Arkitektnytt

Store kjøpesentre bygges langt utenfor tradisjonelle stedssentrum. Sentrumsskoler flyttes ut i periferien. Økende bilkjøring og forflytning av lokalsamfunnenes tyngdepunkt blir som oftest resultat. Mange norske kommuner opplever en utvikling stikk i strid med deres egentlige intensjoner og planer. Problemet er ikke mangel på planlegging, sies det, men at planleggingen ikke blir fulgt. Norske kommuner formelig skriker etter flere fagfolk med økt innflytelse innen planfeltet.

Samfunnsplanlegging er et bredt anlagt felt, som strekker seg fra naturvitenskap til sosiologi. Utdanningen av norske planleggere skjer dermed spredt utover høgskoler og universiteter over hele landet, men det mangler både store ressurser og bevilgninger for å utdanne i nærheten av nok fagfolk. I strategi dokumentet, laget av en komite nedsatt på initiativ fra Kommunenes Sentralforbund (KS) og Forum for utdanning i samfunnsplanlegging (FUS) i samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) og Kunnskapsdepartementet (KD), pekes det på at man må fordoble dagens antall studenter, til 400 planleggere i året, for å møte behovet.

Lite gjort

Allerede i 2011 skrev Aftenposten om en rapport fra Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) som advarte mot at dårlig rekruttering til planleggerutdanningen på sikt ville få store konsekvenser for rekruttering av fagfolk til kommunene. Å få flere arkitekter ut i kommunene har vært et satsningsområde for Norske arkitekters landsforbund (NAL) siden 2012. Fem år senere kom stortingsvedtaket som anmodet Regjeringen om å sette i gang arbeidet med å øke utdanningskapasiteten innen planfeltet. Likevel er lite gjort.

– I Norge har vi satt på plass et sterkt system for å kunne styre gjennom planlegging, men vi har tydeligvis ikke tenkt nok på ressursene dette systemet krever, i form av kompetanse og kapasitet til å utføre arbeidet. Det er dette etterslepet som uttrykkes i stortingsvedtaket om å øke utdanningskapasiteten i offentlig planlegging, forteller lederen av komitearbeidet og tidligere leder av FUS, Marius Grønning.

Grønning er førsteamanuensis ved NMBU og sier at strategidokumentet nå skal gjøre ulike aktører oppmerksomme på hvor sammensatt feltet er og hva man kan foreta seg for å gi offentlig sektor mer av den kompetansen den trenger. Et annet aspekt som strategidokumentet tar tak i, er hvordan utdanningskapasiteten kan møte ulike regionale behov:

– De største byene får i stor grad tak i den kompetansen de trenger. De mest utsatte er de mindre kommunene, der man knapt kan snakke om noe fagmiljø i planlegging, Man skal ikke så veldig langt ned i størrelse før en planforvaltning blir svak i møte med presset fra næringslivet. Det blir vanskelig å møte initiativer og unngå flaskehalser. Kommunene blir presset på byggesak, og det blir vanskelig å være i forkant av utviklingen, sier komitélederen.

Han forteller at mange nyutdannede får sin første planleggerjobb i de små kommunene, men at de raskt søker seg videre til kommuner med større fagmiljø. Dette fører til at kommuner der kapasiteten er lav, konstant driver opplæring av nytt personale:

– For å gjennomføre den politikken vi har lagt opp til, der planlegging skal styre mye av utviklingen, må man sørge for at hele arbeidsmarkedet er mettet med tilstrekkelig kompetanse, sier Grønning.

I påvente av at regjeringen tar tak i utfordringen, tilbyr strategidokumentet en tiltaksmeny som ulike aktører kan benytte seg av for å berede grunnen og ta relevante grep:

– Vi ser at dette ikke kan komme som én massiv reform, men som en gradvis innfasing som krever godt samspill og samarbeid blant aktørene i feltet. Komiteen har derfor hatt fokus på å bygge opp en felles problemforståelse som gjør det mulig for hver enkelt å se seg selv i en større sammenheng. De utdanningsinstitusjonene som vil være med å ta et felles nasjonalt ansvar, bør tenke over hvilken rolle de ønsker å spille. De må fortsette å utvikle studietilbudene lokalt, slik de alltid gjør, men de kan også spørre seg: «Hva slags planleggerkompetanse er det som etterspørres i offentlig sektor?» avslutter Marius Grønning.

I praksis

Vågard Erdahl Nyaas er utdannet arkitekt ved BAS og vendte nylig hjem til Vågan kommune i Lofoten, der han har tatt en prosjektstilling som planlegger. Kommunen har 9500 innbyggere og flere planleggere i staben. Nyaas mener at Lofoten er privilegert med tanke på rekruttering av kompetente fagfolk:

– Utfordringen er ikke mangelen på planleggere, men å ikke klare å holde på dem lenge nok. Lofoten er attraktivt for mange i ett eller to år, men utfordringene er å få folk til å bli værende når de har mange valg og muligheter, sier Nyaas.

– Hvor trykker da skoen som planlegger i Lofoten?

– Som del av Lofoten har kommunen mange turister og besøkende under fiske og i sommermånedene, og det er et stort trykk av utviklingsprosjekter i kommunen. Utfordringen er å balansere innbyggernes behov mot utbyggingspresset, og å legge til rette for utvikling, samtidig som man ivaretar identitet og kvaliteter på steder der folk bor.

Nyaas fortsetter:

– Vi kjenner godt til problemstillingen med utfordringene med å gjennomføre plan, om hvor dynamisk man bør lage planene. At man ikke har godt nok perspektiv på hvordan et sted kan være, og at enkeltprosjekter spiller inn og påvirker planene. For Vågans del har man et ønske om at de overordnede planene skal være på plass før enkeltsakene vurderes. Senest i saken om et høyhushotell i Svolvær, der kommunen ikke vil ta stilling til den konkrete saken før det overordnede planarbeidet er lagt.

Han er eneste arkitekt i staben, og hevder at arkitektene, i en jobb med mange faglige utfordringer, spiller en viktig rolle i kommunenes planarbeid:

– Det er en helt klar styrke å være arkitekt i denne jobben. Og kommunen får jo inn en arkitekt i fagstaben sin, i tillegg til ingeniører og andre planleggere. Det har vært arkitekter i kommunen før, men det er noen år siden sist, forteller Vågard Erdahl Nyaas.

Departementet svarer:

Hos Kommunal- og moderniseringsdepartementet tar det tid å få svar, men i en e-post vedgår til slutt statssekretær Lars Jacob Hiim at Regjeringen helt klart ser behovet for å styrke kommunal kompetanse på planfeltet:

– I kommunereformen har vi lagt stor vekt på behovet for større fagmiljøer innenfor arealplanlegging. Vi ønsker høy kvalitet og effektivitet på dette feltet. Større kommuner vil være mer attraktive for rekruttering fordi de vil kunne tilby brede fagmiljøer og varierte oppgaver, skriver Hiim.

Han skriver videre at hans departement vil se strategidokumentet i sammenheng med KMDs nye planforskningsprogram, der det stilles 50 millioner kroner til Forskningsrådets disposisjon:

– Målet vårt er å finne svar på nye utfordringer innen planfeltet. Forutsetningene er at dette både skal styrke fagmiljøene, forskerutdanningen, utdanningstilbudene og institusjonene innenfor dette feltet. Staten skal samtidig legge til rette for forenkling av reglene og økt digitalisering, sier statssekretæren.

På spørsmålet om hvorfor det er blitt gjort så lite på feltet så langt, svarer Lars Jacob Hiim:

– Det er nedlagt et omfattende og seriøst arbeid i rapporten, som kom for en måned siden. Vi skal nå studere den grundig i samråd med blant annet Kunnskapsdepartementet, som har hovedansvaret for utdanning i Norge, og Forum for utdanning for samfunnsplanlegging (FUS). Vi vil vurdere de anbefalinger som ligger der, og avklare ansvarsdeling og mulige prioriteringer framover.