Nyheter
Philip Johnson - «An American Icon»
Etter hvert er det vel slik at en misliker Philip Johnson, for de fleste av oss har vel denne merkelige, ja er det chevonier det heter, dette merkelige møbel av en skyskraper som huset hovedkvarteret for AT & T på Manhattan. Men om han ikke var en av pionerene i moderne arkitektur, var han dens beste advokat. Gode ting står etter ham selv, og ufattelige vulgariteter.
30. september 2005
Men nå har han lagt ned blyanten, han døde 98 år gammel i januar. Om det nå er vanskelig å finne noen kontinuitet, har han hatt en formidabel innflytelse på moderne arkitektur. Først og fremst i USA, men også i Europa. For vi skuet engang over havet for å se fremtiden, også fordi det var der de importerte europeere fikk utfolde seg. Særlig Mies van der Rohe og Gropius, dem Tom Wolfe kaller de hvite guder. Le Corbusier òg, om enn i noe mindre grad i konkrete bygg.
Om hvorvidt det var positivt, er meningene delte, i alle fall ble Frank Lloyd Wright med bitterhet skjøvet i bakgrunnen som en forgangen halv-moderne storhet ved den store utstilling Philip Johnson laget i MOMA i 1932, der hvor «The International Style» ble lansert. Men sant skal sies, mange amerikanske arkitekter og deres byggherrer var forunderlig opptatt av historisme, men skapte også bygg som vi i dag ser på med nostalgi, som Chrysler-bygningen. Philip Johnson laget også en retrospektiv utstilling for Mies i 1947, en utstilling som ble det store gjennombrudd. USAs aksept av europeerne må en se på bakgrunn av at de alltid har sett mot Europa for kultur, et mindreverdighetskompleks som lever på tross av all maktbrynde.
Og så skulle en jo tro at den vel orienterte Philip Johnson var en intellektuell liberalist, men det var han ikke. Han kom fra et velstående miljø og tilhørte den gang den ytterste høyre fløy av amerikansk politikk, var antisemitt og arbeidet for den svarteste sørstatreaksjon. Beundret Hitler, og dro til Tyskland etter 1933. Med sin sans for makt og orden beundret han Hitlers Nürnberg-demonstrasjoner, og begeistringen kulminerte med å følge Wermacht inn i Polen i 1939. Men hans arkitektursyn klaffet ikke med nazismens, og det gjorde jo heller ikke van der Rohes. Om Mies var indifferent til politikk, var Philip Johnson det ikke. Som han sa: «Mies ville ha tegnet om det så var for fanden selv.»
Nok om det, han kom tilbake til USA, og tjenestegjorde i hæren under krigen. Etter den tok han sin arkitektutdannelse på Yale. Hans brune fortid nyttet det ikke å skjule, og han uttalte at prisen måtte betales mange ganger. Også rent pekuniært, han tegnet i alle fall en synagoge uten honorar.
I Architectural Forum (5.05) har tre arkitekturskribenter beskrevet sitt inntrykk av ham, dels som menneske og dels som arkitekt. Den ene er hans biograf, de to andre er sterkt splittet. Det de enes om er at han har skapt god arkitektur, spørsmålet er om det er det rene epigoneri eller selvstendige arbeider.
Hans glasshus og weekendbolig i New Canaan kunne aldri vært bygget uten Mies’ Farnsworth House, på den annen side har det en varme i materialvalget som gjør det til noe mer enn en intellektuell analyse. (Min mening.)
Skyskraperne er mange rundt omkring i Amerika, og noen av dem må karakteriseres som blant de beste, andre som rene vulgarismer.
Personlig er jeg svak for et lite museum for pre-columbiansk kunst, Dumbarton Oaks i Washington DC. Nennsomt og vakkert.
Men slett ikke bare skyskrapere, spennende, spenstige romfagverk i glass og stål. Det som forundrer, ifølge den kritiske kommentaren (Michael Sorkin), er hans opptatthet av form som sådan. Johnsens amatøroppfatning av Nietszche og hans fascinasjon av fascismen influerte hans arkitektursyn. Beundrerne av hans postmoderne utskeielser gjorde sitt beste for å skjule det. Johnsons tomme estetiske verden dekker over en verden av privilegium og likegyldighet. Alt som er igjen av hans overfladiske arbeid, er hans overdådige bidrag til narsissistisk politikk.
Den positive skribent (Robert A.M. Stern) hevder at han var en av de få arkitekter i sin generasjon som kunne skape monumental form. Han kan ha understreket sin avhengighet av forbilder, kanskje litt for meget for sitt eget omdømme. Men ved sine forbilder fra historien klarte han alltid å gi det sitt eget preg. Kulturen i arkitekturen har mistet mye ved at Johnson ikke lenger kan inspirere ved sin nysgjerrighet og sin elan ved bare å være til stede.
Det kan synes noe påtrengende, men jeg dro ut i 1956 for å se på huset i New Canaan. Det var midt under valgkampen mellom Adlai Stevenson som demokratenes kandidat og Eisenhower som republikaner. På støtfangeren min hadde jeg en lang poster med «Vote for Stevenson». Johnson var hyggelig og vi vandret rundt i huset. Så satte jeg meg da inn i bilen, og han sa smilende: «Hvorledes kan du som utlending blande deg opp i valget?» Jeg svarte ved å bruke Dale Carnegie og hans boktittel: «How to influence people...». Johnsen avbrøt raskt: «– and get enemies!»
Fremdeles smilende stod han igjen, lite ante jeg da om at han til de grader stod langt over det mørke blå.
Om hvorvidt det var positivt, er meningene delte, i alle fall ble Frank Lloyd Wright med bitterhet skjøvet i bakgrunnen som en forgangen halv-moderne storhet ved den store utstilling Philip Johnson laget i MOMA i 1932, der hvor «The International Style» ble lansert. Men sant skal sies, mange amerikanske arkitekter og deres byggherrer var forunderlig opptatt av historisme, men skapte også bygg som vi i dag ser på med nostalgi, som Chrysler-bygningen. Philip Johnson laget også en retrospektiv utstilling for Mies i 1947, en utstilling som ble det store gjennombrudd. USAs aksept av europeerne må en se på bakgrunn av at de alltid har sett mot Europa for kultur, et mindreverdighetskompleks som lever på tross av all maktbrynde.
Og så skulle en jo tro at den vel orienterte Philip Johnson var en intellektuell liberalist, men det var han ikke. Han kom fra et velstående miljø og tilhørte den gang den ytterste høyre fløy av amerikansk politikk, var antisemitt og arbeidet for den svarteste sørstatreaksjon. Beundret Hitler, og dro til Tyskland etter 1933. Med sin sans for makt og orden beundret han Hitlers Nürnberg-demonstrasjoner, og begeistringen kulminerte med å følge Wermacht inn i Polen i 1939. Men hans arkitektursyn klaffet ikke med nazismens, og det gjorde jo heller ikke van der Rohes. Om Mies var indifferent til politikk, var Philip Johnson det ikke. Som han sa: «Mies ville ha tegnet om det så var for fanden selv.»
Nok om det, han kom tilbake til USA, og tjenestegjorde i hæren under krigen. Etter den tok han sin arkitektutdannelse på Yale. Hans brune fortid nyttet det ikke å skjule, og han uttalte at prisen måtte betales mange ganger. Også rent pekuniært, han tegnet i alle fall en synagoge uten honorar.
I Architectural Forum (5.05) har tre arkitekturskribenter beskrevet sitt inntrykk av ham, dels som menneske og dels som arkitekt. Den ene er hans biograf, de to andre er sterkt splittet. Det de enes om er at han har skapt god arkitektur, spørsmålet er om det er det rene epigoneri eller selvstendige arbeider.
Hans glasshus og weekendbolig i New Canaan kunne aldri vært bygget uten Mies’ Farnsworth House, på den annen side har det en varme i materialvalget som gjør det til noe mer enn en intellektuell analyse. (Min mening.)
Skyskraperne er mange rundt omkring i Amerika, og noen av dem må karakteriseres som blant de beste, andre som rene vulgarismer.
Personlig er jeg svak for et lite museum for pre-columbiansk kunst, Dumbarton Oaks i Washington DC. Nennsomt og vakkert.
Men slett ikke bare skyskrapere, spennende, spenstige romfagverk i glass og stål. Det som forundrer, ifølge den kritiske kommentaren (Michael Sorkin), er hans opptatthet av form som sådan. Johnsens amatøroppfatning av Nietszche og hans fascinasjon av fascismen influerte hans arkitektursyn. Beundrerne av hans postmoderne utskeielser gjorde sitt beste for å skjule det. Johnsons tomme estetiske verden dekker over en verden av privilegium og likegyldighet. Alt som er igjen av hans overfladiske arbeid, er hans overdådige bidrag til narsissistisk politikk.
Den positive skribent (Robert A.M. Stern) hevder at han var en av de få arkitekter i sin generasjon som kunne skape monumental form. Han kan ha understreket sin avhengighet av forbilder, kanskje litt for meget for sitt eget omdømme. Men ved sine forbilder fra historien klarte han alltid å gi det sitt eget preg. Kulturen i arkitekturen har mistet mye ved at Johnson ikke lenger kan inspirere ved sin nysgjerrighet og sin elan ved bare å være til stede.
Det kan synes noe påtrengende, men jeg dro ut i 1956 for å se på huset i New Canaan. Det var midt under valgkampen mellom Adlai Stevenson som demokratenes kandidat og Eisenhower som republikaner. På støtfangeren min hadde jeg en lang poster med «Vote for Stevenson». Johnson var hyggelig og vi vandret rundt i huset. Så satte jeg meg da inn i bilen, og han sa smilende: «Hvorledes kan du som utlending blande deg opp i valget?» Jeg svarte ved å bruke Dale Carnegie og hans boktittel: «How to influence people...». Johnsen avbrøt raskt: «– and get enemies!»
Fremdeles smilende stod han igjen, lite ante jeg da om at han til de grader stod langt over det mørke blå.
Modell av AT & T Corporate Headquarters på Manhattan, 1979, Johnson/Burgee.