare på det teoretiske plan, men i høy grad også med praktiske resultater. Rådets hovedoppgave hadde i alle år vært å sikre strandområder til beste for allmennheten, og arbeidet hadde så langt resultert i at nærmere 200 friluftsområder var sikret «til glede for de 1,5 millioner mennesker som har Oslofjorden som sitt nærområde».
Friluftsrådet hadde stått for daglig arbeid med å forvalte og vedlikeholde disse områdene og få fram servicetilbud i form av toaletter, søppelanlegg, brygger og parkeringsplasser. Friluftsrådet var det første interkommunale friluftråd i hele Norden og stod fram som et forbilde for andre regioners arbeid.
Prisen ble overrakt Friluftsrådets styreformann, Svein Sundsbø.
Fjerde gang
I 1993 gikk NALs planpris til Grøntplan for Oslo, av Oslo kommune, ved plan og bygningsetaten, byutviklingsavdelingen. Denne gang fant pristildelingen sted under Arkitekturdagen
8. oktober 1993 i Gamle Logen i Oslo, som avsluttet NALs landsomfattende planmønstring i 1992–93 under mottoet: «Plan – i tide!»
Forbundet fikk inn 167 planer, og Grøntplan for Oslo var én av disse. En solid jury, ledet av Karl Otto Ellefsen, valgte å gi planprisen til grøntplanen for dens kvaliteter med hensyn til både oppbygging, innhold og framstilling. Den hadde tre hovedelementer – parkområder, turveinettet og særlig viktige naturområder – og var en god modell for arbeid med grøntstruktur i andre norske byer.
Prisen ble forært Oslos varaordfører, Kari Pahle.
Uten statutter
Ole Wiig sa i 1990 at arkitektenes faglige aktivitet først og fremst var forbundet med å utforme bygninger og anlegg. Planprisen skulle rette oppmerksomheten mot «det annet hovedaspekt ved arkitekters yrkesutøvelse, nemlig areal- og byplanlegging», og skulle derfor tildeles «enkeltpersoner, grupper eller institusjoner som har ydet en fremragende innsats innenfor dette fagfelt».
Formuleringen kan synes å henvise til statutter. Men de finnes ikke i prismappa til NALs sekretariat, og har trolig aldri blitt fastlagt. Det har derfor ikke hvilt noen forpliktelse på noen til å ta initiativ til prisutdeling med jevne mellomrom, nedsette en jury, hente inn forslag til priskandidater eller liknende.
Ellen de Vibe foreslo i notatet av 20. mars 1986 at Akademirådet skulle stå for utdelingene. Rådet måtte derfor ha både privatpraktiserende arkitekter og offentlige planleggere som medlemmer. Men tilsynelatende har landsstyret håndtert prisen, og kanskje er det ikke noe i veien for at styret deler den ut på nytt?
